De hyrder stirrer i natten ut

De hyrder stirrer i natten ut.

Salmen er skrevet av Magnus Brostrup Landstad i 1852. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 58 med seks strofer. Melodien er ved Kjell Mørk Karlsen fra 1975).

Vi siterer strofe en (NoS):

De hyrder stirrer i natten ut
og lenges til dagens komme.
De beder en bønn til den høyeste Gud,
at natten må være omme.
De tider, de skrider så langsomt hen
for alle ventende fromme.

Magnus Brostrup Landstad er vår største norske salmedikter. Han ble født 7. oktober1802 på Måsøy i Finmark hvor hans far var sogneprest. Magnus Brostrup Landstad var både prest, salmebokutgiver og folkeminnesamler. Han virket som prest i Gausdal, Kviteseid, Seljord, Halden og Sandar. Magnus Brostrup Landstad ble tildelt St. Olavs Orden i 1870. Fra 1874 flyttet han til Kristiania (Oslo) hvor han døde i 1880. Det er spesielt som salmedikter og folkeminnesamler Landstad har gjort seg bemerket. I Seljord ligger Landstad-instituttet, oppkalt etter ham.

Vi siterer strofe to (NoS):

Men lyset strålte og englene sang
så deilig et «Ære være».
Og hyrdene styrte til krybben sin gang
og ville sitt offer bære.
Hver juleaften jeg ønsker til Gud
jeg måtte iblant dem være.

I Landstads Kirkesalmebog var det 65 originale salmer av Landstad. Han hadde i tillegg tatt med 82 oversettelser og 20 omarbeidede eldre danske salmer i sin salmebok. I Landstads reviderte salmebok finner vi 57 av Landstads egne salmer og 75 av hans oversatte. Rynning (1967) nevner 87 originale salmer og 88 oversatte salmer i tillegg til 36 salmer som Landstad har omarbeidet. Dette gjør Landstad til en av våre mest produktive salmediktere noensinne. Det er også Landstads fortjeneste at han frigjorde den norske kirkesangen fra det danske språket. Magnus Brostrup Landstad ga ut Norges første autoriserte salmebok i 1869.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hver juleaften nå klokker mon gå,
og lyden den bær over heie,
da kaller vår Herre ad sine små
på deres sorgfulle veie;
den julegave han verden har sendt,
den vil han at alle skal eie.

Vi kan undre oss litt over den noe vemodige stemningen vi finner i en del av Landstads salmer. Julen er for mange forbundet med lys og varme. Det er fest og familehygge. Julen er en gledens høytid. Ikke minst er det en tid på året der barna står i fokus. Jesus ble født på vår jord som et lite barn og hyrdene på marken fikk høre budskapet forkynt av engelene. Det er idyll, men nesten helt uvirkelig. Men for Landstad var julen også forbunder med sorg og savn: “Hver juleaften når klokker mon gå / og lyden den bær over heie / da kaller vår Herre ad sine små / på deres sorgfulle veie.”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Hver juleaften jeg tenner mitt lys,
da samles vi, gamle og unge.
Så hjelpes vi ad Guds ære og pris
med hjertens glede å sjunge.
Det er den kjæreste stund jeg vet
blant årets triste og tunge.

Det er naturlig at han tenker tilbake på hva som skjedde året før. Den 25. januar 1851 døde lille Marie Sofie, 10 år gammel, av tyfus. Og som ikke det var nok: Påskeaften, samme året døde sønne Håkon, 7 år gammel. Det ble ikke noen høytidsgudstjeneste 1. påskedag 1851. Landstad måtte kaste inn håndkleet og melde messefall. Sorgen var for stor. Kanskje er det dette han har i minne, når han skriver: ”Så hjelpes vi ad Guds ære og pris / med hjertens glede å sjunge / Det er den kjæreste stund jeg vet / blant årets triste og tunge.” Ellers så ser vi at også i denne salmen at Landsatd arbeider med folkevisene. To og to verselinjer rimer på hverandre i rimflettingen i de fire første verselinjen i hver strofe. Det er en konstruksjon vi finner igjen i folkevisene. Landstads mest kjente julesalme er for øvrig Fra fjord til fjære.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Å, vær da velkommen, Jesus kjær!
Om deg så vil vi nå kvede.
Velkommen, Guds trøst, å, vær oss nær!
Velkommen, vår juleglede!
Velkommen med din velsignede fred
for gammel og ung her nede!