De kristne går fra sted til sted

De kristne går fra sted til sted.

Salmen De kristne går fra sted til sted er skrevet av den tyske adelsmannen og salmedikteren N. L. von Zinzendorf i 1727. Den er kanskje ikke den mest kjente og typiske salmen av grev Zinzendorf, men det var den eneste av hans salmer som kom med i Landstads Kirkesalmebog (LK). Her var den publisert som nummer 631. I Landstads reviderte salmebok (LR) finner vi salmem som nummer 743 med tre strofer. LR hadde også med salmen Når, Herre Jesus, kommer dine tider. (LR 786)

Vi siterer strofe en (LR):

De kristne går fra sted til sted
I mangehånde jammer
Og kommer sist i graven ned
Og hviler i sitt kammer.
Gud tager dem fra nød,
De hviler i hans skjød;
Guds hvetekorn i jord vi sår
I vente av hans milde vår.

Salmen er en gravferdssalme og er spesiell på den måten at den ble sunget første gang i begravelsen til grev Zinzendorfs bestemor. Den følger et klassisk mønster for døden og de siste ting. Men det er utfrielsen fra jordelivets nød og denne verdens jammerdal som står i fokus. Avslutningen får på den måten en overraskende positiv utgang. Likesom hvetekornet legges i jorden for å dø og spire på nytt, så vil det døde legemet som legges i jorden en dag vekkes til live igjen i den evige morgen: «Guds hvetekorn i jord vi sår / I vente av hans milde vår.»

Vi siterer strofe to (LR):

Hvor er I nu dog faret vel,
Velsignet eders bytte,
Du salige, forløste sjel,
Og du forlatte hytte!
Du ånd, en engel lik
Høyt opp i himmerik,
Du blomsterknopp som legges ned
I lys av Herrens kjærlighet.

Bildet forsterkes ytterligere. Det er ikke slutt ved død og grav. Selv om ånden eller sjelen har forlatt legemet, så er ikke det siste ordet sagt. Det finnes en åndelig virkelighet på den andre siden av døden. Likesom blomsterknoppen bærer liv i seg, skal de døde en dag vekkes opp til live igjen: «Du blomsterknopp som legges ned / I lys av Herrens kjærlighet.» Vi finner ellers flere kjente pietistiske trekk ved denne salmen. Som kristne skal vi ikke blande oss med denne verden. Bibelen sier vi er i denne verden, men ikke av denne verden. Pietismen skilte klart mellom denne verdens barn og Guds barn. Den troende tilhørte ikke denne verden. Derfor ble også jordelivet betraktet som en «jammerdal». Vårt endelige hjem er i himmelen. Vi er på gjennomreise her. En kristen er en gjest i denne verden, en pilegrim. Derfor blekner også denne jordens forlystelser mot den himmelske gleden som den troende har i vente.

Vi siterer strofe tre (LR):

Vi gleder oss Guds dag er nær,
Den store åpenbaring,
Så hvil da, pilgrimsklede, her
I Herrens tro forvaring!
Hva salighet, hva sol
Å stå for lammets stol!
Før oss, vi følger vel fornøyd,
Så dypt herned, hist opp så høyt.