Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 13. kapittel, vers 34-35:
(På skjærtorsdag, da Jesus spiste med sine disipler, sa han:)
Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler. Joh 13:34-35
Kjære Jesus Kristus, vi ber deg at denne kjærligheten må prege vår menighet! Amen.
Kjærlighetens fellesskap
Tema for denne gudstjenesten er "Kjærlighetens fellesskap". Kjærlighet er mer enn ord. Derfor begynner vi med en enkel øvelse.
Øvelse
Snu deg til din sidemann og si: "Du er like mye verd som jeg!" Pass på at alle får høre det og si det til noen.
Utrustning og ekstra bagasje
Gud har lagt ned i alle mennesker en kjærlighetsevne, evne til å vise godhet mot hverandre og rettferdssans. Men vi har mer i bagasjen. Vi bærer også med oss egoisme og evne til ondskap og evne til å hate.
Vi mennesker er sammensatte, og vi bærer med oss våre sår og skrammer. Noen har fått så mange skuffelser at de har beskyttet hjertet sitt med et tornekratt, – et tornekratt som risper enhver kjærlighetserklæring til blods, enten den kommer fra Gud eller mennesker.
Vi mennesker fødes med svært så forskjellig startstrek i livet. Noen har vært heldige i valg av foreldre, nerveutrustning og nabolag. Andre er født i motbakke både med sine foreldre, sine nerver og sitt nabolag. Men alle har vi evne til kjærlighet, godhet og rettferdighet, og vi har alle evne til hat, ondskap og egoisme.
Menigheten
Midt inn i denne virkeligheten taler Jesus til sine disipler, og han taler til oss som er hans disippelflokk i dag:
Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler. Joh 13:34-35
“Som jeg har elsket dere”
"Et nytt bud gir jeg dere." Hva er det nye i Jesu kjærlighetsbud? Fra Mose tid hadde jødene lært at de skulle elske Gud av hele sitt hjerte, og sin neste som seg selv. (Luk 10:27)
Det nye er at Jesus har brakt Guds rike nær. Han har vist hvordan frelsen og tilgivelsen og oppstandelsen er det aller viktigste for Gud.
For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh 3:16
"Som jeg har elsket dere…" sa Jesus. Jesus har gitt oss et forbilde. Men mer enn det. Han har gitt oss sin kjærlighet, plantet den inn i våre hjerter, så vi kan elske som ham. Kjærlighet er Åndens første frukt. Den er ikke et krav, men et kjennetegn.
… men ikke har kjærlighet
Der det ikke er kjærlighet i menigheten, er det noe helt grunnleggende som er galt! Vi har lest sendebrevet til menigheten i Efesos i Johannes Åpenbaring.
Jeg vet om dine gjerninger; du har arbeidet, og du har holdt ut. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har avslørt løgn hos falske apostler. Du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett. Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Åp 2:2-4
Og Paulus skriver det samme i kjærlighetens høysang, 1 Kor 13:
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet. 1 Kor 13:1-3
Kjærligheten er ikke et krav, den er et kjennetegn!
Kjærligheten er et kjennetegn for oss som er i menigheten, og for dem som ser menigheten utenfra. Ved å lete etter tegn på kjærlighet i menigheten, kan vi finne ut om vi har Den Hellige Ånd, eller om vi er kommet bort fra vår Herre. Den rene kjærlighet finner vi i Guds bud.
Det som viser oss om vi har lært Gud å kjenne, er om vi holder hans bud. Den som sier at han kjenner ham, men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder hans ord, i ham er kjærligheten til Gud fullendt. Av dette vet vi at vi er i ham. Den som sier at han er i ham, må leve slik Jesus levde. … Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille våre hjerter til ro for hans åsyn. Den som holder hans bud, blir i Gud og Gud i ham. Og at han er i oss, det vet vi fordi han har gitt oss sin Ånd. 1 Joh 2:3-6; 3:18-19, 24
Dette handler ikke om syndfrihet. Det handler om å slippe Guds kjærlighet frem i menigheten, og frem til vår neste, så vi lar Guds bud innholdsbestemme vår kjærlighet. Når vår kjærlighet er bestemt av Guds ord, da er det et tegn for oss at vi har Guds Ånd.
Hvis vi kjenner på at kjærligheten mangler i menighetslivet, da er det et tegn på at vi er kommet på avstand fra vår Herre. Da er det ikke nok å ta seg sammen. Da må vi se å få fornyet vårt forhold til ham igjen. Da trenger vi et nytt møte med Jesus.
Kjærligheten er et tegn midt i verden, for alle mennesker.
Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler. Joh 13:35
En av de vakreste beskrivelsene av den første kirke, er ordene: "Se, hvor de elsker hverandre!" Vi leste om dette i Apostlenes gjerninger:
De lovet Gud, og alle satte pris på dem. Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten. Apg 2:47
En forfatter fra denne tiden, beskriver menigheten slik: "De kristne har alt felles, utenom sine hustruer. Hos oss er det omvendt. Vi har ingenting felles utenom våre hustruer."
Er det slik i dag?
Det er veldig populært for tiden å snakke om ukjærlighet og dømmesyke blant kristne. Vi lever fremdeles i skyggen av kristendomsfiendtlig propaganda fra en bevegelse i Norge som vi kaller "kulturradikalismen", fra 1920-tallet og fremover. Det er karakteristisk at de har fremstilt kristne som dømmesyke og ukjærlige. Den kristne nestekjærligheten er hjerteslaget i menigheten, og akkurat der satte de inn angrepet.
Det er klart at det finnes enkelte dømmesyke og ukjærlige mennesker som kaller seg kristne. Men det er grov propaganda å beskrive norsk menighetsliv på denne måten. Men denne halve sannheten er blitt gjentatt så ofte, at vi begynner å tro at det er en hel sannhet, – og så har vi mistet motet. Det var også hensikten. Hvis vi har rimelig god samvittighet, må vi tåle at andre baktaler oss. Men det verste er at mennesker som lengter etter et kjærlighetens fellesskap skremmes bort fra menigheten.
Vi får gå i oss selv, og luke dømmesyken ut av våre sinn. Men vi må ikke sluke kulturkritikken rått. Vi må ikke kvele og fornekte den kjærligheten som faktisk finnes i blant oss! Den Hellige Ånd er da ikke helt mislykket, heller!
Åndens frukt
Vi må ikke fornekte Den Hellige Ånds gjerning, men heller gripe om den, når vi merker at den er der. Åndens frukt er jo hva vi og alle mennesker lengter etter:
Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Gal 5:22-23
Det er akkurat dette alle mennesker lengter etter, og vi har det vondt når vi savner det: Kjærlighet, glede, fred… La oss slippe disse gode ordene inn i oss, så de gjør oss gode!
“Guds menighet er jordens største under”
"Gud vil at alle mennesker skal bli frelst." (1 Tim 2:4) Det er et fantastisk prosjekt å samle alle mennesker i én menighet. Gud har vist en utrolig skaperglede og variasjonsevne da han skapte oss, – og han mister ikke fantasien når han frelser oss. Så må heller ikke vi prøve å presse alle mennesker inn i ett mønster. Det er ikke nødvendig at alle kristne liker den samme musikken. Det er ikke nødvendig at alle kristne har den samme humoren. Det er ikke nødvendig at alle kristne har samme interesser.
I vår kirke har vi gudstjenesten som et felles samlingspunkt, og så utfyller vi dette med kirkeringer, misjonsforeninger, Y’s men, sangkor og snekkergruppe, Åpen dag, Kirkens SOS og Kirkens bymisjon. Gudstjenesten skal ikke romme alt, men den skal være noe som de fleste kan samles om. Gudstjenesten er faktisk den samling som samler flest forskjellige grupper i menigheten. Samtidig må vi være klar over at mange som vil være kristne, kjenner seg fremmede i gudstjenesten også. Eller de blir hjemme fordi de ikke kan sitte på en stol, eller fordi de ikke kan være sammen med mange på en gang.
Jeg har en venn i menigheten vår som jeg aldri har sett i kirken. Men denne vennen min kommer og setter seg på kirketrappa, og forteller om velsignelsen og kraften som strømmer ut fra kirken, og vitner om sin tro i familien. – Jeg må passe meg så jeg ikke snakker slik om gudstjenesten og menigheten at min venn faller utenfor.
Hva slags menighet drømmer du om?
Vi sang om Guds kjærlighet før prekenen, der ingen tomhet fins "men rom for draumar". Vi ønsker at det skal være "rom for draumar" i menigheten. I vinter hadde vi en spennende runde i menighetsrådet. Hver av oss fikk i lekse til neste gang å svare på spørsmålet: "Hva slags menighet drømmer du om?" Og vi utfordrer hverandre denne søndagen, til å svare på spørsmålet: "Hva slags menighet drømmer du om?"
Jeg skal si hva slags menighet jeg drømmer om. Dere får ta det som et vitnesbyrd. Det er rom for mange andre drømmer enn mine. Men dette er mine drømmer:
Jeg drømmer om en romslig menighet,
- en menighet med god plass til alle mennesker som Gud har hatt moro av å skape,
- en menighet som tar imot meg, og ikke en de på forhånd har bestemt seg at de ønsker seg,
- en menighet hvor det er mennesker som viser meg omsorg, både som medkristen og fordi jeg er presten deres. Jeg glemmer ikke en prestekollega jeg traff på et prestemøte. Jeg spurte hvordan han hadde det i menigheten sin. Han svarte: “Det er ingen der som spør etter min sjel!” Jeg drømmer om en menighet som spør etter min sjel.
Jeg drømmer om en menighet med god plass til Guds ord,
- en menighet hvor jeg møter Jesus i forkynnelsen, og kjenner igjen hans stemme,
- en menighet hvor jeg merker Jesu egenskaper og hans guddommelige evner. Jesu egenskaper er “inderlig medfølelse, ydmykhet, godhet og kjærlighet”. (Kol 3:12-14) Det har jeg behov for. Jesu guddommelige evner er hans kjennskap til Gud, og hans mektige gjerninger. Det vil jeg gjerne se mer av.
Jeg drømmer om en menighet som leder meg inn i Guds vilje
- inn i tilgivelse, frelse, forsakelse, tro og tjeneste,
- en menighet som henter ut det beste i meg, og gir meg anledning til å yte mitt aller beste, minst et par ganger i året.
Jeg drømmer om en menighet hvor jeg møter andre mennesker som er elsket av Gud,
- så jeg kan se hva Gud har gjort i deres liv, og bli styrket i troen,
- et fellesskap der andre er sterke der jeg er svak, og hvor min styrke kan utfylle andres svakhet. Jeg trenger mennesker rundt meg som er trofaste i bønn, som har evne til stillhet, og evne til å se når noen trenger støtte.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
