Forsoninga er vunnen

Bakteppet for sangen er den anfektelsen en kristen kan føle på når en ser sin egen syndighet. Og trøsten er sangens store hjertesak: Tenk, forholdet til Gud er ordna gjennom det Jesus gjorde for oss på korset! Nå er ikke Gud lenger vår fiende. Gjennom evangeliet møter han oss med fred. Ved korset har han forsont oss med Gud (jf. Ef 2,16):

Forsoninga er vunnen i Jesu Kristi blod,
til meg frå korset freden Hans er floten.
Kvi har eg gått og ottast? Mi sak den er då god,
den store skiljeveggen ned er broten.
Ja, dagen er nå komen, og natta er forbi,
og fangehuset opna, kvar fange kan bli fri.
Sjå, fiendskapen er for evig ute!

Temaet Guds barn og begrepet barnerett står sentralt hos Lina Sandell. I andreverset blir dette det store tema. Sangens ‘jeg’ har vært en lovtrell, en som strevde under loven for å å tilfredsstille Gud ved egen moralsk og religiøs innsats. Men gjennom åpenbaringsordet har han fått se hva det innebærer å være Guds barn. Hjertefreden ligger der – i troen på Jesus, ikke i ens eget strev:

Det er meg openberra at eg eig barnerett,
for Gud med meg i Kristus er forsona.
Og eg som har meg gremma og aldri skjøna rett
kor eg i domen skulle verta skona.
Eg som i all mi betring, mi tru og gudleg sed,
min gjerning og min lydnad fann aldri hjartefred,
eg er nå alt i Jesus Kristus salig!

Frelsen er en nådegave – her i betydningen en gave en får helt fortjent det. I Sønnen, Jesus, ser Gud på meg med glede og uten fordømmelse. Han er nådig mot meg allerede før jeg har fått prestert noe som tilfredsstiller hans hellige krav. Troen på Jesus avgjør saken. Jeg er på himmelvei!

Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg
som henne skal med strev og møda finna.
Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad nå på meg,
så skal eg då som barn ditt rike vinna.
Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint,
eg som i trældomskavet har streva hardt og meint
at du til slutt då skulle bli meg nådig.

Den som er barn i huset, er en arving. Ens egen rettferdighet er ‘sulka til av synda’. Men den rettferdigheten vi får i Jesus, er fullkommen – på alle måter. Rettferdiggjørelsen hviler på forsoningen i Kristus. Ved troen er den blitt min.

Ein tener vel for dagløn, men ikkje for ein arv.
For denne skal du sleppa sjølv å masa.
Er eg i deg fullkomen, eg ikkje lenger tarv
med gamal klut mi nye kledning stasa.
Du einast er rettferdig, og all mi rettferd er
så sulka til av synda, som du, min Herre ser:
Di rettferd einast, Frelsar, gjer meg verdig.

Likevel: Tanken om selv å bidra til sin egen frelse ligger oss i kjøtt og blod. Den dukker opp igjen og igjen. Det vi kaller Åndens frukt, blir i dette tankemønsteret noe vi må avspeile før vi ved troen på Jesus får barnerett og barnekår hos Gud. Lina Sandells går i rette med denne slitsomme tankegangen:

Men kor den arme sjela då ennå dårar seg,
som trur at ho kan verta nåden verdig,
som fyrst vil døyda synda og sidan tru på deg
eingong når hennar betring rett vert ferdig,
som fyrst vil vera heilag og ven og rein og god,
og sterk i tru og kjærleik og von og tolsamt mod,
og sidan verta barn i faderhuset!

Sandells NEI til tankene i forrige vers følges av noe hun gir et tydelig JA til: Storheten i Guds frelsesverk. Det ble planlagt i evighet før verden ble skapt. Vi får kaste av oss trelleåket og hvile i nåden – igjen og igjen. Ja, vi får rose oss av det Jesus har gjort for oss.

Nei, førenn verdsens grunnvoll ved skapinga vart lagd,
du unnte meg i Kristus barnekåret.
Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd
og har på tunge trældomsåket bore!
Nå tek eg til å skjøna, med undring det eg ser:
Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er!
Nå vil eg meg av nåden einast rosa.

De to siste versene er jublende sammenfatning av budskapet. Det legges oss i munnen som et personlig vitnesbyrd. Frelsesvissheten vår har sitt feste i Jesus alene. Jeg står skyldfri for Gud allerede her på jord, og hovedpoenget i Rom 8,1 løftes fram med stor glede: «Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus»:

Alt anna det er utrygt, alt anna sviker meg,
men einast nåden din er stø og stendig.
Visst har eg lite elska og lite ottast deg,
og ennå er min kjærleik. høgst elendig.
Men du har ikkje grunna mitt barnekår på den –!
Då hadde eg gått under, men sjå, eg lever enn!
Eg einast av din frie nåde lever.

Så blir eg ikkje salig fyrst når eg fer herfrå,
eg i min Frelsar her alt sæl får vera.
Er fiendskapen drepen, kva ottast eg vel då?
Det som er dødt, kan meg kje skade gjera!
Er syndeskulda sletta av Jesu dyre blod,
då er det skuldbrev borte som meg i vegen stod,
og kven vil meg med nokon rett fordøma?