Denne søndagsteksten består av to deler som må få belyse hverandre gjensidig. Første del er en lidelsesforutsigelse. Andre del beskriver helbredelsen av en blinde mann. Det innlysende fellesmotivet er at disiplene var åndelig blinde, ikke minst i synet på Jesu forestående lidelse og død, mens den blinde mannen var fysisk blind. Dermed kan også den blinde mannens fysiske helbredelse kaste lys over disiplenes (og vårt) behov for helbredet åndelig synssans.
Først kommer Jesu lidelsesforutsigelse:
31 Han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal oppfylles.
Innledningen «Se, vi går opp til Jerusalem» er tekstens klassiske forvarsel om Jesu tunge steg mot lidelse, død og oppstandelse. Jerusalem ligger høyt til fjells. Derfor beveger man seg i hovedsak oppoverbakke når man går til Jerusalem. Foran vår tekst har Lukas sitert lidelsesforutsigelser også i Luk 5:35, 9:22, 9:43-45, 12:50, 13:32f og 17:25.
Fortsettelsen om «alt som er skrevet av profetene» minner om de GT-profetiene som forutsier Messias’ lidelse og død (sml Luk 24:25ff). Hvilke GT-profetier sikter Jesus da til? Trolig begynner henvisningslisten med 1.Mos 3:15 hvor det står at en ættling av Eva skal dø av slangegift i hælen, samtidig som ætlingen skal knuse slangens hode.
Trolig når henvisningslisten et høydepunkt med Jes 52:13 – 53:12, det viktige avsnittet om Herrens lidende tjener og den stedfortredende lidelsen hans. Menneskesønn-betegnelsen henviser oss til Dan 7:9-14. Andre aktuelle profetier av dette slaget: Salme 16, 2, 118:22 og Jes 50:4-9.
Slik fortsetter Jesus lidelsesforutsigelsen:
32 For han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på. 33 De skal hudstryke ham og slå ham i hjel. Og på den tredje dagen skal han stå opp igjen.
Sammenlignet med de tidligere lidelsesforutsigelsene hos Lukas taler Jesus her i noe større detalj. Blant annet sier han at det ikke er jødene som skal korsfeste Jesus. Men det er det hedningene som skal gjøre. Jødenes andel er primært å overgi Jesus til ikke-jøder. Derfor er den antisemittiske forestillingen om jødene som «Kristus-mordere» grovt bibelstridig, og dét burde vi som kristen kirke forkynne tydelig at den er.
Det neste verset – om disiplenes åndelige blindhet – er språklig sett sterkt fremhevet gjennom en trippel-repetisjon, sitat:
34 Men de forstod ikke noe av dette, og dette ordet var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.
Jesaja profeterte på forhånd om denne manglende evnen til å forstå (se Jes 53:1). De tre forskjellige erkjennelsesbegrepene i v 34 kaster gjensidig lys over hverandre. De forsto ikke («syníeemi»), de greide ikke å erkjenne («ginóoskoo») – og: «ordet var blitt skjult» for dem (passiv av «kryptoo»; som igjen er det motsatte av «åpenbare», «apokalyptoo»).
På en svært tydelig og poengtert måte minner altså teksten oss om fenomenet åndelig blindhet. Deretter underviser teksten oss om veien ut av slik blindet – ved at vi får høre om Jesu helbredelse av en blind:
35 Og det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget. 36 Da han hørte at mye folk gikk forbi, spurte han hva dette var. 37 De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi. 38 Og han ropte og sa: Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg! 39 De som gikk foran, truet ham at han skulle tie. Men han ropte enda mye mer: Du Davids sønn, miskunn deg over meg!
Det er i parallellteksten hos Markus vi får greie på at denne blinde mannen het Bartimeus. Hendelsesforløpet er tolkningsmessig problemfritt. Det er et poeng at folk sier «Jesus fra Nasaret» (v 37), mens Bartimeus roper «du Davids sønn», som er en uomtvistelig messiastittel.
Mange av profetiene i GT sier at Messias skal være av Davids hus og ætt. (sml f. eks. Jes 11:1, Esek 34:23, Mi 5:1ff osv). Derfor er den blinde mannens rop i v 38 og 39 en meget klar trosbekjennelse fra den blinde mannens side.
Miskunn-bønnen hans er overgitt oss på det greske grunnspråket. Og på gresk er den språklig identisk med den lille greske salmen som vi alltid synger i gudstjenestene: «Kyrie, eléison.» (= «Herre, miskunne deg»).
Slik reagerer Jesus på kyrie-ropet:
40 Da stanset Jesus og bød at de skulle føre den blinde til ham. Og da han var kommet nær, spurte han ham: 41 Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Han sa: Herre, at jeg må få synet igjen!
Denne lille samtalen er åpenbart pedagogisk ment. Jesus vet naturligvis (som alle andre) hva Bartimeus ønsker. Men ved å spørre gir han Bartimeus muligheten til å gjøre trosbekjennelsen sin enda tydeligere. Bartimeus ber Jesus Messias om helbredelse fordi han av hjertet tror at Jesus Messias rår over Faderens helbredelsesmakt.
Slik svarer så Jesus:
42 Og Jesus sa til ham: Bli seende! Troen din har frelst deg.
Helbredelsesunderet i dette verset er et ekte fysisk under. Slik må det også forkynnes. Men dessuten har det en viktig åndelig parallell. For når vi (som er fysisk seende) er åndelig blinde (slik som i v 34), kan Jesus på samme måten helbrede også vår åndelige synssans. Men da må vi be ham om å gjøre skjulte bibeltekster synlige og forståelige for oss.
Tilsagnet «troen din har frelst deg» skal ikke forståes i lys av moderne medisins lære om «plasebo-effekten». Det er ikke allmentro som helbreder. Men det er personen Jesus som helbreder.
Bartimeus’ tro er per definisjon en Kristus-tro. Den er nevnt i dette verset som en helbredelsesforutsetning, ikke som en utløsende helbredelsesårsak. På denne søndagen må det forkynnes et bibelsk sundt trosbegrep.
Søndagstekstens sluttvers:
43 Og straks fikk han synet igjen. Han fulgte ham og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, priste Gud.
Bartimeus ble nå disippel, Jesus-etterfølger. Og han «herliggjorde Gud», sier grunnteksten. Nok en gang ser vi altså at det bibelske herlighetsbegrepet er sentralt i Åpenbaringstidens tekster.
