Eg ved den djupe gravi stend

Eg ved den djupe gravi stend.

Salmen er skrevet av Anders Hovden i 1924. Vi finner den i Nynork Salmebok (NyS) som nummer 573. Her står salmen oppført med 5 strofer. «Eg ved den djupe gravi steng» er en av de vakreste gravferdssalmene vi finner hos Anders Hovden.

Vi siterer strofe en (NyS):

Eg ved den djupe gravi stend,
med våren lyser over grend
og sjø og skogar glitrar.
Ein barneflokk hev mist si mor
og stend og græt so sårt i kor,
men alle fuglar kvitrar.

Anders Hovden er prest på Toten og han skal i begravelse. En minnes han ekstra godt for den hadde gjort stort inntrykk. Hovden hadde fått melding om ei mor som var død. Hun etterlot seg 10 sørgende barn. Moren var 44 år og de fleste av barna var små. Det bare 2 som var blitt konfirmert. Minste barnet var bare 2 år. Moren døde fra den stote barneflokken så alt for tidlig. Vi kan godt forstå at dette må ha brent seg fast i minnet for alltid: «Ein barneflokk hev mist si mor/og stend og græt so sårt i kor.» Det var en sorgens dag. Men så er det plutselig noe som fanger prestens oppmerksomhet.

Vi sitrer strofe to (NyS):

Eit fagert fivreld, kvitt å sjå,
i solglans flaksar til og frå
og over gravi driver.
Nyst berre det ei åma var,
no hev det fenge vengepar,
og millom blom det sviver.

Med utgangspunkt i den nakne og kalde grav, skjer det noe i dikterens sinn. Det flyr en hvit sommerfugl over graven. Og naturinntrykkene er gjerne sterke hos Hovden. Det er sol, vår, blomster og fuglesang. Naturen våkner til nytt liv og minner oss om et liv på andre siden av død og grav.

Vi siterer strofe tre (NyS):

Skal upp or grav, or gråt og gru
vår sjel mot evigt liv seg snu
frå alt som tungt oss trengjer?
Skal eg få sviva fri og glad
imillom himlens stjernerad,
skal sjeli mi få venger?

Likesom åmen har fått vinger og flyr av sted, skal også den døde en gang vekkes opp. Først kommer sorgen med gråt og gru. Men så skal sjelen «mot evig liv seg snu. Bildene er klare og enkle. Språket er lett å forstå: «Skal eg få sviva fri og glad/imillom himlens stjernerad/skal sjeli mi få venger?»

Vi siterer stofe fire (NyS):

Å, finst det nokon stad eit land
dit dauden ikkje koma kann
og ikkje gråt og tåra?
Der all vår liding fær sitt stogg,
og tåror eimar burt som dogg
i smil mot morgonklåra?

På samme måte er både våren og gudshagen hos Blix er et bilde på livet hos Gud etter døden. Da alt det gamle er blitt borte. Og det er ingen gråt eller sorg. Så er også sommerfuglen eller fivrellet hos Hovden et bilde på den rene og fullkomme livet hos Gud i evigheten. Det som i strofe tre og fire hadde spørsmålstegn etter seg, åpnes med en salig visshet: «Ja Jesus, når eg nemner deg/din himmel herleg opnar seg». Og rekken av naturbilder er ført til endes. Han ser himlen åpne seg og livsens land stige frem. Det er evig sommer. Vakrere kan det ikke bli sagt: «eg livsens land ser stiga/I nådens klænad, rein og kvit/til evig sumar sviv eg dit/der aldri sol skal siga. For en fornyelse av salmene. For et vakkert nynorsk språk. For en ordkunstner. For en lys og befriende kristendom.

Vi siterer strofe fem (NyS):

Ja, Jesus, når eg nemner deg,
din himmel herleg opnar seg,
eg livsens land ser stiga.
I nådens klædnad, rein og kvit,
til evig sumar sviv eg dit
der aldri sol skal siga!