I to av de mest kjente versene fra Paulus-brevene så finner vi noen svært så oppsiktsvekkende formaninger. Formaninger vi er så vant til å høre og lese at vi nok ofte ikke alltid tenker helt over hva de sier.
Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! Fil 4:4
Bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn. Ef 5:18b-20
Vi skal alltid takke. Alltid være glade. Under alle omstendigheter. Det er så ekstremt oppsiktsvekkende når vi tenker over det. Det er virkelig noe som ikke ville funnet veien til noe menneskehjerte, uten at en har blitt født på ny og forholder seg til Guds ord. Men, som vi skal se mer på senere i dette innlegget, er det viktigste å være ærlig med Gud, om ens følelsesliv har en "dårlig dag" eller uke eller år og en sliter med mismotet.
Tale som Bibelen
Jeg har hørt at det har blitt sagt i lutherske sammenhenger at dette med gleden som en virkelig kan finne under alle omstendigheter, er noe som personlig må gå opp for oss. At det ikke er noe en skal formane eller oppmuntre folk til å ta et oppgjør med seg selv i forhold til, selv om en blir fanget i ens egen sorgprosess når den har nådd et destruktivt punkt.
Det er jeg imidlertid noe uenig i. Bibelen bruker selv formaningens språk i denne sammenhengen, noe vi for eksempel ser i de to nevnte Paulus-sitatene. Bibelen er også full av formaninger og eksempler på mennesker, som kong David, som levde nær Gud og fikk kjenne på denne gleden og takknemligheten.
Da skal ikke vi forholde oss til dette på noe annet vis enn det Bibelen selv gjør. Men samtidig bør vi være svært forsiktige, så vi ikke blir belærende overfor mennesker i en tung sorg. Da kan det gjøre mer skade enn nytte!
Slutt med føleriet
Å være et Guds barn ved troen på Jesus Kristus, gir menneske rett både til å klage sin nød til Gud og til å takke Gud under alle omstendigheter. Samtidig er det jo slik at det er bedre å takke enn å klage til Gud. Derfor skal vi ikke presse noen til å klage til Gud om de er i en gudegitt tilstand av stor takknemlighet på tross av sine store plager. Og et menneske som er i sin nød kan også få hjelp av det å takke Gud.
Det går nemlig an å takke Gud, selv om en absolutt ikke «kjenner på takknemligheten». For min del, ble dette en viktig erfaring. Jeg begynte å takke, selv om jeg kjente meg alt annet enn takknemlig.
Unngå selvforherligende bedrag
Samtidig må vi ikke lure oss selv til å tro at vi er frommere enn vi er i vår takknemlighet. Det er ikke ofte vi som lider er i en slik gledestilstand at vi aldri kjenner på negative følelser også. All takknemlighet du måtte føle på er dessuten et produkt av Guds Ånd og ikke din egen gjerning.
Det er dessuten viktig for at en skal bevare troen gjennom prøvelsene at en kommer til Gud med ens problemer og er ærlig om ens følelsesliv i bønn til Gud. Skal en plutselig ta seg sammen i egen kraft for å "føle" seg takknemlig, så kan det gå på troen eller frelsesvissheten løs.
Dessuten begynner ofte folk når de er oppe på en rosa sky av takknemlige følelser rettet mot Gud, å tro at det er deres egen fortjeneste at de har det så bra. Og når mismotet kommer tilbake og hverdagen er der igjen, så gjør de alt for å "ta seg sammen" for å forlenge sin lykkefølelse av egen kraft. Vi blir livredde når vi ser mismotet i det fjerne og i stedet for å se på Jesus så stirrer vi uforstyrret på det faktum at vi synker, som Peter som går til Jesus på vannet.
Klagen som tillit til Gud
Om dette temaet pleier jeg å si: "Det er fullt mulig å ha to følelser på en gang". Og det er det en ser i Bibelen. Enkeltsalmer kan veksle fra sorg og klaging til lovprisning og takk under alle omstendigheter. Hver største klagesalme ender i lovprisning. Kanskje kan en si at den som klager i alle fall har skjønt noe vesentlig: At lidelse er ondskap, at det er urettferdig at mennesker må lide for andres synd eller at mennesker må lide i så ulik grad.
Klagen kan på et vis være et uttrykk for at en har tillit til Gud og hans ord. For en går og klager til rett klageorgan – den allmektige og allvitende Herre og skaper. Det er fryktelig lett å bare klage til andre om Gud, i stedet for til Gud selv. Fortell ham at du hater alt sammen, at du hater ham. Fortell ham at du mener han gjør en dårlig jobb og at han burde bli avsatt og bli byttet ut med deg. For Gud vet allerede at du tenker det og du hindrer din egen helliggjørelse om du ikke er ærlig om alt du føler og tenker.
Klagen som mistillit til Gud
Men klagen er ikke alltid helt uproblematisk heller. Den kan fort ende opp med å bli veldig egoistisk. Selvfølgelig er det lov å skrike ut sin frustrasjon til Gud. Men er det en frustrasjon og klage som likevel stoler på at Gud er der og at hans visdom er større enn din, eller er det en desperat klage som krever og befaler Gud til å svare deg slik du selv ønsker?
Er det en bønn som sier "Jeg kan ikke annet enn å løfte denne sorgen frem for deg, Gud, i bønn om at du gjør med det som du vil", eller en bønn som dypest sett sier "Jeg er helt desperat og dette har jeg ikke fortjent! Om du ikke helbreder meg nå så er du enten ikke allmektig eller ikke god!" Det er en dyp kontrast mellom det siste og bønnen Jesus ba i Getsemane:
Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil. Matt 26:39
"Bare som du vil" er nøkkelen her. Det er veldig fort å ende opp i en veldig usunn og egoistisk spiral, der en ender opp med å sperre Gud ute fra hele den sorgprosessen han ønsker å være med i og lindre. Helt uavhengig av hvor mye du måtte be til ham i denne situasjonen. Til slutt ender du opp med å dyrke den guden du aller helst i deg selv ønsker at skal ha kontroll over dine omstendigheter – deg selv.
Kast masken!
Igjen må jeg påpeke: Vær nå ærlig med Gud! Det er viktigere enn alt annet i ditt kristenliv. Ikke kom med en skinnhellighet som håner Jesu frelsesverk og hans allvitenhet. Men kom og finn en Gud som ønsker å ha med syndere og tollere å gjøre, fremfor noen. Gud er de svakes Gud! Så la oss legge fra oss den falske fromhetens selvforherligende maske og gi Gud vår elendighet!
Han døde og stod opp igjen for å få oppleve at vi skal komme til ham i ærlighet, enten du kommer i en åndsfylt og sann fromhet eller i fattig desperasjon. Han vil alltid ta deg imot uansett hvordan du har det eller hvor mye du ha syndet.
