Men da meget folk kom sammen, og de reiste til Ham fra byene, sa Han i en lignelse: En såmann gikk ut for å så sin sæd. Og idet han sådde, falt noe ved veien og ble trådt ned, og himmelens fugler åt det opp. Og noe falt på klippen; og da det vokste visnet det, fordi det ikke hadde væte. Og noe falt midt iblant torner; og tornene vokste opp med og kvalte det. Og noe falt i den gode jord; og det vokste og bar frukt i hundre fold. Da Han sa dette, ropte Han: Den som har ører å høre med, han høre! Men Hans disipler spurte Ham og sa: Hva skal denne lignelse bety? Men Han sa: Eder er det gitt å vite Guds rikes hemmeligheter; men til de andre sies det bare i lignelser, for at de seende ikke skal se, og hørende ikke forstå. Men dette er lignelsen: Sæden er Guds ord. Men de ved veien er de som hører det; deretter kommer djevelen og tar ordet fra deres hjerte for at de ikke skal tro og bli salige. Men de på klippen er de som tar imot ordet med glede når de hører det; men de har ikke rot; de tror til en tid, og i fristelsens stund faller de fra. Men det som falt blant torner, er de som hører det, og idet [167] de vandrer under dette livs bekymringer og rikdom og vellyst, kveles de, og bærer ikke fullmoden frukt. Men det i den gode jord er de som, når de hører ordet, holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.
Mine elskede! Dere hører i dagens evangelium at vår kjære Herre Kristus nevner fire slags disipler som alle hører det rene Guds ord, og likevel er det bare de siste som beholder det og bærer frukt. Dette skal vi i dag flittig vise folket, for at hver kan tenke over hvilken hop han er i, og lære å skikke seg slik at han engang kan bli en av dem som er det gode land, og som bærer frukt av ordet.
De første, sier Herren, er den sæd som falt ved veien. Den bærer aldri frukt. Enten blir den tråkket ned, eller så eter himmelens fugler den opp.
De andre er de som hører det, og begynner både å tale om det og tro det. De vokser vakkert fram likesom kornet som faller på en stenet åker eller klippe. Men når den varme sommerdag kommer, tørker det. Det har hverken rot eller saft. Disse mennesker tror til en tid, men når forfølgelse og anfektelse kommer, og de skal lide noe for ordets skyld, da faller de fra. Troens frukt i tålmodighet blir det intet av.
Det tredje slag er mest kjennelig. Det er de kristne som er likesom kornet blant torner. Skjønt det vokser opp, kan det likevel ikke komme til å bære frukt. For tornene kveler det og vokser over det.
Det fjerde slag er de fromme disipler. Her faller ordet i et godt hjerte, og blir der inntil det bærer frukt i tålmodighet. Av dette blir det hellige folk, som lider for ordets skyld, øver seg i lydighet mot Gud og kjærlighet mot nesten, er tålmodige og bærer frukt, noen hundre foll, noen seksti foll og noen tredve foll.
Dette er de fire slags disipler. Hver får nå gå i seg selv og betenke hvilken hop han er i. De tre første hører ordet uten nytte og frukt. Likevel er de første de verste av alle dem som hører ordet. For når de hører det, sier Herren, kommer djevelen og tar ordet av deres hjerter så de ikke skal tro og bli salig.
Dette er ikke de dårligste folk på jorden, men de største, klokeste og helligste, kort sagt, den store hop. For Han taler ikke her om dem som forfølger ordet eller om dem som ikke hører det. Men om dem som hører det, som lever blant oss i den kristne forsamling og deltar med oss i dåp og sakrament. Men de er og blir kjødelige hjerter som ikke tar imot ordet. De lar det gå inn i det ene øret og ut av det andre. Det er med dem som med kornet ved veien. Det faller ikke i jorden, men blir liggende ovenpå. For veien er hårdtrampet av menneskers og dyrs føtter.
Legg særlig merke til dette, jeg har aldri våget meg til å dømme de hjerter for besatt av djevelen som hører ordet og ikke akter på det, men glemmer det og aldri tenker mer på det. Vi synes at det ikke er så stor fare ved å høre Guds ord, og så ikke beholde det. De som gjør det, mener vi, er dårlige, uaktsomme [168] mennesker, og slik går det naturlig til at de hører ordet og likevel glemmer det. Men Kristus dømmer annerledes. Han sier: Djevelen tar ordet fra deres hjerter.
Av dette ser du hvordan man skal dømme om de mennesker, barn og tjenere som nok hører ordet, men som likevel går så uaktsomme bort som om de ikke hadde hørt det, og som ugjerne tenker på det. De kan ikke rose seg av den Hellige Ånd. De hører djevelen til, han har dem i sin makt og tar ordet ut av deres hjerter. Derav følger nødvendigvis andre synder. De er ulydige, utro, egensidige, egennyttige, stolte, uforsonlige og gjerrige. De vil gjerne at alle skal tjene dem, men selv vil de ikke tjene noen. For dersom ordet ble i hjertet, og de hørte det oppmerksomt, da skapte det lydige, tro, villige, tjenende, ydmyke og milde hjerter.
Dette er nå de første og verste. Denne vanart går også Herren nær til hjerte. For Han skjenner ikke så meget på noen som på disse. Han sier at djevelen, som svever i luften, tar ordet av hjertet, for at de ikke skal ta imot det. De tenker: Det er liten skade skjedd at ordet går inn i det ene øret og ut av det andre. Men vil du vite hvor ringe skade det er, så hør hva Kristus sier — Han vet det bedre enn hele verden —: Det er djevelen som gjør det.
Er du selv et slikt menneske som hører predikenen som en trestokk, som også våre gjerrige borgere og bønder gjør? For alt det vi prediker, synger og sier til dem, gjør akkurat samme nytte som når vi slår i vannet. Husk da at djevelen er i deres hjerte. Han lar det gode som de hører, ikke få komme inn i dem, men tar det straks ut, så de ikke skal tro og bli salige.
For dersom det ikke var djevelen, men bare var en naturlig medfødt glemsomhet — som det ene menneske er mer oppvakt enn det andre — da måtte det likevel være et begjær i mennesket til å tenke: Akk Gud! Det er ondt at jeg ikke kan huske det. Men gi meg din nåde og lukk opp mitt hjerte, så jeg kan gi akt på og beholde det som jeg hører i ordets prediken. Hos slike mennesker som har lengsel og begjær etter ordet, og gjerne vil beholde det, der har djevelen ikke rom. For ellers var denne lengsel borte. Men hine bekymrer seg ikke om dette. De mener at det ikke er så stor skade å forsømme en prediken for en dalers eller skillings skyld. Der er sannelig djevelen til stede. Og ingen må tenke at det er noen annen årsak til denne grove uaktsomhet.
Slik er den største hop. De hører ordet, men gir ikke akt på det. Alt som vi sier dem av Guds ord, går inn det ene øre og ut det andre. Dertil kommer djevelen og tar ordet ut av hjertet. Den dom som Kristus her feller over dem — Han overgir denne første hop rett og slett til djevelen — skal vi merke oss vel og vokte oss for den.
De to andre flokkene er ikke så helt onde, men de er svake. De begynner så smått, gir akt på ordet og finner behag i det. Derfor overgir Herren dem ikke så aldeles til djevelen som de første, skjønt de ikke bærer frukt. Den annen hop er de som ikke står fast under forfølgelsen. De ligner markstukken frukt. Den henger på treet så lenge det er [169] stille, men når det blir vind, faller de av i mengdevis. Slik er også disse mennesker. De tror til en tid, sier Herren, men straks korset kommer, blir de forskekket og vil ikke lide noe. Derfor uteblir det evige livs frukt, og likeså andre gode frukter, som vokser av ordet og troen.
Den tredje hop er de som på grunn av gjerrighet, bekymring og vellyst i dette liv ikke gir akt på ordet. For den som plages med timelig sorg og bekymring, og bare tenker på å skrape sammen for å bli rik, han besværer sitt hjerte, som Kristus sier i Luk. 21. Og ordet kveles hos ham som kornet blant tornene.
Det er ikke forbudt, men tvert om befalt at vi skal arbeide, og hver skal flittig røkte sitt kall. Men at en skal gni sammen og skrape til seg og bare tenke på det timelige, på daler og skillinger, det er de torner som kveler Guds ord i hjertet, så det ikke kan vokse i høyden og bære frukt. For en tenker ikke på det, og lar alt annet være mer maktpåliggende. På disse tre slags mennesker er ordet helt forgjeves. Det er sannelig ikke noen liten skade, men en stor skade. Og menneskehjertet kan ikke nok tenke over det.
Derfor formaner Herren oss alvorlig: Se til hvordan I hører. For den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal det også tas det som han synes å ha. (Luk. 8, 18). Med disse ord lar Han oss til fulle forstå at han ikke taler om småting, men om Guds ord. De som har det i hjertet, skal bli salige, og de som ikke har det, bli fordømt. Derfor må en ikke spøke med Guds ord, som med en annen småting. Det er ingen spøk. Du bør ikke tenke at du en tid kan gå hen og sørge og skrape sammen og si: Det er ikke så farlig. Jeg vil da enda lære Guds ord, og tro, når jeg engang får tid, og først får samlet det jeg trenger. Se til at du ikke bedrar deg selv!
Denne hop er også meget stor. De driver ikke kjetteri som de første, men har alltid Guds rene ord. Heller ikke anfektes de på venstre side som de andre med gjenvordigheter og forfølgelser. Men de faller likevel til den høyre side. Det er deres skade at de har fred og gode dager. Derfor tar de ikke imot ordet med alvor, men blir dovne og senker seg ned i dette livs bekymringer, rikdom og vellyster så de ikke er nyttige til noe. Derfor ligner de sæden blant torner. Skjønt det ikke er noen klippe, men god jord, skjønt det heller ikke er noen vei, men et jordstykke som er pløyd dypt nok, så kommer ikke sæden opp for tornene, men blir kvalt av dem. Disse har også alt det i ordet som de trenger til sin sjels salighet, men de bruker det ikke. De hører ordet, men undertvinger ikke sitt kjød. De vet det, men gjør ikke etter det. De lærer det, men følger det ikke selv. De blir i dag som de var i går.
Den fjerde hop er: de som, når de hører ordet, holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet. Disse hører ordet, bevarer det alltid, våger alt for dets skyld. Djevelen tar ikke ordet fra dem, forfølgelsens hete skremmer dem ikke, og denne tids vellyst og gjerrighet hindrer dem ikke. De bærer frukt, lærer andre, utbrer Guds rike og viser kjærlighet mot sin neste. Derfor sier Han: i [170] tålmodighet. For disse må lide meget for ordets skyld. De må tåle skam og spott av sektere og kjettere, hat, ondskap og skade på legeme og gods av forfølgere. Til dette kommer så de fristelser og torner som kjødet selv volder, så ordet med rette kalles et korsets ord. For den som skal holde det, må bære og overvinne korset med tålmodighet.
Så la oss nå legge vind på å bli funnet blant den lille, fjerde hop. La oss med alvor be om gode hjerter til å ta imot og bevare Guds ord og bære gode frukter. Denne lille hop er de kjære hellige som hører ordet og bærer hundre foll frukt. Eller som Matteus sier: Noen bærer hundre foll, noen seksti foll og noen tredve foll. Det vil si at den ene bærer mer frukt enn den annen. Som de utvortes embeter er ulike, så er også fruktene ulike. En lærer tjener kirken mer enn en håndverker som bare forestår sitt eget hus. Likevel er begge kristne, løst av Kristus fra synd og død, og arvinger til det evige liv. La oss se til å komme blant denne hop som er den minste.
Men til det hører et vakkert og godt hjerte, som Kristus sier. Et hjerte som for det første gir akt på og merker seg Guds ord med alvor. Slik må hjertet fremfor alt være, dersom ikke djevelen skal komme og ta bort ordet igjen.
For det annet skal hjertet være fast og standhaftig, ikke ustadig og redd. Det må ikke la seg forføre eller forskrekke eller la seg anfekte av menneskers gunst eller hat. Dersom vi ikke frykter og elsker Gud over alle ting, blir ikke ordet lenge, fordi det ikke blir uanfektet i verden. Djevelen tåler eller liker det ikke. Han er en flittig herre som alle tider driver på sine tjenere og lar dem ikke være i ro.
For det tredje må hjertet renses og feies vel, så det ikke er torner i det. Det vil si at gods, penger, ære og vellyst ikke må innta det. Men Guds ord og det kommende liv skal være vår eneste skatt og glede. Vi må ikke omgås med verdslige ting mer enn med Guds ord, som Kristus sier: Søk først Guds rike (Matt. 6, 33).
Er nå hjertet aktpågivende, standhaftig og renset, da er det sannelig et vakkert og godt hjerte, og frukten vil visselig følge, men bare i tålmodighet. Det foregår ikke uten kors og anfektelse, uten gjenvordighet og anstøt. Det er som Paulus sier i 2. Tim. 3, 12: Alle som vil leve gudelig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. Vi må altså bekvemme oss til det, og — som Kristus sier — bevare vår sjel i tålmodighet og be flittig. For det mangler ikke på anstøt. Det må vi selv innrømme og det går dessverre ikke så glatt med oss. Det er helt naturlig at vi ikke kan forlate det timelige her på jorden. Djevelen ligger heller ikke stille, men forsøker på alle måter å ta ordet fra oss og fylle hjertet med bekymringer, gjerrighet, hovmod, vrede og alle slags synder. Og vi ser også at mange ville bli bedre dersom ikke gjerrighet, utukt og meget annet holdt dem borte fra ordet.
Altså er det nødvendig at vi gir nøye akt på mangelen og skrøpeligheten i vår natur og ikke lever i sikkerhet, men ber Gud om den Hellige Ånd. Om dette har vi et [171] tydelig og trøstefullt løfte i Luk. 11, 13: Faderen vil gi dem den Hellige Ånd som ber Ham om det. Ånden vil da rydde bort slike støt og feie disse torner og tistler ut av hjertet. Da kan vi høre og beholde Guds ord og bære den rette frukt, nemlig troen på Kristus. Ved denne tro lever vi ikke bare i lydighet mot Gud, men blir også Guds barn og arvinger. For dette er den viktigste årsak til at denne sæden blir sådd. Det hellige evangelium predikes jo i hele verden, for at det skal virke og bære slik frukt i oss som varer evig.
En annen hensikt med denne lignelsen er at vi ikke skal undre oss over om ordet ikke bærer frukt alle steder. For her hører vi at Herren deler menneskene i fire deler. Av disse er bare den ene og minste den rettskafne. De andre tre store hoper duger slett ikke. Når du ser at de som forakter ordet er flere enn de som tar imot det, så la dem bare gå og ta ikke anstøt av det. Det er evangeliets natur at der det predikes, der har det tre deler fortapte disipler, og bare en fjerde del som er god og from. Skylden er likevel ikke hos ordet eller hos den som prediker det.
Da døperen Johannes tok til å predike, løp alle mann til ham og hørte hans prediken. De så at han var en hellig mann. Likevel måtte han høre at de kalte ham besatt av djevelen. Ja, kong Herodes, som etter evangeliets vitnesbyrd gjerne og ofte hørte ham, han unnlot ikke bare å bære frukt, men tok omsider også hans liv. Jødene har også hørt Kristus, Guds Sønn, de så Ham vekke opp døde og gjøre store undergjerninger. Likevel naglet de Ham til korset. De ble ikke forbedret av evangeliet.
Har dette hendt Kristus, Guds Sønn og den beste lærer, er det da noe å undres på at det gikk slik med døperen Johannes og apostlene, og vi som lever i dag. Skal en sette skylden på læren og si at den ikke er rett? Da måtte en jo også si at den sæden som falt ved veien, på stengrunn og blant torner ikke dugde til noe. Nei, en skal snu det om og ikke spotte Gud. Hans ord er sæden som blir sådd. Dette ord er godt og kan etter sin natur ikke annet enn bære frukt. Men når det ikke alltid bærer frukt, så er ikke Gud og Hans ord skyld i det, men jordbunnen som ikke er god. Derfor blir sæden fordervet og uten frukt.
Noen bar tredve foll, noen seksti foll og noen hundre foll. Det betyr at flere mennesker blir omvendt på det ene sted enn på det andre sted. Og den ene apostel og lærer prediker mer og videre utover enn den andre. Menneskene er jo ikke like mange alle steder. Det er heller ikke like mange kristne overalt. Og lærerne prediker ikke like vidt og meget, men slik Gud har villet og forordnet det. Pauli ord må en vel tilskrive hundre foll, for han har prediket videst og mest.
Men hva betyr dette: Eder er det gitt å vite Guds rikes hemmeligheter? Hva er det for hemmeligheter? Skal en ikke kjenne dem, hvorfor prediker man da? Hemmelighet er en skjult, hemmelig ting som man ikke vet om. Guds rikes hemmeligheter er de ting som er skjult i Guds rike, f. eks. Kristus [172] med all den nåde Han har vist oss. Dette kaller Paulus en hemmelighet. For den som rett erkjenner Kristus, han vet også hva Guds rike er, og hva det inneholder. Men det kalles en hemmelighet, fordi det er åndelig og hemmelig og bare kan åpenbares av Ånden. Om mange kan se og høre det, erfarer de det likevel ikke. Det er mange som prediker og lærer Kristus, hvordan Han er gitt oss. Men det er bare et munnsvær og ikke av hjertet, for de tror det ikke selv. Heller ikke føler de det slik som Paulus sier i 1. Kor. 2, 14: Det naturlige menneske fatter ikke de ting som hører Guds Ånd til. Derfor sier Han her: Eder er det gitt. Det er: Det er en Åndens gave at dere ikke bare ser og hører, men og erkjenner det med hjertet og tror det, så det ikke lenger er en hemmelighet for dere. Men de andre som nok hører det, men ikke har troen i hjertet, de forstår det ikke. For dem er det en hemmelighet. For dem blir det ukjent. Ja alt det de hører om det, er ikke annet for deres ører enn en lignelse eller en mørk tale. Dette har vi bevis på i svermerne i våre dager. De har meget å predike om Kristus, men fordi de ikke selv føler det i hjertet, så lar de hemmelighetens rette grunn ligge og omgåes bare med dårlige spørsmål. Kommer fristelsens stund, så vet de ikke engang hvordan de skal tro på Gud og få forlatelse for sin synd.
Så skal da hver lære av dette at det aldri kan gå annerledes med evangeliet enn slik Herren viser oss i denne lignelse. Noen forbedrer seg ved det og blir frommere. Men tre ganger så mange forarger seg på det. Derfor går det ikke bare i svang så mange utvortes synder og forargelser, men denne vanart blir også — som Herren sier, straffet med blindhet. Evangeliets fortapte disipler ser da ikke selv med åpne øyne, forstår ikke hva de hører, og vil heller ikke skikke seg etter det.
Til slutt! Da Herren sluttet sin lignelse, sa Han: Den som har ører å høre med, han høre! Det er som Han vil si: Hør Guds ord, mens dere har det. Den tid kommer da dere gjerne vil høre det, om dere bare hadde hatt det. Hør det derfor, mens dere har det. For den som forakter det, han blir i mørket, som Herren sier i Joh. 12, 35: Vandre den stund I har lyset, for at ikke mørket skal komme over eder.
Vår kjære Herre Jesus Kristus gi oss sin nåde, så vi med flid hører og beholder Hans kjære ord i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
