I oppveksten spilte jeg mye fotball. Mest med min tre år yngre bror, men også sammen med andre. En dag, jeg var vel omkring 10-12 år, var vi flere på idrettsbanen ved skolen. Da kom også noen større gutter. De var ikke så interessert i fotballen, men ville ha litt moro med oss. En av kameratene mine var liten av vekst. Og en av de større guttene tok kameraten min og løftet ham opp. Jeg tror ikke han gjorde ham noe fysisk, men markerte: vi er større og sterkere enn dere. Vi andre trakk oss unna. Jeg var for feig til å stille opp og forsvare kameraten min.
I ettertid har jeg tenkt: Ligger det et ønske hos gutter om å bli modne menn, som er villige til å stå opp og forsvare det som er viktig og verdifullt for dem? Den lille opplevelsen fra barndommen kommer for meg når jeg leser beretningen om Jesus i Getsemane (Joh 18:4-9). I møte med onde menn som kommer på banen for å vise sin overmakt, stiller Jesus seg foran disiplene: «Leter dere etter meg, så la disse andre gå». Et øyeblikk tenker gutten i meg: Så modig vil jeg også være!
Men jeg vet: Hvis Jesus bare hadde vært mitt forbilde, er jeg fortapt. Episoden på fotballbanen blir liten mot erfaringer senere i livet. Gjennom årene har jeg stadig sviktet – som ektemann og far, som prest og medmenneske. Opplevelser som avslører noe langt dypere: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet , det kan ikke leges. Hvem kjenner det?» (Jer 17:9).
Ordene fra Jesu munn forkynner i en sum evangeliet for syndere: Vår «stridsmann frå Getsemane» (Jakob Sande) kom for å bli min Frelser. Alle forlot ham og flyktet, forteller Markus. Jeg kjenner meg igjen i dem. Men så får jeg også ta til meg Jesu ord; våge å være den jeg er i Kristus: En mann etter Guds hjerte. Og jeg undrer meg: Tenk at det var slike Jesus valgte til sine disipler og betrodde menn! Kan jeg få regne meg blant dem?
Sangerens bønn blir min:
Å, var eg meir deg, Jesus, lik, så hjartevarm og god,
med same kjærleik utan svik , som du i striden stod! –
Du tankar, ord og liv må snu, mot deg, så eg vert meir som du.
Min Gud, kor sæl eg er!
(Matias Orheim)
