Kirken den er et gammelt hus.

Kirken den er et gammelt hus.

Dette er en kjent salme av den kjente danske presten og salmedikteren N.F.S. Grundtvig. Salmen ble skrevet i 1837 og vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 som nummer 689 med 7 strofer. I Norsk Salmebok fra 2013 står den oppført som nummer 530. I den første salmeboken står salmen plassert under kapitteloverskriften «Kirkevigsel og kirkejubileum.» Melodien er opogitt til å Ludvig M. Lindeman 1840.

Vi sitererer strofe en (NoS):

Kirken den er et gammelt hus,
står om enn tårnene faller;
tårnene mange sank i grus,
klokker enn kimer og kaller,
kaller på gammel og på ung,
mest dog på sjelen trett og tung,
syk for den evige hvile.

Det kan være litt vanskelig for oss å forstå. Kirken den er et gammelt hus. Men den står selv om alt rundt den faller i grus. Mennesket, kirken og Guds hus er knyttet tett sammen hos Grundtvig. Vi sier gjerne at Ordet kommer først. Slik er det ikke hos Grundtvig. Han setter mennesket først. Deretter en kristen. Og det er gjennomført også i de kristne forsamlinger. En kan selv velge hvilken kirke en vil tilhøre og hvilken prest en vil ha. Hos oss er gjerne et sogn en geografisk enhet med egen sogneprest.

Vi siterer strofe to (NoS):

Himlenes Gud visst ei bebor
hus våre hender kan bygge,
Arkepaulunet var på jord
kun av hans tempel en skygge,
selv dog en bolig underfull
bygde ham seg i oss av muld,
reiste av gruset i nåde

«Den mageløse oppdagelse» hos Grundvig førte til at han satte mennesket før Ordet. Guds Ånd var der før Ordet ble forkynt. Det var der i trosbekjennelsen, dåpen og nattverden. Likevel ble ikke Bibelen og Guds Ord tilsidesatt. Gud kommer til oss i Ordet og vekker det til live ved den Hellige Ånd.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Vi er Guds hus og kirke nu,
bygget av levende stener,
som under kors med ærlig hu
troen og dåpen forener.
Var vi på jord ei mer enn to,
bygge dog ville han og bo
hos oss med hele sin nåde.

Grundvig setter heller ikke så klart skille mellom troende og ikke troende som vi gjør her i Norge. Fordi mennesket og det menneskelige settes øverst hos ham, virker det berikende på ham. Og her har vi trolig noe å lære. Vi bør være forsiktig med å skremme vekk de som har avvikende tro. Kanskje hvis vi omslutter de med ekte kjærlighet fra Gud, så et det også lettere for annerledes tenkende å komme frem til en levende tro på Herren. Men det er bare Guds Ånd som kan skape en levende tro.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Samles vi kan da med vår drott
selv i den laveste hytte,
finne med Peter der er godt,
tok ei all verden i bytte.
Ånd er og liv i hver en stund
ordet til oss av Jesu munn,
ordet kun helliger huset.

Trolig kan det berike våre liv om vi lar ekte kristen nestekjærlighet bli løftet frem i våre menigheter. Det er så lett å plassere mennesker i en bås. Jesus så forbi det ytre ved mennesket. Han kunne gå til tolleren og han kunne gå til synderinnen. Og ikke minst fariseerne på Jesu tid satte grenser for hvem en skulle omgås. Grundtvig så også mennesket først.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Dog våre hus med kirkenavn
bygget til Frelserens ære,
der han de små tar mildt i favn,
er oss som hjemmet så kjære.
Herlige ting i dem er sagt,
der har han gjort med oss sin pakt,
han som oss himmerik skjenker!

Kanskje vi oftere ser synderen. Mange av oss ble kanskje båret til dåpen da vi var små. Det første frøet til levende tro var allerede sådd i oss. I min generasjon var det både søndagsskole og kristendomsundervisning i skolen. At det skulle være noe annet enn den Gud vi fikk høre om var utenkelig. Likevel var det få som i voksen alder og etter konfirmasjonen fortsatte å leve som en kristen. Det var så mye annet som lokket. Det navnet som vi var døpt til og senere ble opplyst om, og ble minnet om i skole og kirke, kom på avstand. Troens liv døde ut.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Fonten oss minner om vår dåp,
altret om nattverdens nåde,
alt med Guds ord om tro og håp
og om Guds kjærlighets gåte,
huset om ham hvis ord består:
Kristus, i dag alt som i går
evig Guds Sønn, vår gjenløser!

Men det er også mange hos oss som ikke får til livene sine. De lengter kanskje etter noe mer som kan gi håp og mening. Forfatteren av disse linjene var en slik. Og det var ordene fra en kristen bror for over 50 år siden som førte meg til tro: Kom bli med. Vi samles om Ordet over en kopp kaffe, samtaler og ber. Etter noen møter var livet mitt fullstendig forandret. Kom bli med, kom og se: «Verden vel ei, men dere ser / Alt hva jeg sier, se det skjer / Fred være med dere alle!»

Vi siterer strofe syv (NoS):

Give da Gud, at hvor vi bor,
alltid når klokkene ringer;
samles vi må om Jesu ord,
der hvor fra himlen det klinger:
«Verden vel ei, men dere ser:
Alt hva jeg sier, se det skjer!
Fred være med dere alle!»