Et ord er en pil

Et ord er en pil.

Dette er en salme skrevet av biskop Hans Jørgen Darre i 1870. Salmen er på tre strofer. Vi finner den som nummer 543 i Landstads reviderte salmebok (LR). Hans Jørgen Darre er bare representert med denne ene salmen. Den ble oversatt til nynorsk av Bernt Støylen i 1906. Nynynorsk Salmebok (NyS) har salmen som nummer 424 med tre strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Et ord er en pil
Som farer av sted med ustanselig il;
Du vet ei hvorfra, og du vet ei hvorhen, Den såre kan fiende, den såre kan venn.
Et ord er en gnist som titt tenner en brann
Der slukkes ei kan.

Hver dag sender vi ut en menge med ord til familie, venner og kollegaer. Vi møter også ukjente på vår vei og ordene kan være til trøst og oppmuntring, men også til sorg og fortvilelse. Ikke alltid vet vi hvordan andre reagerer på dem. Noen ganger ser vi at de sårer. Ja, men unnskyld, jeg mente det ikke slik, sier vi gjerne. De fleste reagerer kanskje positivt på vår forklaring. Men ikke alle. Ordene har ødelagt noe som det er vanskelig å rette opp i. De har makt og kan gjøre stor skade. De sårer en uvenn, de sårer en venn. ”Et ord er en gnist som titt tenner en brann / Der slukkes ei kan.”

Vi siterer strofe to (LR):

En løssluppen munn
Sår mangefold ugress i redebon grunn.
De syndige eder, den urene snakk,
Som giftige hvepser omkring seg de stakk;
De satte sin brodd i det reneste blod,
Så giftmerket stod.

Hos Landstad er salmen plassert under 12. søndag etter trefoldighet. En av tekstene er hentet fra Matt. 12, 33-37. Jesus taler om treet og fruktene: ”Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.” (Matt 12, 33). Og lenger nede i avsnittet finner vi følgende: ”Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd. Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.” (Matt 12, 35-37). Vi skal dømmes etter våre ord. Mye av det vi sier, er bare tomt snakk. Hva hjertet er fullt av, flyter munnen over med.

Vi siterer strofe tre (LR):

I vær og i vind
Går tankeløs tale fra tankeløst sinn.
Men Herren i boken har skrevet og gjemt
De ord som jeg minnes, og dem jeg har glemt.
Gud give oss ynde og salt i vår munn
Til regnskapets stund!

Hans Jørgen Darre ble født i Klæbu i Sør-Trøndelag 27. september 1803. Han var sønn av sogneprest Jacob Hersleb Darre og kom til å følge i farens fotspor. Hans Jørgen Darre tok teologisk embetseksamen i 1827 og var først kapellan hos faren før han i 1833 tok over embetet etter ham i Klæbu.

Vi siterer strofe en (NyS):

Eit ord er ei pil
Som flyger av stad utan stans eller kvil,
Du kan ikke vita kor vida det fer.
Det sårar din uven og den du hev kjær.
Eit ord er ein gneiste som kveikjer ein brann
Du sløkkja ei kan.

I 1833 giftet Hans Jørgen Darre seg med Ida Wilhelmine Dessen som var datter av sorenskriveren i Gauldal. Han hadde da begynt å virke som prest hos faren. De fikk bl.a. barna Jørgine Vilhelmine (1842) og Jon Reidar (1846) sammen. Men allerede 12. april 1849 døde hustruen Ida, knapt 38 år gammel. Måneden før hadde Hans Jørgen Darre tatt imot stillingen som biskop i Trondheim. Han virket i dette embetet i 11 år til han måtte gi seg på grunn av sykdom.

Vi siterer strofe to (NyS):

Ein uvøren munn
Sår ugraset tjukt i den grornæme grunn;
Den syndige banning, det ureine snakk
Som giftige kvefsar ikring seg dei stakk.
Dei sette sin brodd i reinaste blod
So giftmerki stod.

Hans Jørgen Darre var prost i Nordre Dalene prosti fra 1843-1848 og biskop i Nidaros fra 1849. Han sa opp stillingen sin i 1860 og mottok en pensjon på 1000 spesidaler. I 1872 flyttet han til en by nær den spansk portugisiske grensen. Ektemannen til datteren Amalie, arbeidet som bergmann i en mine her. Hans Jørgen Darre døde i Miraflores i Spania 11. mars 1874. Hans legeme ble ført hjem til Norge i desember i 1883. Hans Jørgen Darre ligger begravet på Domkirkegården i Trondheim.

Vi siterer strofe tre (NyS):

I ver og i vind
Fer tankelaust ord ifrå tankelaust sinn;
Men Herren i boki hev skrevi og gøymt
Dei ord som eg minnest, og dei eg hev gløymt.
Gud tukte mi tunga fyrr det vert for seint,
So ordet vert reint!