Jeg glemmer aldri intervjuet i radio med en ung investor. Han ble spurt hva målet med livet var. "Den som har mest når han dævver, han har vinni", svarte han. Han svarte feil. Perspektivet var for kort. Jesus lærer oss i søndagens tekst å være mer langsiktige.
Det finnes så mange slags rikdom. Vår tekst koker det ned til bare to slag: Den rikdom vi forlater ved døden eller det som kalles å være "rik i Gud".
13 En i mengden sa da til ham: Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!
Folk i Jesu samtid ville bruke ham til så mangt! Her ville noen ha ham til meglingsmann eller dommer i en arvesak. Moseloven har mange bestemmelser om arv. En lovlærer skulle vel da kunne anvende loven?
Også i dag kan predikanter, prester og ledere trekkes inn i nokså uvedkommende affærer. Men samtidig kan tillit som kristen åpne dører og løse mulige konflikter. Generelt er det godt at en søker råd hos andre, også i timelige saker.
14 Men han sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?
Jesus avviste invitasjonen. Hans kall var et annet. Og han går over til å bruke spørsmålet til en advarsel mot opptatthet av penger og arv.
15 Han sa til dem: Se til å ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod.
"Havesyke" (ha-sykdom) er et spennende ord; det bør ikke få dø ut. Vi kan omskrive det med eiesyke, shoppingssjuke eller materialisme. Jesus brukte ofte uttrykket Mammon, og løftet det dermed opp fra uvane til forførende makt.
I Matt 6,27 utfordrer Jesus oss til å se det meningsløse i pengejaget: "Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?"
16 Han fortalte dem så en lignelse og sa: En rik mann fikk stor avling av jorden sin.
Lignelser er illustrasjoner, men samtidig noe mer enn pedagogiske sammenligninger. De avslører sammenhenger vi ellers overser eller fortrenger. Lignelser er ikke alltid "alminnelige" og enkle, men denne er veldig forståelig. Samtidig er den rystende og sjokkerende i sin avslutning.
I utgangspunktet er det Gud som velsigner når avlingen blir god. Det er han som lar det regne og skinne sol, Matt 5,45. Så langt er alt vel.
17 Da tenkte han ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo ikke rom nok til å samle min avling i.
Bonden tenker fortsatt fornuftig, menneskelig vurdert.
For egen del kan vi trenge å tenke etter: Når skap og boder ikke rommer alt vi har, da bør vi tenke oss om. Det betyr ikke at vi skal kaste og kjøpe nytt hele tiden. Men kanskje gjør overfylte hus noe med oss, med sinnet vårt, holdningene våre?
18 Og han sa: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvebygningene mine og bygge større. Der vil jeg samle hele min avling og mitt gods.
I seg selv er også dette kanskje klokt gjort. Josef reddet folk i Egypt fra hungersnød ved å samle og lagre deler av gode avlinger årene i forveien, 1 Mos 41.
19 Så vil jeg si til min sjel: Sjel! Du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro – et, drikk, vær glad!
Det er her vi kommer til kjernen av hva som var galt: Formuen hans er blitt hans gode. Han stoler på sin rikdom, ikke på Gud.
Predikeren gir oss smakebiter av en lignende tematikk i 8,15: "Så priste jeg da gleden. Mennesket har ikke noe annet godt under solen enn å ete og drikke og være glad. Dette følger ham under hans strev i de levedager som Gud har gitt ham under solen."
Ole Paus har formulert dilemmaet på klassisk måte: "Vi hører til en generasjon som har alt. Og det er alt vi har."
20 Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?
Idyllen får et sjokkerende vendepunkt. Den kloke bonden som kalkulerte så riktig hadde glemt ut den avgjørende faktoren, – selve livet kunne tas hurtig fra ham.
En eldre kristen lærte meg noe alvorlig: "Mammon sprenger sine", sa han. Som en kusk kan presse travhesten til den stuper, slik vil Satan/Mammon jage verdens barn frem. Han sier aldri "nok!"
21 Slik er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.
Den tragiske livsskjebnen gjøres nærgående for alle oss som hører, – vi må velge om vi skal "samle skatter" eller "være rike i Gud". Hvis vi ikke velger, så er vi i båt med den rike bonden. Og det skal mer enn ett valg til for å leve på rett side.
Også kristne står under massivt press fra Mammon. Luther avslører sitt (og mitt?) hjerte i ramsalte ord: "Det er så godt å ha litt i bakhånden om Gud skulle dø i dag eller i morgen!"
Paulus sier rett ut i 1Tim 6,10 at pengekjærhet "er en rot til alt ondt", og han legger til om frafalne, tidligere kristne: "I sin lyst etter penger har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner."
Derfor anbefaler Paulus sin venn Timoteus å flykte unna disse fristelsene ("Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette", 1 Tim 6,11).
Jakobs brev er ikke mindre radikal, der det står om at noen "har brukt endetiden til å samle skatter", Jak 5,3.
Kontrasten til dette er å "være rik i Gud". Hva betyr det? Det handler både om forsakelse og om det første bud.
Hebr 13,5-6 viser oss den evangeliske siden av denne kampen, vi skal slippe å stå eneansvarlige for morgendagen: "La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?" Det er denne begrunnelsen som viser veien til å bli "rik i Gud".
