Om fastetiden før jul
I Romerriket, når en høytstående person skulle komme til byen, måtte mye ordnes - i god tid. I denne tiden kunne man si: «Adventus Domini» som betyr «Herrens ankomst». Akkurat det uttrykket ble et sentralt begrep i kirken om forberedelsestiden før feiringen av Jesu fødsel. Vårt advent er altså avledet av dette uttrykket. Eller kanskje like gjerne fra et uttrykk som går enda tettere på hva julefeiringen handler om og hva det innebærer for oss: Adventus Redemptoris - Frelserens ankomst.
En salme vi stadig finner fram til i advent tar oss rett inn i mysteriet og vi synger den så å si sammen med troens folk til nærmest alle tider: Folkefrelsar til oss kom (av biskop Ambrosius i Milano på 300-tallet.)
Det er tilværelsens aller største og mest gjennomgripende under vi forbereder oss til å feire, ta inn, tilbe og overgi oss til. Til det har vi advent. Dag for dag og lys for lys hver søndag i 4 uker.
Selve feiringen av Herrens fødsel, altså selve julefeiringen, finner vi historisk sett allerede mot slutten av det 4. århundre etter Kristus og ifølge en kirkelig forordning fra 480 skulle (og måtte) kirkens medlemmer faste i adventstiden. Det gjaldt hver mandag, onsdag og fredag. Altså en obligatorisk adventfaste. I middelalderen synes det å ha vært en mer frivillig faste som kunne prege "Herrens-komme-tiden". Etter reformasjonen og i de nye kirkene som etter hvert ble til, ser det ut til at faste knyttet til advent kanskje i mindre grad har vært en fremtredende praksis.
"Lusemåneden" ble advent kalt i norske gamledager. Det gjaldt å ikke unne seg noe særlig før julekvelden. Gå i de mest slitte klærne, spise av den dårlige maten. Inntil alt ble fint og smakfullt på juledag.
Til fasten hørte også bot. Det vil si: Å personlig ransake sitt eget liv og erkjenne sine synder, for så å søke Guds nåde og for så å leve videre i et stadig gjenopprettet forhold til Gud. Det handlet om å gjøre opp med sine synder og dårlige vaner og innrette seg i livet etter Guds vilje. Den liturgiske farge i gudstjenesten gjennom adventen ble dermed lilla – botens farge.
Herrens ankomst innebærer at Han nå alltid er nær og at han deler sitt liv, sin død og sin soning med Guds barn. Det gjør Han der jeg er, og uansett hvordan jeg er og har det.
Men advent er mer enn å feire og forholde seg til Hans komme og Hans bolig midt iblant oss. Troens folk venter, innstiller seg og forbereder seg på det som skal skje der framme - Hans ankomst ved tidenes ende, til dom og til frelse. Advent er en øvelse i å leve våkent med tanke på Herrens andre komme.
Advent og faste – henger det sammen?
Fastens kjerne er frivillig å forsake eller avstå fra et gode og å gjøre det som et steg inn i en dypere frihet. Vi gjør det for å kunne gi Ånden mer rom i våre liv. Vi faster i erkjennelse av at vi så lett fyller vårt indre rom, vårt sinn og våre tanker med alt annet enn Gud og forholdet til Ham. Faste er å frigjøre seg fra begjær som binder og fyller vårt indre – det som er skapt for enhet med Gud. En bevisst faste er en form for overgivelse til Gud og å gjøre plassen i vårt indre ledig for at Den Hellige Ånd kan forme oss.
Faste gjør deg mer oppmerksom på din avhengighet av Gud. Når du faster gir du svar på Hans: Kom til meg! Tro på Gud og tro på meg! Faste handler egentlig ikke om meg og hva jeg er i stand til å få til, det handler om å forholde seg til Gud og å engasjere seg i livets aller mest livsavgjørende relasjon.
Frivillig faste i adventen vil også kunne gi rikere og oftere anledning til bønnens samvær med Far. Det å la ting ligge, la være, å ikke gape i seg skaper nye åpne rom midt i hverdagen – rom for å søke det vi aller innerst tørster etter: Gud.
Det er ikke merkelig at apostelen Johannes er nokså direkte med tanke på å befri oss fra kjærlighet på avveie, som nettopp er fastens siktemål:
Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid. (1. Joh 2.15-17.)
Vi faster for å forholde oss til nettopp dette i vår livspraksis.
Frivillig adventsfaste – noen valg å kunne ta - til hjelp
Det som bærer er selve innstillingen til fastepraksisen: jeg velger å gi avkall på konkrete goder til fordel for det gode som er enormt mye større. Så å si tar jeg bolig i valget jeg tar, og så må vi nesten belage oss på at vi får veldig lite hjelp til noe som helst av fasten når vi går i butikker før jul eller når vi lar hånda gripe smarttelefonen, for alt omkring oss syder av en slags anti-faste. Kjøp! Spis! Nyt! Unn deg det noe godt – hvor du enn er, når du vil. Pepperkaker og julebrus og juleleverpostei hver dag hele adventen. Hvorfor vente med noe godt? Når vi spiser alene eller en pause dukker opp midt på dagen, er det som om en lydløs stemme sier: «gjør det sammen med skjermen, vennen din!». Og den samme stemmen vil gjerne også ha sagt: «Be gjerne, men ikke akkurat nå». Å innstille seg på faste er håndfast motstand mot sånne stemmer.
Skjermen(e)?
Adventstid kan være en god anledning til å bli klar over avhengigheter som har fått vokse seg fram. Hva med å gjøre mobilskjermen svart/hvit og dermed betydelig mindre attraktiv for øyet? Legge den bevisst vekk i lengre perioder som en inngått avtale med deg selv? Skaffe en billig dum-telefon? En pause fra sosiale medier?
Snop-faste? Avstå fra kjøtt, minimere pålegg på brødet, avstå fra godt drikke. Alt det som har en tendens til at bordet vi sitter ved når vi spiser, blir den rike mannens. Vi faster i solidaritet med alle som ikke har.
Man kan droppe måltider til fordel for god tid til samvær med Ham som kom og er nær.
Han gav avkall på sitt eget. I Hans følge øver disiplene seg på det samme.
«Kom sulten!» - er ofte en god påminnelse fra en vert som gleder seg over hva hun eller han skal by gjestene på. Fasten er å få kontakt med sin dypeste sult, tørst og lengsel, for å ta imot hva Han byr oss gjennom sitt komme i våre liv.
