Denne tekstkommentaren omfatter et avsnitt som i kirkeåret er fordelt på to søndager; søndag før pinse, tekstrekke 3, har vers 12-15 som prekentekst, mens 2. pinsedag, tekstrekke 1, har vers 5-11 som prekentekst.
Men nå går jeg bort til Ham som utsendte meg, og ingen av eder spør meg: Hvor går du hen? Men fordi jeg har talt dette til eder, har sorg fylt eders hjerte. Men jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort; for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder; men går jeg bort, da vil jeg sende Ham til eder. Og når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: om synd, fordi de ikke tror på meg; men om rettferdighet, fordi jeg går til min Fader, og I ser meg ikke lenger; men om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt. Jeg har ennå meget å si eder; men I kan ikke bære det nå. Men når Han, den sannhets Ånd, kommer, skal Han veilede eder til hele sannheten; for Han skal ikke tale av seg selv, men hva som helst Han hører, skal Han tale, og de tilkommende ting skal Han forkynne eder. Han skal forklare meg; for Han skal ta av mitt og forkynne eder. Alt hva Faderen har, er mitt; derfor sa jeg at Han skal ta av mitt og forkynne eder. Joh 16:5-15
Dette evangelium er også et stykke av den hellige prediken som Kristus holdt etter sin siste nattverd. Med denne prediken vil Han især trøste sine kjære disipler, fordi Han nå skulle dø og la dem være alene tilbake i fare og nød, i verdens fiendskap og forfølgelse og død for Hans skyld. Dette forkynner Han dem også med mange ord: De skulle settes i bann, og de som drepte dem, skulle mene at de gjorde Gud en dyrkelse. Dette var tungt og skrekkelig å høre for disiplene. Derfor ble de også dypt bedrøvet, både fordi de skulle miste Herren, og fordi de skulle etterlates i denne elendighet og nød.
Derfor var det også nødvendig å trøste dem, hvilket Kristus trolig og flittig gjør i disse tre kapitler, som handler om hans siste prediken. Hovedinnholdet av denne prediken er at Han lover å sende dem sin Hellige Ånd i sitt sted. Denne Ånd skulle trøste og styrke deres hjerter, og da først stifte og utbre Kristi rike i hele verden. Han sier dem også tydelig hvordan Hans rike skal være beskaffent, hva det skal bestå i, og hva den Hellige Ånd skal utrette ved dem i verden.
Først viser Han altså hva Hans rike skal være på jorden. Derved ville Han utrydde den rotfestede tanken i dem om et ytre, verdslig regimente over det jødiske folk og hele verden i dette liv.
Hans rike skal ikke være ordnet på verdslig måte, ved menneskelig visdom, kraft og makt, lover og forordninger. Det skal være et Hellig Ånds regimente, et åndelig rike, hvor Kristus regjerer usynlig — ikke med ytre, legemlig makt — men alene ved ordet. Dette skal den Hellige Ånd predike, og ved dette skal Han virke i menneskenes hjerter. For Han sier at den Hellige Ånd skal straffe verden. Det betyr ikke at Han skal tvinge verden med våpen og rustning og verdslig makt, men Han skal føre et ytre ord eller predike-embete, som kalles Guds eller den Hellige Ånds ord, sendt av Kristus. Det skal gå gjennom verden og angripe og straffe verden, det vil si, ikke bare noen, en familie, et land eller to, men både jøder og hedninger, lærde, vise og hellige, som har satt sitt regimente i stand på det skjønneste.
Med dette gir Kristus sine apostler makt og myndighet, ja befaling over hele verden, at den skal være underkastet deres prediken. Samtidig trøster og styrker Han dem: Skjønt deres embete er foraktet og ikke har noen anseelse i verden, fordi de er alminnelige og fattige mennesker, skjønt de hates, trykkes og plages av verden — som de taler mot med sin straffeprediken — så skal likevel deres embete ha kraft og styrke og ettertrykk. Derfor kan verden heller ikke omstøte eller rokke deres embete, hvor meget de enn stormer med forfølgelse, forbannelse og mord, ja ikke bare med all verdens makt og kraft, men endog med hele helvedes rike.
Verden, som har regimente på jorden, vil og kan nemlig ikke tåle at man ikke vil la dens ting passere for gode. Derfor setter den i gang forfølgelse, og så må den ene part vike for den annen, den svakeste for den sterkeste. Da apostlenes embete ikke skal være annet enn et lære-embete, så kan det ikke fare fram med verdslig makt og myndighet. Altså beholder verden sitt ytre rike og sin myndighet mot apostlene. Men på den annen side skal apostlenes straffe-embete, som er den Hellige Ånds embete og gjerning, ikke bli dempet, men overvinne og trenge gjennom. Dette er etter Kristi løfte: Jeg vil gi eder munn og visdom, som alle eders motstandere ikke skal imotstå.
Hva skal nå den Hellige Ånd straffe, eller hva skal Han lære? Det sies her med tydelige ord: Når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom. Av dette kan en se at denne overbevisning eller straff ikke skal være noen skjemt, eller angå en ringe sak, men det som er mer enn land og folk, penger og gods.
For det jordiske regimente over hus og gård, penger og gods, angår ikke den Hellige Ånd og Kristus. Han lar den verdslige visdom, lover og forordninger bli som de er; for verden er gitt myndighet til å regjere og dømme i det jordiske. Han straffer heller ikke de forskjellige embeter og stender i verden, for så vidt de er Guds orden. Men Han straffer dem nettopp i det de ikke ville straffes i, men meget mer loves og roses som de som lærer og gjør rett. Han gjør dem til skamme med all deres ros, og lar dem offentlig få høre at de aldeles intet vet, og heller ikke formår å lære hvorledes en skal erkjenne synden og bli forløst fra den, det er, hvorledes en skal komme til rettferdighet for Gud. Hva godt kan det vel være der hvor alt dette blir slått ned som med et tordenslag?
Han utlegger selv hva hvert av disse tre stykkene er, og hvorledes en skal predike om dem. For det første sier Han: Om synd, fordi de ikke tror på meg. Således må man bruke denne straffeprediken hvis man vil bringe et menneske til rett erkjennelse og evig salighet. Og det første den virker, er at den gjør alle mennesker — lærde, høye og vise — til syndere. Det blir de fordi de ikke tror på Kristus, så at de alle er under Guds vrede, fordømmelse og den evige død, endog de som er ustraffelige for verden, ja som med alvor beflitter seg på å leve etter loven og de ti bud. Slik var Paulus før sin omvendelse, og Nikodemus i begynnelsen, og blant jødene var det mange, som Paulus gir det vitnesbyrd at de jagede etter rettferdighets lov, men kom dog ikke til rettferdighets lov, Rom 9:31. I dette ord synd er innbefattet alt det som gjøres og leves utenfor troen på Kristus. Å straffe synden er altså her å fordømme det beste og helligste levnet på jorden, som hele verden holder for idel rettferdighet og hellighet. For Han taler her om en verden som har innrettet sitt regimente vel, som holder på tukt og ære, straffer det onde og tjener Gud, likesom jødene etter Moses. Det herligste og ærligste navn på jorden forståes her ved verden.
Her vil du si: Hvorledes går det til? Er det da synd å leve tuktig og oppbyggelig etter de ti bud, ikke slå i hjel, ikke bedrive hor, ikke stjele, ikke lyve, ikke bedra? Aldeles ikke. Men det er ikke nok med dette. For selv om en ikke synder mot de ti bud i ytre gjerning, så har en dermed ikke holdt budene. Guds bud fordrer ikke bare et ytre vesen og skinn, men det griper inn i hjertet og fordrer en fullkommen lydighet. Derfor dømmer det også mennesket — ikke bare etter dets ytre vandel og gjerninger — men etter dets hjertes grunn. Verden forstår ikke og akter ikke dette. Den kjenner ikke til andre enn åpenbare, grove synder, som mord, hor og tyveri, og det som juristene kaller synd og straffer som synd. Men årsakene til disse synder, nemlig gudsforakt, hjertets medfødte, indre urenhet, ulydighet mot Guds vilje osv, er ukjent for verden. Men disse årsakene er og blir dog i alle mennesker, endog i dem som er helliget ved Kristus.
Ettersom nå intet menneske kan holde Guds bud eller være uten synd for Gud, da alle mennesker ved loven er dømt under Guds vrede og til den evige fordømmelse, så har Gud funnet på råd mot dette onde. Han har besluttet å sende sin Sønn til verden, for at Han skulle bli et offer for oss, ved sin død og blodsutgytelse fyldestgjøre for våre synder, ta fra oss Guds vrede — som ellers ingen skapning kunne forsone — bringe syndsforlatelse til veie, og gi oss den Hellige Ånd. Derved skulle vi bli nye mennesker, og således komme fra synd og død til rettferdighet og evig liv.
Dette har Han nå fullbrakt og befalt å predikes ved evangeliet. Som vi hørte i påskepredikenene, fordrer Han av alle mennesker at de skal omvende seg. Det vil si, Han krever at de skal erkjenne sin synd, bli forskrekket for Guds vrede, og tro at Gud for sin sønns skyld vil forlate dem synden etter deres omvendelse. Den som nå tror dette, han har ved denne tro syndenes forlatelse og står i Guds nåde. Og om han ikke oppfyller loven til fullkommenhet, så blir de gjenværende synder ikke tilregnet ham, men derimot forlatt ham. Med denne tro blir også den Hellige Ånd gitt ham, så han får kjærlighet og lyst til å gjøre godt og stå imot synden. Han blir nå ikke fordømt av loven som en synder, selv om han ikke oppfyller den i alle stykker. Men ved nåden og syndsforlatelsen blir han antatt og behandlet av Gud som om han ikke hadde noen synd.
Den som derimot ikke har troen, kan ikke bli kvitt synden eller unngå Guds vrede. For han har ingen forlatelse, men blir under fordømmelsen. Selv om han på alle måter beflitter seg på å leve etter loven, så kan han dog ikke oppfylle den. Han antar ikke Kristus, som bringer syndsforlatelse, skjenker de troende sin oppfyllelse av loven, og dessuten skjenker dem den kraft at man av hjertet begynner å holde lovens bud.
Den som derfor ikke vil anta denne prediken, han må vel bli under synd og fordømmelse, ja denne vantro er den rette hovedsynd. For dersom troen på Kristus var der, da ble alle synder forlatt. Men da de nå ikke ved troen vil anta denne Frelser, så blir de også fordømt i sine synder — som rimelig er. Det hjelper ikke at de gjør mange lovens gjerninger og ytre gudstjenester, idet de etter fornuften slutter at som de har forsyndet seg med gjerninger, så vil de også betale med gjerninger, eller avlegge synden og fortjene Guds nåde. Med det gjør de ikke annet enn å betale synd med synd, ja å forsone store synder med små, eller beflitte seg på de større for å kunne avlegge de mindre.
Således straffer den Hellige Ånd dem som syndere og fordømte, som ikke har tro på Kristus. Hvor troen ikke er, der må det nødvendigvis komme synder i mengdevis. Der må man forakte og hate Gud og synde mot begge lovens tavler. For den som ikke kjenner Gud i Kristus, han kan ikke vente seg noe godt av Ham, eller av hjertet påkalle Ham eller ære Hans ord. Men han henger ved djevelens løgn, forfølger og laster den rette lære, og blir ved i forherdelse og hårdnakkethet, inntil han også bespotter den Hellige Ånd. Dessuten er han også i sin stand og vandel ulydig mot de andre bud; han gjør ikke mot noen det han bør gjøre, han har ingen hjertelig kjærlighet, godhet, saktmodighet, tålmodighet, ingen lyst i hjertet til kyskhet og rettferdighet, troskap og sannhet. Men han gjør nettopp tvert imot, uten i tilfeller hvor han må frykte for skam eller straff.
Her ser du altså avmalt hva verden er, nemlig ikke annet enn en stor flokk onde, halsstarrige mennesker, som ikke vil tro på Kristus, men forakter Guds ord, roser og antar djevelens forførelser, og trosser mot alle Guds bud. De tar imot alle Guds velgjerninger, men betaler Ham med sin utakknemlighet og bespottelse. Likevel vil de ikke straffes for alt dette, men de vil kalles fromme og hellige folk, likesom jødene, som korsfestet Kristus og forfulgte apostlene, ville ha ros for å gjøre Gud en stor tjeneste med det. Derfor må den Hellige Ånd øve og drive sitt straffe-embete ved sin guddommelige kraft og makt inntil den ytterste dag. For alt kjød må straffes, enten til salighet eller til fordømmelse, og den dom må stå fast: Den som tror, skal bli salig, men den som ikke tror, skal fordømmes osv.
Dette får være nok talt om det første stykket av den Hellige Ånds prediken. Nå følger det annet, nemlig om rettferdighet, fordi jeg går til min Fader, og I ser meg ikke lenger.
Verden straffes ikke bare fordi den har synd, men også fordi den ikke vet hvorledes den skal bli from, og hva rettferdighet og fromhet er. Her tales ikke om den rettferdighet som juristene og filosofene taler om, men om den som gjelder for Gud, og som Han holder for rettferdighet. Det er som om Han ville si: Hva kan det hjelpe dere at dere diskuterer lenge om gode gjerninger, om et hellig liv, eller om noe annet som en kan bli rettferdig ved? Hvis dere ikke har det at jeg går til Faderen, så gjelder alt deres eget intet for Gud. Og om dere enn tenkte og studerte dere til døde, og av alle krefter levde og strebte etter rettferdighet, så kunne dere likevel ikke opptenke eller finne den. Det må være en annen rettferdighet enn dere mener, at en skal ta loven for seg, adlyde den, og leve etter den. Nei, den må være langt ypperligere enn alt dette. Her er ikke noen lov eller befaling, ingen menneskelig gjerning og vandel, men alene det at jeg går til Faderen osv.
Dette ord: Jeg går til Faderen, inneholder hele vår forløsnings og saliggjørelsens verk, dvs. Hans lidelse, død, oppstandelse og hele regimente i kirken. Til dette ble Guds Sønn sendt fra himmelen, og dette verk har Han gjort og gjør ennå for oss inntil verdens ende. For dette at Han går til Faderen, betyr ikke annet enn at Han hengir seg til et offer, for å betale for vår synd med sitt blods utgytelse og sin død, og dernest ved sin oppstandelse igjen overvinner og bringer under sin makt både synden, døden og helvede; deretter setter Han seg levende ved Faderens høyre hånd, hvor Han usynlig regjerer over alle ting i himmelen og på jorden, og samler og utbrer sin kristenhet ved evangeliets prediken. Ja Han trer fram hos Faderen som eneste Megler og Yppersteprest, og ber for dem som tror, fordi de ennå har svakheter og synder. Han gir dem også den Hellige Ånds kraft og styrke til å overvinne synden, djevelen og døden.
Se, dette er de kristnes rettferdighet for Gud, at Kristus går til Faderen, det vil si, at Han lider og oppstår for oss, og forsoner oss med Faderen, så vi for Hans skyld kan få nåde og syndenes forlatelse. Dette har vi da ikke vår egen gjerning eller fortjeneste å takke for, men denne Hans gang til Faderen, som Han går for oss. Det er en fremmed rettferdighet, for vi har ikke gjort noe eller kunnet gjøre noe for å fortjene den. Men den er skjenket og gitt oss til eiendom, for at den skal være vår rettferdighet. Ved den behager vi Gud og er Hans kjære barn og arvinger.
Men det skjer alene ved troen at denne rettferdighet er i oss og at vi kan trøste oss ved den, som vår skatt og vårt høyeste gode. For bare ved troen kan vi anta og ta imot den. Nå kan den ikke gripes av oss på noen annen måte enn med hjertet, som holder seg til Kristi gang til Faderen, og stadig tror at det for denne Hans gangs skyld har forlatelse og forløsning fra synden. For det er ikke en ytre ting, som en kan skaffe til veie med menneskelige gjerninger, skikker og øvelser. Men det er en høy, skjult skatt, som ikke kan sees med øynene eller begripes med sansene, som Han og selv sier: I ser meg ikke lenger, for alt må tros.
Derfor har jeg ofte sagt at når en vil tale og dømme rett om disse sakene, da må en gjøre nøye forskjell på en from mann og en kristen. Det er godt å være en from mann, det er det mest prisverdige på jorden, det er også en Guds gave, likeså vel som sol og måne, korn og vin og alle skapninger. Men en må ikke tenke at en from mann skulle være en kristen, selv om han har sin ros her på jorden. For en tyrker eller hedning kan også være from, som også noen i tidligere tider var meget berømt for. Det må jo også være slik at det stundom finnes én from blant så mange onde. Men han kan være så from han vil — han er og blir likevel et Adams barn, det er, et jordisk menneske, under synden og døden.
Men hvis du spør etter en kristen, så må du tenke litt høyere opp, for det er en helt annen mann. Han kalles ikke Adams barn; han har heller ikke far eller mor på jorden, men han er et Guds barn — en arving til himmerikes rike. En kristen henger med hele sitt hjerte ved sin Frelser, som er gått til Faderen. Han tror at han for Kristi skyld og ved Ham har Guds nåde og evig liv og forløsning. Det vinnes og læres ikke ved vårt levnet, vår dyd og våre gjerninger, som gjør at vi blir kalt fromme mennesker på jorden. Ikke heller tilkjempes det ved loven og de ti bud. Disse er dog nødvendige og finnes hos enhver kristen, men det er likevel ikke den rettferdighet som Kristus her taler om.
For om et menneske i hele sin livstid hadde gjort alt som sto i hans makt, så kan han dog ikke på grunn av det være forvisset om at Gud har behag i ham og i sannhet er ham nådig. Men hans hjerte blir stadig i tvil og uvisshet. Fordi mennesket således tviler, må følgen bli at det ikke kan ha noen rett fortrøstning til Gud; ikke heller kan det vende seg til Ham og påkalle Ham av hjertet. Tvert imot, mennesket er redd og flykter for Gud, og må til sist hate Gud og fortvile. For når det kommer til kamp, når det skal fram for dommen, da føler og ser det at det med sitt levnet og sin gjerning ikke kan bestå for Guds vrede, men må synke i avgrunnen med alt sitt eget.
Hvis vi nå i en slik nød skulle verge oss mot fortvilelse og kunne overvinne, da må vi ha en annen grunn å stå på enn vår egen eller lovens rettferdighet. Vi må ha Kristi evige rettferdighet, som står ved Faderens høyre hånd, et sted hvor djevelen ikke kan omstøte den, og som Guds dom ikke har noen klage imot. Meg kan djevelen støte omkull med alt mitt levnet og gjerning, idet han foreholder meg Guds dom og vrede. Han kan blåse meg bort, som vinden blåser bort en fjær. Men når jeg viser ham fra meg og mine gjerninger og til Faderens høyre hånd, hvor min Herre Kristus sitter og gir meg sin rettferdighet — i den hensikt er Han nemlig gått til Faderen — så skal han nok la Ham være urokket og uanfektet!
Dette er å tale på Kristi måte og med Hans egne ord om den rettferdighet som gjelder for Gud. Det er ikke et ytre, menneskelig vesen på jorden, men en ubegripelig, usynlig rettferdighet, som ikke finnes i oss mennesker her på jorden, og kan heller ikke erverves av oss. Den er en ny, himmelsk rettferdighet, som Kristus har stiftet alene ved sin død og oppstandelse. Vi må nå tilegne oss den i troen, da vi ikke ser den. Den er et evig, uendelig liv, hvor Kristus regjerer i et nytt himmelsk vesen. Det er vår rettferdighet, og den er også så ren og fullkommen, så fast og evig, at djevel og helvede må la den stå og bli.
Men om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt. Med dette profeterer først Kristus hvorledes denne prediken skal mottas av verden, og hva som derfor skulle hende apostlene. Verden skal ikke bare forakte dem, fordi de kommer uten offentlig makt og befaling og fører en ny lære fram mot det offentlige regimente, prestedømme og lære-embete, ja straffer og dadler alt deres vesen som noe som ikke gjelder for Gud. Men da de fortsetter, og ikke vil holde opp med å predike, så vil også verden fortsette å dømme dem som mennesker som ikke er sendt av Gud, og heller ikke prediker Hans ord. De vil anklage dem for å være djevelens sendebud, gudsbespottere, ulydige mot Guds lov, folk og tjeneste, og altså skyldige til å dø, som jødene roper over Paulus, Apg 22:22: Ta sådan en bort av jorden, for det er ikke sømmelig at han skal leve! Som grunn angir de: Dette mennesket holder ikke opp med å tale mot folket, mot loven, mot templet og den hellige stad.
For det annet gir Kristus dem den trøst mot verdens forargerlige dom og forfølgelse at de skal vite at Han med sin guddommelige kraft og styrke vil oppholde sin kirke mot verdens og djevelens vrede og raseri. Som overvunnen skal djevelen med sitt rike vike for Ham, og ikke få utrette det mot Hans kirke som han i sin rasende vrede og hat gjerne ville. Skjønt de kristne derfor på grunn av denne prediken må holde for djevelen og verden, så skal likevel dette ord ikke omstøtes, men det skal til slutt seire og beholde kampplassen. Ja det skal gjøre djevelens og verdens urettferdige dom over evangeliet åpenbar for hele verden, så de til sist må skamme seg og endog i gjerningen bekjenne at de har fordømt og forfulgt evangeliet ubillig og urettferdig, likesom Kristi dommere, ja endog forræderen selv, matte vitne om Hans uskyldighet.
Årsaken til dette er at denne Konge Kristus allerede ved sin gang til Faderen har overvunnet verden og djevelen. Derfor lar Han også forkynne at Han er Herre over alle ting og har makt og myndighet til å fordømme alt det som setter seg imot Ham, og straffe det sammen med djevelen og hans engler med helvedes evige ild.
Skjønt nå verden imidlertid forakter og bespotter den dom som er felt over djevelen og alle hans lemmer, fordi den ikke ser det for sine øyne, så blir dog Kristus ved og lar dem forakte seg så meget de vil. Men Han viser imidlertid djevelen og verden at Han er den Herre som kan bryte og tilintetgjøre djevelens vrede og raseri, og styrte alle sine fiender, som det sies om Ham i Sal 110:1: Inntil jeg legger dine fiender til dine føtters fotskammel. For øksen er allerede lagt ved roten av treet, og lenkene og repene som djevelen er bundet med til evig mørke i helvedes ild, er beredt, som apostelen Peter sier. Det kan ikke tros av andre enn de kristne, som holder sin Herres ord for sant, bekjenner Hans makt og rike, og trøster seg ved denne Konge og Herre. De andre skal ikke ha annet til lønn enn det de søker med sin herre, djevelen. For de skal kastet ned i det evige mørke i helvedes avgrunn, som lønn for sin fnysen mot de kristne.
Dette er det første stykket av evangeliet om Kristi rike og den Hellige Ånds prediken i verden. Nå følger den annen del: Jeg har ennå meget å si eder; men I kan ikke bære det nå. Men når Han, den sannhets Ånd, kommer, skal Han veilede eder til hele sannheten. Dette stykket høre også til forjettelsen om den Hellige Ånd og Hans embete i kristenheten. Med dette avbryter Han det Han begynte å tale, og i få ord innbefatter Han det som den Hellige Ånd skal predike. Han viser dem nå at Han selv skal komme og lære dem alt sådant, så de skal forstå det og erfare det i gjerningen. Nå er det ikke tid, vil Han si, til å tale meget om dette, da Han nå vil holde sin avskjedsprediken og trøste dem. Ikke heller var de i stand til å fatte og forstå hvorledes det skulle gå til i Hans himmelske rike, selv om Han ville ha talt meget og lenge om det.
Det mener Han når Han sier: Jeg har ennå meget å si eder: men I kan ikke bære det nå. Det er ennå for tungt for dere å begripe det som allerede er sagt og ennå kunne sies om dette. For alt sammen går rett imot deres tanker og deres håp. Hvis dere forsto det, ville det gi dere trøst og et glad hjerte, som Han ovenfor også sa: Dersom I hadde meg kjær, da gledet I eder at jeg sa: Jeg går til Faderen. Men nå blir dere bedrøvet over det som jeg sier til deres trøst om min forklarelse, himmelfart og herlige rike osv. Derfor sier jeg med rette: I kan ikke bære det. Jeg vil da spare det til den tid da det som jeg har forkynt dere, settes i verk, og den Hellige Ånd selv kommer. Han skal lære dere det, og føre dere ut av deres nærværende villfarende tanker og uforstand til sannhet og rett erkjennelse.
For det skal være Hans embete å forklare meg, det vil si, å åpenbare og vitne om meg, at jeg fra lidelse og død er opphøyd til herlighet, satt ved Faderens høyre hånd, og er en regjerende Herre over alle ting. Han skal forkynne i all verden at dette har vært Faderens råd. Derfor er også den Hellige Ånd sendt, for at hele verden skulle erkjenne dette, og således komme til mitt rike. Når jeg nå blir tatt fra dere og den Hellige Ånd kommer, så lærer det seg selv langt annerledes enn dere nå tenker og forstår. Da skal dere selv erfare og finne at alt hva jeg nå har sagt, kunne forklares og tales om ennå mer.
Derfor beskriver Han også den Hellige Ånd med det rette tegn som man skal kjenne Ham på og prøve Ham etter: Han skal forklare meg; for Han skal ta av mitt og forkynne eder. Han er den som forklarer Kristus slik som Han selv har gitt seg til kjenne ved sitt ord. Den som lærer annerledes og gir seg ut for å være en sannhets Ånd, han har ikke Kristi Ånd. For Han skal ikke lære annet enn det Kristus har lært, men Han skal bare forklare det tydeligere og nøyere.
Kort sagt: Den Hellige Ånd skal lære den artikkel om Kristus at vi alene for Hans skyld blir rettferdige for Gud. Derfor slutter Han, idet Han sier: Han skal forklare meg; for Han skal ta av mitt. Det er, Han skal vel gjøre mer enn jeg, idet Han skal forklare meg tydeligere. Men Han skal ta av mitt og tale om meg, og ikke om menneskenes egen hellighet og gjerninger. Det skal være Hans rette gjerning og embete, som man skal kjenne Ham på. Det skal Han øve uten avlatelse inntil man til fulle kjenner Kristus. Når du blir utlært, så kan du finne deg en annen hellig ånd. Men jeg håper at vi helt til den ytterste dag blir denne lærers disipler.
Den Herre Jesus skjenke oss alle sin Hellige Ånd i våre hjerter, så vi av ordet rett kunne lære å kjenne Ham og Hans rettferdighet, og til vår siste ende finnes i den sanne tro på Hans navn. Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
