«Hvem er vi for Gud, når vi har glemt hvem Gud er?» (John Swinton)
Med syndefallet kom døden og lidelsen, inkludert sykdommen, inn i verden. Demenssykdommer er et resultat av syndefallet! I denne artikkelen er temaet det demensrammede menneskets tro. En demensdiagnose kan føre til noen særlige åndelige spørsmål for den demensrammede og deres pårørende. Jeg vil forsøke å behandle noen av disse spørsmålene.
I en samtale om demens, som jeg en gang deltok i, ble det sagt omtrent følgende (gjengitt etter hukommelsen): ”Gud tillater nok ikke at en kristen blir dement. For Gud har lovet å bevare sine barn i troen.” Ordene overrasket meg. Men de fikk meg likevel til å begynne å overveie hvordan man egentlig bør tenke om det demensrammede menneskets tro.
Bakgrunnen for denne samtalen om demens, var at jeg på den tiden jobbet på et demenshjem. I tillegg viste min egen bestemor, som var en troende kristen, også tydelige tegn på demens. Spørsmålet om det demensrammede menneskets tro var dermed ikke bare et rent teoretisk spørsmål som kunne engasjere min teologiske interesse. Nei, det var et spørsmål som fanget min oppmerksomhet fordi det dreide seg om noe jeg selv hadde nært inne på livet.
Åndelige spørsmål i forbindelse med demens
Store Norske Leksikon gir følgende definisjon på demens:
"Demens er en fellesbetegnelse på organiske sykdommer i hjernen som fører til en generell intellektuell svikt, glemsomhet, desorientering og sviktende dømmekraft. Demens opptrer hyppigst hos eldre over 65 år, men kan også forekomme hos yngre mennesker."
Ikke overraskende er demensdiagnosen fryktet av mange. Tanken om at ens intellektuelle funksjoner svekkes mer og mer, er skremmende! Men også for de pårørende gir demens anledning til bekymring og sorg. Å se en av sine kjære miste funksjoner, hukommelse, ja, noen ganger også evnen til å kunne kjenne igjen sine nærmeste, er mildt sagt ikke lett!
Er den demensrammede og deres pårørende kristne, kan det også oppstå åndelige spørsmål:
1. Hvis en demensrammet kristen slutter å snakke om troen og tilsynelatende glemmer Gud, har vedkommende da mistet troen?
2. Hvordan skal man tolke det, hvis en demensrammet kristen endrer personlighet og f.eks. blir aggressiv og begynner å banne?
3. Hvordan kan de pårørende og den kristne menigheten være til åndelig hjelp for en demensrammet kristen?
Det demensrammede menneskets tro
Når det gjelder det første spørsmålet om tro, må vi begynne med å stille spørsmålet: hva er egentlig tro? Personen som jeg siterte, hadde et trosbegrep preget av rasjonalitet: Det altavgjørende når det gjelder den frelsende tro, er at man kan gripe og fastholde den kristne lære med forstanden. Derfor kan Gud naturligvis ikke tillate at et kristent menneske, som han har lovet å bevare i troen, får en sykdom som nedbryter nettopp forstanden. For da mistes jo troen! Dette virker å være personens resonnement. Problemet er jo bare at kristne mennesker faktisk blir rammet av demens. Hvordan kan vi da fortolke det?
Jeg tror det må sies følgende: Et trosbegrep som gjør menneskets forstandsevner til en absolutt betingelse for "å kunne tro", står i klar opposisjon til den evangelisk-lutherske bekjennelsen og til Skriften selv. Mange er fortrolige med Martin Luthers ord til forklaring av den tredje trosartikkelen i den lille katekismen:
”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro osv.”
Luther gjør det her klart at troen ikke er et resultat av min egen fornuft eller kraft. Nei, troen er tillit til Jesus, som Den Hellige Ånd har skapt gjennom evangeliets forkynnelse. Dette er ikke bare noe Luther har funnet på. Det er dypt forankret i Skriften.
Skal man sammenfatte Skriftens lære om hva tro er for noe, kan det sammenfattes med ordet tillit. Troen er en grunnleggende tillit til Gud, skapt av Den Hellige Ånd. Det ser man blant annet i Paulus’ beskrivelse av Abrahams tro:
”Han (Abraham) var full viss på at det Gud hadde lovet, det var han også mektig til å gjøre” (Rom. 4,21).
Abraham trodde at Gud kunne gjøre ham til et stort folk, selv om alle ytre forhold talte imot dette. For han hadde tillit til Guds løfte!
Er en forstandsmessig forståelse av troens innhold en absolutt betingelse for å kunne ha denne troens tillit? Med henvisning til Rom. 10,10, hvor det står at ”med hjertet tror en til rettferdighet”, skriver bibellærer Øivind Andersen følgende i sin Troslære:
”Troens åndelige sete er hjertet. Med hjertet tror en til rettferdighet. Troens sete er således ikke i noen bestemt sjelsevne som f.eks. i forstand eller vilje eller følelse eller særskilt ”trossans” (trosevne).”
Troen bygger ikke på menneskelige evner, og derfor er ingen utelukket på grunn av nedsatte evner, f.eks. nedsatte forstandsevner. Spedbarn, mentalt handikappede og demensrammede kan også eie troens tillitsfulle forhold til Gud!
Jesus gjør faktisk det lille barnet til et forbilde når det gjelder å ta imot Guds rike (Matt. 18,2-3; Mark. 10,14-15) – det rike som vi får del i ved troen. Det lille barnet er ikke uten skyld. Det lille barnet trenger også frelse. Men det lille barnet er et forbilde fordi troen handler om å være hjelpeløs og tillitsfull. Noe små barn ofte klarer mye bedre enn oss voksne!
Som en illustrasjon av dette har man noen ganger brukt spedbarnets forhold til sin mor. Det lille spedbarnet har tillit til sin mor – selv om det ikke med ord og begreper kan forklare noe som helst om moren – verken om hvem hun er eller hva hun gjør for barnet. Spedbarnet har tillit, selv om det mangler mye i forståelsen. På samme måte i forholdet til Gud.
Å gjøre et menneskes forstandsevner til en absolutt betingelse for troen får alvorlige sjelesørgeriske konsekvenser. For da vil en demensdiagnose uunngåelig føre til følgende spørsmål: Vil jeg med min forstand og mentale kraft være i stand til å kunne fastholde troens innhold, når min sykdom blir mer fremskreden?
Her tror jeg det må sies følgende: Selv om en demensrammet kristen tilsynelatende ikke lenger gjør seg bevisste tanker om Jesus og evangeliet, kan vi ikke konkludere med at personen har mistet troen. Vi kan bare konkludere med at personen har en sykdom i hjernen. For troen sitter ikke i forstanden, men i hjertet.
Troen er en Guds gave (Ef. 2,8), som ikke er betinget av våre evner. Og Gud har gitt sine barn store løfter om sin bevarende gjerning. Dette må være en stor trøst, både for den demensrammede og for de pårørende:
”Like til deres alderdom er jeg den samme, og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og redde dere!” (Jes. 46,4).
Her har vi et løfte fra Gud: Selv om alderdommen, de grå hårene og alle forfallekrefter (demensen!) gjør sitt inntog, er Gud dog den samme. Han vil bære sine barn og redde dem!
Personlighet i forandring
Det andre spørsmålet jeg stilte, handler om de personlighetsforandringene som et demensrammet menneske noen ganger rammes av. Demenssykdommer gir forskjellige typer symptomer fordi de rammer hjernen ulikt. Her kan nevnes frontotemporal demens, som skyldes skader i den fremre delen av hjernen. Personlighetsforandringer, inkludert upassende oppførsel og manglende hemninger, beskrives som typiske symptomer ved denne demenstypen.
Noen ganger skjer det ganske drastiske forandringer i personligheten: En god og mild kristen kvinne, som alltid har ”oppført seg ordentlig”, begynner plutselig å banne og bli aggressiv. Tanken kan oppstå at hun aldri har vært en kristen, men at hun bare har opptrådt med en ”kristen fasade”.
Avslører banningene i dette eksempelet et skjult tankeliv som har vært der hele livet? Det er mye vi ikke vet om de personlighetsforandringene som noen ganger ses hos en demensrammet. Derfor kan man ikke nødvendigvis slutte at banneordene har vært en del av personens tankeverden før sykdommen inntrådte.
Og så må vi huske på noen sentrale kristne grunnsannheter. Ved troen har en kristen fått del i Jesu korsdød. Derfor blir en kristen ikke lenger tilregnet sin skyld. Denne virkeligheten ble den kristne satt inn i ved dåpen (Rom. 6,4). Gud har i dåpen erklært det gamle mennesket for dødt og begravet. Men som teologen Einar Solli skriver om det gamle mennesket: "Prinsipielt dødt og avskrevet, i praksis oppegående og snakkesalig." Den kristne har fortsatt den syndige naturen i seg, selv om Gud ikke lenger tilregner den. Dette kommer tydelig til uttrykk, ikke minst i Paulus’ skrifter (Rom 7; Gal 5). Enhver kristen kjenner det også av erfaring: Synden bor fortsatt i hjerte og sinn!
Så har vi lært, i hvert fall til en viss grad, å kontrollere vår tunge og oppførsel. Vi har lært at det er til skade for både oss selv og nesten å si alt det vi tenker høyt. Denne selvkontrollen i oppførsel er helt nødvendig, om det menneskelige fellesskapet skal kunne fungere. Men vi vet likevel godt at det ser mye verre ut på innsiden – både hos oss selv og hos de andre.
Det er altså et grunnvilkår for en kristen at syndenaturen vil være med oss livet ut, men at selvkontroll kan være med på å begrense dens ytre utslag. Når et kristent menneske rammes av demens, mistes ofte nettopp evnen til selvkontroll. Veien fra tanke til tale blir mye kortere!
Vi bør være ytterst forsiktige med å dra åndelige konklusjoner på grunn av et demensrammet menneskes personlighetsforandringer og eventuell ”dårlig oppførsel”. Det eneste man her kan konkludere er at situasjonsforståelsen og evnen til selvkontroll er svekket på grunn av en hjernesykdom. At en hjernesykdom kan føre til grenseoverskridende oppførsel, også hos et kristent menneske, bør ikke overraske oss.
Å være til åndelig nytte for en demensrammet kristen
Det tredje spørsmålet jeg stilte, handler om hvordan man kan være til åndelig nytte for en demensrammet kristen. Teologiprofessor Richard W. Marrs forteller fra sin tid som pastor i den lutherske Missouri-synoden om erfaringer med demensrammede mennesker. Marrs forteller hvordan velmenende familiemedlemmer til demensrammede har kommet til ham og sagt følgende:
”Pastor, du trenger ikke å besøke mor vår lenger. Hennes alzheimer er så fremskredet at hun ikke husker noen av oss eller noen ganger aner at vi er der.” Marrs forteller at han i den situasjonen ofte har replisert følgende:
”Jeg inviterer dere til å komme med meg på neste besøk til henne.”
Han forteller hvordan familiemedlemmer til den demensrammede ofte ble sjokkert over å se hvordan deres mor eller far fortsatt kunne be Fadervår og synge med på velkjente salmer. Jeg har selv gjort akkurat de samme erfaringene som Marrs forteller om. Min bestemor kunne nettopp be Fadervår og synge med på velkjente salmer, langt ute i forløpet av hennes demenssykdom.
Er det bare snakk om at den demensrammede gjentar noen ord som nok er blitt innprentet i hukommelsen gjennom et langt liv, men som tross alt ikke er annet enn en meningsløs gjentakelse av de velkjente ordene? Jeg tror neppe det er snakk om en meningsløs gjentakelse. Marrs forteller hvordan han har sett at fremsielsen av den apostoliske trosbekjennelsen eller Joh. 3,16, har brakt et fokus og en ro frem i den demensrammedes ansikt. Har man opplevd dette fenomenet, er det nok ikke stor tvil: Det er snakk om en meningsfull deltagelse og trospraksis! Gud har knyttet sine løfter til sine nådemidler – Ordet og sakramentene. Det er gjennom disse nådemidlene Gud bevarer sitt folk. Selv om den demensrammede ikke lenger gjør seg de samme tankene om troens innhold som før, har vi allikevel lov til å tro at Gud i nådemidlene arbeider for å opprettholde troen. Her kan det være godt å holde seg til kjente bibel- og salmevers. På denne måten møter den demensrammede Ordet i en enkel og velkjent form. Også sakramentene har stor betydning, ikke minst nattverden. I nattverden gis syndenes forlatelse. Og også den demensrammede trenger jo syndenes forlatelse!
Vedvarende nattverddeltakelse må betraktes som en prioritet for en demensrammet kristen. Her kan kristne pårørende, i samarbeid med den kristne menigheten, være til stor åndelig hjelp ved å bringe den demensrammede til Herrens bord. Da min bestemor ble rammet av demens, hadde hun noen kristne naboer som ofte tok henne med til kirken. Da hun ble for svak til å komme med til kirken, kom presten på besøk for å dele nattverden med henne. I dette ser jeg et sant uttrykk for kristen nestekjærlighet: Å hjelpe den demensrammede i forbindelse med nådens midler!
Vi er alle lemmer på Kristi kropp. Som lemmer er vi gjensidig avhengige av hverandre: "Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke! – eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere!" (1. Kor. 12,21). Som kristne er vi kalt til å tjene og hjelpe hverandre på troens vei. Når det gjelder møtet med den demensrammede, er det lett å la seg styre av en frykt for å si eller gjøre noe feil. Men vi skal ikke la en slik frykt styre oss. To ting kan vi gjøre for vår demensrammede bror eller søster:
1. Vis helt vanlig menneskelig omsorg. Dette har uvurderlig betydning!
2. Hjelp den demensrammede i forbindelse med Guds nådemidler. Guds ord vender ikke tomt tilbake (Jes. 55,11).
For den demensrammede kan sykdommen oppleves som en trussel mot identiteten som et Guds barn. Som pårørende ligger det derfor en viktig oppgave i å være kristen sammen med den demensrammede: Å gå til gudstjenester og møter sammen, lese, be og synge salmer sammen. På den måten kan man være med på å gi den demensrammede trygghet i at han eller hun, til tross for sykdommen, fortsatt har sin identitet som et Guds barn.
Som pårørende og som menighet kan vi derimot oppleve at vi ikke alltid lykkes med å innfri våre gode intensjoner. Her må vi huske på at det i siste instans er Gud selv, som husker på sine barn og har makt til å bevare dem. Faktisk kan møtet med den demensrammede bror eller søster bli en påminnelse til oss alle om at det å bli bevart i troen ikke avhenger av våre evner, men alene skyldes Guds bevarende nåde. Ja, at frelsen fra først til sist kommer fra Gud alene!
Det er en Gud som aldri glemmer, hva selv han skapte med Guddomsmakt.
Det er en Gud, som aldri glemmer, hva han i Ordet engang har sagt.
Og om en mor sitt barn kan glemme, den Herre Herren ei glemmer deg!
Han har deg tegnet i sine hender, og sier: Du må tilhøre meg!
(Ingolf Munch, 1975)
