I søndagens tekst helbreder Jesus en døvstum. Helbredelsen er et reelt, historisk, fysisk og overnaturlig faktum. Jesus Kristus, himmelens og jordens skaper, er den som setter det i verk. I hans navn skjer også helbredelse i dag. Når Jesu disipler forkynte ordet virket Herren med og stadfestet ordet ved de tegnene som fulgte med (Mark 16:20).
Det er ingen grunn til å tro at så ikke er tilfelle i dag. «…disse tegnene skal følge dem som tror…» (Mark 16:17) Men Gud er både lysets og mørkets skaper. I noen tilfeller helbreder Gud, ham til ære oss til gavn. I andre tilfeller lar Gud sykdom ramme, han til ære oss til gavn. Gud har alltid det evige, usynlige for øye. Hans overordnede mål er våre sjelers frelse og et nytt herlighetslegeme, ikke en restaurering av det gamle og forgjengelige legemet.
Mannen som blir helbredet i teksten måtte til sist dø. Han ble kanskje til og med tunghørt og famlende igjen på sine gamle dager? Eller kanskje ikke? Kanskje fikk han vitne med tungen sin resten av livet, høyt og tydelig, om det han hadde sett og hørt.
I hvert fall er det ikke den rent fysiske helbredelsen som er hovedpoenget med denne hendelsen. Langt viktigere er det å se at vi alle trenger en åndelig helbredelse fra vår åndelige døvhet og stumhet. Det første denne mannen hørte var Jesu ord. Det var det som gjorde han i stand til å høre. Slik vil det også være med oss. Dersom vi ikke vender ørene til Guds ord vil vi egentlig aldri høre noen ting. Og dersom vi ikke vender ørene til Guds ord har vi heller ingen ting å tale.
Det er merkelig hvor altomfattende en slik liten tekst plutselig kan bli. «Han har gjort alle ting vel» er responsen fra folket. Og det har han gjort. Alt er fullbrakt. Det åpenbares i hans Ord. Så står og faller livet til denne mannen – og alle vi andre – på om vi hører Guds ord.
Min sønn! Akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! La dem ikke vike fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt hjerte! For de er liv for hver den som finner dem, og legedom for hele hans legeme. Ord 4:20-22
Denne teksten er tidligere trykket i bladet Utsyn som en kommentar til søndagens tekst.
