Dette er den andre artikkelen som Thor Fremmegård har skrevet om temaet "sunn tro". Den første artikkelen som har fokus på sunn åndelighet finner du her.
«Jeg ble en kristen for å bli et menneske».
Slik skriver Ole Hallesby i sitt lille hefte «Hvorfor er jeg en kristen?» I Kristus kom han tilbake til det han var skapt til å være (Ef 2,10). Sunn menneskelighet tenker «stort» om det skapte mennesket. Det har en uendelig verdi fordi det er skapt av Gud. Det er skapt til fellesskap med Gud og med sine medmennesker. Det er skapt til ekteskap og familie og til forvaltning av alle Guds gode gaver i skapelsen.
I Kristus skal mennesket slik det er skapt, med sine kroppsdeler, «være våpen for det nye livet» (Rom 6,13). Det er stort at menneskets hender og føtter, øyne, ører og munn, evner og personlighet kan tjene den levende Gud.
Realisme i forhold til syndefallets konsekvenser
Samtidig må vi ha et realistisk forhold til synden i våre liv. Adam og Eva var sanne mennesker før syndefallet. De var skapt i Guds bilde og levde i fortrolig fellesskap med Gud og med hverandre. I syndefallet ble det katastrofalt endret. Avhengigheten og tilliten til den tre-enige Gud ble ødelagt. Menneskene fikk mistillit til Gud, men også til hverandre. De fraskriver seg ansvar og blir løgnere og mordere. Når mennesket selv vil være Gud, og definere godt og ondt, blir mennesket sin egen avgud. Mennesket blir pendlere mellom hovmod og selvforakt. De blir hyklere som bærer masker overfor hverandre og Gud.
Et sant menneskeliv må derfor tale og tenke realistisk og sant om konsekvensene av syndefallet. En kristen lever i kamp mot det gamle menneske/kjødet. Bibelen taler om at «det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det» (Rom 8,7). Derfor har en kristen en hellig mistenksomhet i møte med seg selv, sine egne tanker og planer, og all sin «egen kristendom».
Jesus som stedfortreder og forbillede
Jesus levde sitt liv som vår stedfortreder. Han døde vår død under Guds rettferdige og hellige vrede over menneskets synd (Jes 53,5). Men når synden var sonet, kunne ikke døde holde på det ene, hellige og rene mennesket, som samtidig er Guds Sønn. Han står opp til vår rettferdiggjørelse (Rom 4,25) og et levende evig håp (1.Pet 1,3). Dette er alfa og omega når det gjelder vårt gudsforhold. Men Jesus levde også sitt liv som vårt forbilde (1.Pet 2,21). Da er det viktig å understreke at Jesus ikke levde som en type supermann. Han ble sulten og trett. Han arbeidet og trengte hvile. Han trengte vennskap og fellesskap. Han gråter i sorg i møte med Lasarus, sin venns død. Han trenger støtte i sin sterkeste livskamp i Getsemane, men får det ikke. Han vet hva angst og smerte handler om. Han lever det sanneste menneskeliv som er levd i denne verden.
Våre sanne liv
En kristen er ikke kalt til å være superhelt. Noen troende tenker at idealet er å leve et overnaturlig liv, i møte med ulike begrensninger. Styrken i Herren og i hans veldes kraft måles nærmest i undergjerninger. Paulus taler derimot om en kraft som forenes med egen svakhet (2.Kor 12,9).
Med Jesus som forbilde tales det realistisk om menneskelige behov. Da tales det sant om den vonde ensomheten, om ulike typer av sorg, om angst og smerte som vi møter i livet. Som Jesus i Getsemane trenger vi støtte fra våre venner i våre livskamper (Matt 26,38). Vi møter de samme livsvilkår som Jesus møtte. «Slik som han er, så er også vi i denne verden» (1.Joh 4,17). Da må vi ha et realistisk forhold til motstand, baktalelse, ære og vanære, gode og dårlige rykter m.m. (2.Kor 6,4-10). Så er også Jesus vårt forbilde for hvordan dette kan møtes (1.Pet 2,21-23).
Den usunne kretsing om seg selv
Luther taler om syndens vesen som en «innkrøkthet» i seg selv. Fredrik Wisløff sier det slik:
«Selvopptatthet er til alle tider en fare for et sunt trosliv. Ved å kretse omkring
oss selv, vil vi enten havne i hovmot eller mismot».
Her finnes det mange varianter. Idealet i dag er å leve ut sine egne drømmer. Det føre ofte til en svært usunn selvdyrkelse. Syndens vesen er å dyrke seg selv. Når selvliv og egoisme råder, skjer det gjerne på bekostning av andre mennesker. Mange kjenner på mislykkethet i møte med de som profilerer det vellykkede livet.
Den samme motløshet kan skapes i kristen sammenheng ved å høre andre mennesker fortelle om alt det Gud har brukt dem til. Det er en betydelig fare at sunn frelsesvisshet kan erstattes med jakten på en følbar bekreftelse at en blir brukt av Gud.
Men innkrøktheten viser seg også i en kretsing rundt menneskets egen dårlighet og syndighet. Synden mot Gud rotes sammen med et dårlig selvbilde. Forkynnelsen kan også i verste fall skape et slags idealbilde av å tale mye om egen synd og dårlighet. Den sunne erkjennelsen av synd og gråt over synden, byttes ut med en kamuflert egenrettferdighet.
Den hellige mistenksomheten og bønn om ransakelse i forhold til eget hjerte kan lett erstattes med vedvarende fokus på seg selv og alt som kan være feil i eget liv. I en del tilfeller vil det ha sammenheng med en psykisk helse som trenger hjelp .
Den usunne og sunne samvittighet
Den sunne tro henger sammen med oppgjort og ren samvittighet. Kristen vekkelse er en vekkelse i samvittigheten. Mennesket kommer til seg selv og får med Gud å gjøre. En ønsker å bekjenne sine synder for Far slik vi møter i Luk 15. Målet er at mennesket renses fra en ond samvittighet ved Jesu blod. En ubetinget tilgivelse for Jesu skyld gir en indre frihet og glede.
Den usunne samvittigheten knyttes derimot til menneskebud. Samvittigheten kan da lett knyttes til «sterke» mennesker i hjem eller menighet. Bibelen advarer mot å bli trell under mennesker (1.Kor 7,23).
Den gode balanse mellom hvile og arbeid
Et kristent menneske trenger hvile. Jesus selv trengte fysisk hvile (Joh 4,6) i tillegg til åndelig hvile alene med Gud. Det er ikke et sunt kristent ideal å være «nedkjørt» av alt en skal gjøre for Jesus. Både troen og tjenesten er en gave vi skal få glede oss over. Vi skal øve oss i å leve i pakt med Guds skaperordning med arbeid og hvile (1.Mos 2,2-3). Her skal vi ikke sammenligne oss med andre, men søke den hvilen og avkobling som den enkelte mest trenger.
Dette står ikke i motsetning til at livet med Jesus kan koste. Det sunne trosliv og menneskelighet er ikke ukjent med forsakelse og offer, ikke minst for å hjelpe andre mennesker.
Sunn tro i lys av trosartiklene
Som en oppsummering av vårt tema, er det naturlig å se det i lys av troens tre
artikler. En kristen skal få leve i alle de tre trosartiklene. En kristen skal glede seg over skapelsen. At Gud, den store kunstneren skapte nettopp meg. All erfaring tilsier at dette er helt nødvendig for at mennesket skal ha et sunt selvbilde. Nettopp det skapte menneske skal i Kristus få leve i tillit og kjærlighet til Gud og til glede for sine medmennesker. Mitt medmenneske er også Guds unike skaperverk og hans dyrekjøpte eiendom.
Men vi erkjenner et syndefall mellom 1.og 2.trosartikkel som gjelder alle mennesker. Det gjelder fortsatt, uten endring. I Guds lys er menneskehjertet ondt (Luk 11,13 og Matt 15,19). Derfor taler den 2.trosartikkel om behovet for en frelser. Og den taler om en frelse som er skjedd for oss og for hele verden.
Den 3.artikkel handler om Åndens gjerning. Bare Guds Ånd ved Guds Ord kan skape en levende tro på Kristus og hans frelsesgjerning. Bare Guds Ånd kan rett overbevise om synd, rettferdighet og dom. Bare ved Guds Ånd skapes og styrkes det nye livet i hjertet. Bare Guds Ånd utøser Kristi egen kjærlighet i våre hjerter og den tre-enige Gud tar bolig i mennesket. Bare ved Guds Ånd (ved ordet og dåpen) føres vi inn i Guds menighet på jord, bevares i troen og utrustes til i tjeneste for Herren i denne verden.
Påminnelse om innholdet i alle de tre trosartikler er god hjelp for å bevares i en sunn åndelighet og en sunn menneskelighet i troen på Jesus Kristus.
