Lidelsen har “forfulgt” meg siden jeg var 9 år og min far ble diagnostisert med Huntingtons sykdom, trodde jeg. Nå ser jeg at det var Gud som stod der med megafon. Hva har Gud lært meg gjennom lidelsene som har rammet?
Jeg er en "Huntington-pasient". 50 prosent av alle som har en forelder med Huntingtons sykdom (HS) ender opp med å få det selv. Det er en arvelig nervesykdom som er en slags blanding av Parkinsons og Alzheimers. Den slår vanligvis ut i 40-50 årsalder.
Genfeilen fører til overproduksjon av et protein i cellene som dreper dem og hjernen svekkes raskere enn normalt. De fleste lever med sykdommen i 10-15 år etter å ha blitt diagnostisert, for det finnes ingen kur. 350 personer i landet har blitt diagnostisert til en hver tid.
Som for så sønn
La meg først fortelle litt om de viktigste tingene som har skjedd i mitt liv. Mine tenår var preget av en enorm angst for å bli rammet selv av Huntington, etter at min egen far ble diagnistisert da jeg var 9. Han døde for øvrig for 4,5 år siden (jeg er nå 33). En angst som gjorde at jeg ble fortere åndelig moden enn andre tenåringer (selv om jeg ikke akkurat var noe mer moden på så mange andre områder). Jeg visste jeg var fullstendig avhengig av Gud.
Og angsten tok ikke helt feil. Hvor kraftig den var viser kanskje at HS-en hadde slått smått ut allerede i midten av tenårene, mens jeg ikke ble diagnostisert før for rundt 10 år siden.
Da jeg var nitten flyktet jeg fra situasjonen hjemme med en syk far og andre familiære problemer og begynte å studere Teologi og misjon ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole i Oslo. Jeg hadde nesten aldri "orket" å besøke min far og angsten hjalp ikke på heller, så jeg rømte fra min dårlige unnskyldning. Merkelig nok fulgte den med på lasset.
Allerede første halvåret på Fjellhaug fikk jeg se evangeliet i ett nytt lys. For første gang forstod jeg virkelig nåden og hvordan det hele hang sammen. Hvordan jeg kunne være en synder og likevel frelst og fri i Kristus. Det var utrolig frigjørende for en samvittighet som hadde løpt løpsk og blandet seg med en stadig tiltakende angst jeg hadde som fordømte meg før jeg fullt ut forstod evangeliets frihet.
Diagnostert og deprimert
Etter en stund hvor jeg hadde fått fysiske utslag av angstens stadig økende makt over meg, så ble meg og fastlegen enige om at jeg skulle reise til Senteret for sjeldne diagnoser (SSD) ved Rikshospitalet for å se om de kunne ta en titt på meg. Dette var i mitt fjerde år på Fjellhaug. På SSD ble jeg anbefalt av nevrologen å ta gentesten, noe jeg bestemte meg der og da for at jeg ville gjøre. Jeg fikk en ny konsultasjon hvor jeg tok blodprøven og en uke senere var resultatene i havn. Jeg hadde blitt syk jeg også.
Jeg husker så godt den trikketuren tilbake fra Rikshospitalet til Fjellhaug hvor jeg måtte holde maska så ikke folk trodde jeg var helt gal. Da jeg kom opp på internatrommet klarte jeg ikke å stå lenger. Beina sviktet under meg. Jeg lå og strigråt på gulvet og var i fullstendig panikk. Hadde det ikke vært for mange gode venner i Oslo så vet jeg ikke om jeg hadde kommet meg videre.
Rett før jeg skulle skrive masteravhandlingen året etter måtte jeg avbryte studiene. Det ble så vanskelig å henge med rent intellektuelt. Sykdommen hadde tatt fra meg for mye kognitivt til at det var mulig å fortsette. Det var også slitsomt å måtte jobbe dobbelt så hardt og jeg hadde ikke flere krefter.
Jeg flyttet hjem til Vennesla igjen og begynte å jobbe fulltid i Med Israel for fred, som jeg tidligere hadde jobbet en del år i på deltid. Etter et års tid måtte jeg begynne å trappe ned der også, før jeg for 3,5 år siden ble 100 prosent uføretrygdet etter mange helseproblemer.
Lys i dypt mørke
Hele veien fra jeg fikk diagnosen og frem til for et par år siden opplevde jeg Gud taus som i graven. Mitt åndelige liv var mer noe jeg gjorde for å unngå å havne i helvete enn for å møte den levende Gud.
Jeg ble stadig mer i opprør i Gud på andre områder av livet og jeg slet med å være enig med Gud i noe som helst. Ikke bare hva som gjaldt det ondes problem, men mange andre ting som var rene opprør mot Gud. Jeg endret ikke teologiske standpunkter, men jeg forstod heller ikke hvorfor jeg mente dem og var dypt inne overbevist om at det var greit å leve som homofil og transe og i samboerskap og i polyamorøse ekteskap og så videre.
Jeg ble mer og mer bitter og jeg begynte å plotte min egen død for et par år siden og lette opp på nettet et privat sykehus i Sveits der de driver med den slags. Jeg orket ikke mer.
Men Gud begynte sakte men sikkert å gripe tak i meg. Jeg følte det en dag som om han talte direkte inn i hjertet mitt da jeg var på mitt mest fortvilte og sa "hvorfor stoler du ikke på meg? Hvorfor tror du ikke på når du leser at min nåde er nok for deg?" Siden den dagen har jeg aldri tenkt tanken på å ta selvmord.
Mitt siste "åndelige gjennombrudd" kom likevel noen måneder senere. Jeg oppdaget også for litt over et års tid siden podkaster for alvor og begynte å høre mye forkynnelse. Blant annet hørte jeg taler av den amerikanske baptistiske eks-pastoren John Piper. Hans taler var veldig gode og svært direkte, noe jeg likte.
Sakte men sikkert begynte mitt nedfrosne hjerte å pumpe blod igjen. Han taler mye om lidelsens velsignelser og hvordan Gud bruker lidelsen for å sikre at vi kommer hjem. Han elsker oss så høyt at han er villig til å bruke det han hater og avskyr for å dra oss med hjem. Jeg så plutselig hvor vakkert dette er, at alt samvirker til det gode. Jeg så at om en omfavner lidelsen og takker Gud for den, så har djevelen tapt.
Mitt åndelige liv – mitt liv i sin helhet – ble totalt snudd på hodet. Jeg klager fortsatt mye og jeg er ikke akkurat syndfri på noe som helst vis. Men i motsetning til å avsky det å takke under alle omstendigheter tidligere, så er det nå det skjønneste på denne jord å kunne vende tilbake til takken.
Midt i min angst og i mine utfordringer og min egen mistro til Gud, så er det en grønn eng. Jeg har fred og jeg har ufred på en og samme tid. Mitt eget kors har blitt så ufattelig mye enklere å bære når jeg kan fokusere på at Jesus bar et så ufattelig mye større kors. Når jeg kan fokusere på at jeg lider ikke for meg selv, men for at det er noe Gud kanskje – i sin nåde – kan bruke til å hjelpe andre. Det er så uendelig mye bedre enn å ønske å ta selvmord!
Så hva har jeg lært…?
- Gud er med i det svarteste mørke
Etterpåklokskap står ikke akkurat høyt i kurs i dette samfunnet – og det er jo ikke helt uten grunn heller selvfølgelig. Men jeg vil likevel slå et lite slag for etterpåklokskapen, for er ikke et sant kristent liv et liv i etterpåklokskap?Det er en kjent sak for en kristen som lider eller har lidt, at det er vanskelig å få øye på Gud i høystaken av ens egen fortvilelse og sorgen er på sitt verste. Men så ser en Guds hånd med i alt når jammeret har dempet seg og en ser at den levende Kristus har sannelig vært der hele veien – og snudd absolutt alle ting til vår fordel! Hvor fager en etterpåklokskap er ikke det?
Som Paulus skriver i Rom 8:35,37-39;
Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? … i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
- Det er en Guds velsignelse med venner og familie
Gud har velsignet meg med mye i livet. En av hans velsignelser har vært et enormt antall gode og nære venner og en familie som stiller opp og bryr seg. Venner og familie som betyr så uendelig mye for meg. Venner og familie jeg kan være helt åpne med når jeg har en dårlig dag og angsten tar overhånd. Venner som kanskje kan bo på andre hjørner av landet (eller jordkloden), men der alt er det samme neste gang en treffes igjen.
Hvor uendelig mye verre hadde ikke mitt liv vært om jeg hadde blitt født inn i omgivelser som krevde at jeg holdt munn om mine negative følelser? Det er jeg så uendelig takknemlig for at jeg slipper! Gode venner og familie som jeg har hatt har ikke servert meg svar på mine problemer på sølvfat. De har lyttet og stilt spørsmål og brydd seg og ikke kommet med "quick fixes".
Jeg har for det meste sluppet å ha sånne venner som Job som søker å forstå grunnlaget for min ulykke hos meg selv. Kanskje aller viktigst er at ingen har presset meg til å raskere komme meg gjennom sorg enn det som var og er mulig. Vi har alle ulike prosesser og min stahet gjorde at ting tok mye lenger tid. Men Gud og gode venner har tålmodighet med den som livet har gått i grus for!
- Det er bedre å snakke til Gud enn å snakke om Gud
I begynnelsen av "sørgetåka" er bitterheten og raseriet enormt. Det er svært fort gjort at en begynner å snakke om Gud i stedet for til. Slik har det også vært for meg i livet.
Det er gått omtrent ti år siden jeg ble diagnostisert. Ni av de årene var en åndelig tørke av en annen verden. Noe skyldes HS-sykdom og følgende konsentrasjonsvansker og nedsløvende lykkepiller. Men det meste har jeg skylden for selv. For svært ofte når jeg ikke hørte på Guds kall til samfunn med meg, så baksnakket jeg heller Gud til andre og klaget på hans uransakelige og tilsynelatende hjerteråe vilje. Jeg anklaget ham for å være ond og satte meg selv i Guds sted. Dette gled mer og mer og mer ut. Synden avlet mer synd og min bitterhet ble verre og verre. Mitt opprør med Gud ble sterkere og sterkere og jeg ble bare mer og mer uenig med ham i alt av etiske spørsmål.
Når jeg begynte å bruke tid med Gud igjen ble natten vekslet til dag. Plutselig var det ikke meg som lenger anklaget Gud, men han som anklaget meg. Så ta alle disse kampene direkte med Gud. Gå til kilden! Det vil redde et gudsforhold som fort kan gli ut når en er utslitt midt i motgangen. Gå til han som vil gjøre ditt kors lett, som er veien, sannheten og livet. Ikke bare baksnakk Gud, si til ham nøyaktig hva du føler!
4. Det er lov å være helt ærlig med Gud – Han elsker meg uansett!
Dette leder oss på en naturlig måte over til dette med ærlighet med Gud.
Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld. Sela. Sal 32:5
Hvor ofte kan vi si at dette er sant om oss selv? At vi ikke skjuler noen synd når vi bekjenner til Gud. At vi ikke holder litt fast i noe som er syndig og tror innerst inne at om vi ikke sier noe til Gud så er han så naiv og dum at han ikke ser at vi er gjennområtne.
På samme måten er det lett å "fromme seg opp" overfor Gud når det gjelder følelser og sorg og hva en egentlig mener om Gud når stormen står på. Klarer vi virkelig å være like ærlige som Job og klagesalmene?
Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for evig tid! Hvorfor skjuler du ditt åsyn? Hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel? Sal 44:24-25
Vi må ikke bli som verden rundt oss og dekke over våre fysiske og psykiske skavanker fordi vi tror verden ikke tåler dem. Det er verden rundt oss som ikke våger å si at de feiler enkelte ting, fordi de er redde for at venner og familie skal vite om det. Ikke la det være oss kristne som legger vår menneskelige verdi i noe annet enn at vi er skapt i Guds bilde! Og ikke la det bli oss kristne som gjør den samme feilen jeg gjorde med min far og ikke "orket" å besøke ham. Det er ikke vårt eget behag som skal tilfredsstilles. Det er Guds vilje at vi ofrer oss selv for andre. Så ikke sitt fire år etter at dine kjære har gått bort og ha dårlig samvittighet! Du og jeg lever for andre.
Det er samtidig nok av religioner som tilber sin avgud ved å gjøre seg til og å ta seg sammen. Ved å pynte på fasaden. Ikke la det bli slik for oss kristne at vi ikke våger å være ærlige med universets skaper, når han innbyr oss! Gud elsker deg aldri noe mindre uansett hva du sier og gjør.
- Det kan gjøre vondt verre å klage for innbitt for lenge
Som vi har skrevet om i de tidligere sakene i denne artikkelserien (Gud over ondskapen og Er det greit å klage til Gud?), så er det en "kvalitativ" forskjell på det å løfte frem for Gud i tillit våre bekymringer og å komme til ham i desperat klaging og bitterhet. Men vi understreket også at det er så uendelig mye bedre uansett å komme til Vårherre med det en egentlig føler, ikke det en kunne ønske at en frommere utgave av oss selv burde ha følt.
Men bitterhet kan være veldig usunt. Ingen av oss som lider er så fromme at vi aldri kjenner på noen form for bitterhet. Men å være bitter og nesten sperre meg både fysisk og psykisk inne har ikke akkurat vært sunt for min personlige evne til å takle denne sorgen. Det var det jeg gjorde i årene etter at jeg fikk diagnosen. Og i stedet for å bringe det til Jesus så han kan lege bitterheten, så har jeg holdt fast ved bitterheten like hardt som jeg burde holdt fast i Kristus.
Først gjorde bitterheten at jeg dyrket bitterheten i seg selv. Jeg har stort sett hatt problemer hele livet også som ikke er relatert til det som er nevnt tidligere. Så å være bitter har vært min modus operandi. Det har vært slik jeg har guidet meg selv gjennom livet. Det ha vært den følelsen jeg har "kjent igjen".
På samme måte som en narkoman og alkoholiker har jeg vær avhengig av min egen bitterhet. "Det er ikke noe vits å håpe, for rundt neste sving er det en ny sorg". Slik sa jeg. Og det er åpenbart sant for alle som ikke kjenner det eneste håpet som leverer – Kristus og himmelhåpet.
Men jeg holdt ikke i noen særlig grad blikket festet mot Jesus. Bitterheten ble deretter min rett til å innta Guds sted og dømme ham. Jeg ble gud med en svært liten g i universet. Nå skulle endelig Gud settes på tiltalebenken. Den tilsynelatende "korrupte" dommeren skulle dømmes av den virkelig korrupte dommeren – meg selv. Så vend heller ditt sinn mot Han som tok din bitterhet på seg! Det er der hvilen ligger, ikke i din egen helse eller din egen livskvalitet.
- Det er bra for oss å takke og lovprise Gud under alle omstendigheter
Det å takke Gud for alt er noe jeg slet lenge med og som jeg fortsatt sliter med. Men det hadde heller ikke gått opp for meg hvor verdifullt det er. Det var for "tungt" syntes jeg å takke Gud for et liv som var gått så i stå. Men det er jo likevel en trang i oss som er omvendte til å takke og lovprise og være glade under alle omstendigheter, siden det er noe Bibelen legger vekt på.
Derfor så prøvde jeg gradvis å begynne å takke og lovprise for min motgang og "satte opp tempoet" etter hvert som det ble mer og mer naturlig for meg.
Jeg oppdaget nok en gang at det ikke er Gud som har behovet for min fattigslige lovprisning, men det er meg som har godt av det. Det begynte gradvis å endre den kvelende selvsentrertheten som ligger latent i den som er bitter. Sakte men sikkert tinte jeg opp. En prosess som vi vel aldri blir ferdig med som syndige mennesker.
Det gikk også opp for meg etter hvert som jeg følte meg stadig mer fornyet, at når vi tilber i takknemlighet under alle omstendigheter, så taper djevelen. Det er dette våpenet han har for å få oss til å vippe av troens pinne – motgang, lidelse og forfølgelse. Men når den som tror flytter sitt blikk bort på Jesus når fortvilelsen kommer, så har satan kun lyktes med å føre oss nærmere Gud!
7. Det er mulig å oppleve Guds grønne eng selv i den villeste storm
For fem år siden når jeg var på mitt mørkeste, skrev jeg et blogginnlegg der jeg diktet om den mest populære og kjente salmen i Salmenes bok, salme 23. Også kjent som "Herren er min hyrde". Etter at jeg hadde raljert med den ble den hetende "Herren er min byrde":
Herren er min byrde,
jeg mangler alle ting.
Han lar meg brenne i ørkenen,
han leder meg til stormende hav.
Han ødelegger mitt liv.
Han fører meg på urettferdighetens stier, for sitt navns skyld.
Selv når jeg vandrer på en solfylt fjelltopp, frykter jeg for ondt.
For du er med meg.
Din pisk og din stav,
de piner meg.
Du dekker bord for mine fiender
like foran meg.
Du salver deres hoder med olje.
Mitt giftbeger renner over.
Bare sorg og frykt
skal følge meg alle mine dager.
For jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider.
Jeg har stort sett måttet forholde meg til lidelse og smerte siden tidlig i min egen barndom. Og samtidig så har jo også jeg lest bøker og hørt historier om disse angivelig "superfromme" menneskene som stolte på Gud midt i sine verste trengsler og fortsatt var takknemlige og som virkelig levde på en grønn eng på tross av sin egen lidelse og motgang. Ikke minst Paulus og andre apostler som en jo finner i Bibelen.
Derfor har det å oppleve å få stole på Gud så totalt at jeg kunne få min egen grønne eng midt i mine egne plager, det har vært noe jeg lengtet etter. Derfor har dette vært en viktig salme for meg, samtidig som den også har vært ekstremt smertefull. Hvorfor opplever David det slik når jeg er så totalt fra meg av sorg selv? Hvem er vel så from at de har et slikt gudsforhold? David kan vel knapt ha ment alvor?
Jeg hadde jo i det minste delvis rett. Ingen er så fromme at de i seg selv finner den grønne engen jeg lengtet etter hele livet og som jeg nå har funnet. Og ingen som har sin egen eng med hvilens vann er så fromme at de ikke samtidig kan være fortvilet til tider.
Det er ikke av oss selv at vi kan finne denne freden som overgår all forstand. Det er bare gjennom Jesus! Det er bare hans verk som gir en hvile i de tøffeste stunder. Det er bare han som kan gi oss trygghet selv om kloden og oss selv forvitrer og rammes av nederlag på nederlag.
Om du leter etter din egen eng og din egen hvile i ditt eget personlige mørke, så ikke let inne i deg selv etter styrke. Ikke let etter andre steder heller. Fotballklubben, venner, kone, barn, hytte, bilen, mobilen…
Det er like tomt som de private trestubbene nabofolkene til israelittene tilba i sine hjem. Be Jesus åpne dine øyne så han ser den blomsterengen du allerede lever i – ham selv. Og ikke mist motet om han drøyer. Svaret vil komme!
