Tekstene i treenighetstiden har en jevn og sterk puls. De handler om livet! Og så kommer tre søndager midt på høsten hvor svingningene blir større – høyere og dypere. Tekstene når dypt ned, til mennesker som er langt nede, på bunnen av hva mennesker kan oppleve, og høyt opp til den Høyeste. Og midt i tekstene står Messias, Guds Sønn, han er kommet til verden. Han favner det høye og det dype.
Vi har hørt Jobs klage fra dypet. Job var rammet av ulykker og plager, og hadde fått venner på besøk. De begynte så fint, og viste seg som sanne venner. De satt stille hos ham «i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor.» (Job 2:13) Men så åpnet Job sin fortvilelse for dem, og klagde over at Gud lot ulykken komme, selv om han og Gud hadde alt oppgjort seg imellom. Da begynte vennene å snakke. De hadde tydeligvis behov for å snakke og snakke Jobs ulykke inn i sine egne tankebaner. Slik ble vennene en plage, i tillegg til Jobs ulykker og smerter. Og Job utbrøt:
Spar meg, ja, spar meg, mine venner! For Guds hånd har rørt ved meg. Hvorfor jager dere meg slik også Gud gjør? Job 19:21-22
Men midt i de vanvittige lidelsene, – aner Job et lys langt borte. Han har fått nok av fremmede som mener å ha sett Gud, og som mener at de kan forklare lidelsene hans. Langt der fremme skal Job selv få se:
Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud. Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel! Job 19:26-27
Den andre teksten vi leste strekker seg også dypt ned og rundt mennesker som har en annen lidelse. De lider for sin tros skyld. Det er en frivillig lidelse. De kan slippe lidelsen ved å fornekte sin tro. Paulus er i fengsel, og lider. Og han skriver til den unge Timoteus som gruer for lidelsene: «Bær lidelsene for evangeliet, du også, i den kraft som Gud gir!» (2 Tim 1:8). Også hit, ned i den mørke, klamme fengselscellen, i dødens venteværelse, hit kommer det en lysstråle:
Jesus Kristus har gjort ende på døden, og brakt liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet. 2 Tim 1:10
Evangeliet vi skal lese i dag strekker seg også dypt ned, og favner mennesker i svart sorg over døden som har rammet familien deres, – og så løfter evangeliet seg opp til uvirkelige høyder: Jesus vekker Lasarus opp fra de døde.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 11. kapittel, fra vers 17. I min bibelutgave er det på side 1224. Vi reiser oss.
Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: “Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.” “Din bror skal stå opp”, sier Jesus. “Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag”, sier Marta. Jesus sier til henne: “Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?” “Ja, Herre”, sier hun, “jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.”
Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: “Mesteren er her og spør etter deg.” Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der. Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: “Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.”
Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: “Hvor har dere lagt ham?” “Herre, kom og se”, sa de. Jesus gråt. “Se hvor glad han var i ham”, sa jødene. Men noen av dem sa: “Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?” Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: “Ta steinen bort!” “Herre”, sier Marta, den dødes søster, “det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.” Jesus sier til henne: “Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?” Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: “Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.” Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: “Lasarus, kom ut!” Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: “Løs ham og la ham gå!” Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Joh 11:17-46
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Dette kapitlet i Johannesevangeliet er et voldsomt kapittel. Det vrimler av mennesker og menneskeskjebner, og det handler om det som mange mener er det eneste hundre prosent sikre i ditt og mitt liv: døden. Derfor er det ikke bare 2000 år gamle ord. Ordene handler om deg og meg og oss.
Jesus samtaler med Marta
La oss begynne med en av de mest intense ordvekslingene i hele Det nye testamente! Det er Jesus som setter seg ned med Marta. Rundt dem står disiplene som er kommet sammen med Jesus. I det fjerne høres klageropene over Lasarus som er død, og Marias såre gråt over sin bror. Og så er det Marta. Umiskjennelige Marta! Hun som alltid kommer med sine stikkende anklager: «Hadde du vært her, da var min bror ikke død!» Hun sjenerte seg ikke for Jesus en gang, men slengte sine anklager mot ham. Enhver kunne fristes til å trekke seg unna en slik dame. Men Jesus ser et medmenneske som har det vondt. Jesus får alltid øye på et medmenneske! «Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting!» (Luk 10:41)
Marta vil slepe Jesus bort til graven med det samme. Men Jesus har noe å si henne. Der og da lar han disipler være disipler, de sørgende sørger og Maria gråter utrøstelig, ~ og så får Marta være den første og eneste Jesus snakker med akkurat der og da. Jesus har noe å si henne om oppstandelsen og livet, mens Marta bare ser død og fortvilelse.
Når jeg skal leie et barnebarn over et farlig veikryss, må jeg først forsikre meg om at barnet holder meg godt fast i hånden. I møte med døden, og i vår frykt for døden, og i sorgen som river og sliter i oss, må Jesus kjenne om vi henger fast. I møte med den siste fiende er det om å gjøre å holde fast, og henge fast, i den eneste som kan berge oss gjennom døden! Derfor lar Jesus alt annet vente og sier til Marta:
Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? Joh 11:25-26
«Tror du dette?» spør Jesus. Jesus må ha hennes tro og tillit før de nærmer seg dødens kløfter og stup: «Har jeg din tro, eller har jeg ikke din tro?» Og der og da besinner Marta seg: «Ja, jeg har kommet til denne tro,» sier hun. Det er en omstendelig måte å si det på. Den greske verbformen betyr: «Dette er den overbevisning jeg har vunnet frem til!» (pepistevka – perfektum) «Ja, Herre,» sier hun, «jeg har kommet til den tro at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
Da Jesus hadde fått dette svaret av Marta, kunne han gi slipp på henne. Nå var det Maria han ville snakke med, og han sendte Marta med beskjed til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.»
«Mesteren er her og spør etter deg»
Kan du tenke deg vakrere ord? I dag er vi tatt til side. Vi er her i Herrens hus. Rommet vi har gudstjeneste i er blitt innredet for at vår Herre skal få sagt noe til oss, for at han skal få ørens lyd, så han kan forsikre seg om at vi henger fast og holder fast.
Døden og sorgen og frykten for døden, og angsten og gråten er ikke annerledes i dag enn for 2000 år siden. Og vi kan kjenne oss igjen i hver våre personer i det vi har lest:
- Kanskje kjenner du deg som disiplene som bare er der, og ikke helt forstår hva Jesus holder på med, og hvorfor han gjør det han gjør, og hvorfor han venter med å gjøre det alle vil at han skal gjøre?
- Eller kanskje kjenner du deg som Jesus, som alle venter skal være sterk og takle alle påkjenninger, og så blir du opprørt og filleristet og gråter kjærlighetens tårer?
- Eller er du med i den store flokken som sørger for de pårørendes skyld, ikke fordi du kjente den døde? Det er ikke egentlig din sorg, men så er den din allikevel.
- Eller er du som Marta? Kanskje kjenner du at dødsfallet vekker aggresjon og protest og bitterhet mot han som ikke hjalp, mot han som ikke kom i tide! Og du kjenner at det kommer vonde og skarpe ord ut av munnen din.
- Eller er du utrøstelig som Maria? Vi merker at Maria bruker Martas ord. Ord som høres fremmede i munnen hennes. Det er ikke slik vi har lært Maria å kjenne, hun som valgte å sitte ved Jesu føtter og lytte til ham. Når vi rammes av sjokk og sorg, sier vi ofte ord som ikke er våre, fordi vi ikke finner egne ord. Vi er i ferd med å drukne i våre egne tårer.
Vi har vel alle våre tanker og følelser og fornemmelser når det er blitt snakk om døden i gudstjenesten i dag.
- Noen kjenner at endelig er det en som snakker om det jeg tenker på hele tiden. Andre skyver kanskje tankene bort og angrer på at de valgte kirken i formiddag.
- Noen ser frem til døden som en befrielse, andre kjenner angsten komme snikende.
- Noen tenker bare på en som er bak døden, en som jeg lengter så skrekkelig etter, selv om alle synes jeg for lengst burde ha kommet videre i livet. Andre gruer for den kalde graven, men tør ikke si det høyt, for det er jo så dumt å tenke sånn.
- Mange lever som de skulle leve evig, og skjønner liksom ikke hvorfor menneskeheten ikke har klart å utrydde døden for lenge siden.
- Noen gruer for oppgjøret og dommen, andre lengter etter at rettferdigheten endelig skal seire.
Jesus ber om vår tro
Uansett hvilke tanker og følelser og fornemmelser vi har, så har Jesus noe han vil si oss når vi har døden innpå oss: Han ber om vår tro! For han er den eneste som vet hva som ligger foran. Han trenger at vi henger fast, så han kan berge oss igjennom. Han vet at han er den eneste som kan berge oss igjennom døden! «Tror du dette?» spør han, og gir seg ikke før du får roet deg til å svare: «Ja, du er Herre, og jeg er kommet til den tro som du spør etter!»
Oppstandelsen
Marta kjente til oppstandelsen på den siste dag. Men oppstandelsen fra de døde var ikke fremtredende del av troen i det folket hun hørte til, og oppstandelsestroen er lite fremme i Det gamle testamente.
Men i Daniels bok trer oppstandelsestroen tydelig frem:
Mange av dem som sover i jorden, skal våkne, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky. De kloke skal skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene til evig tid. Dan 12:2-3
Slik taler også Jesus:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den time kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. For slik Far har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv, og han har gitt ham myndighet til å holde dom fordi han er Menneskesønnen. Undre dere ikke over dette, for den tiden kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom. Joh 5:25-29
Vår eneste trøst og hjelp mot døden, er han som har gått gjennom døden før oss. Han har tatt dødsdommen vår på seg, så den ble naglet til korset. Hans mål er å reise oss opp til nytt liv her i dette livet, og reise oss opp til evig liv bak døden. – Slik han stod opp med en ny kropp etter døden, skal vi stå opp med nye kropper, om bare Jesus får være den som får lede oss gjennom døden.
Jesus Kristus har gjort ende på døden, og brakt liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet. 2 Tim 1:10
Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Joh 11:25
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet! Amen.
Teksten er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
