Den som har en velment respekt for religionen finner noe vakkert og nyttig i alle deler av Bibelen. Kristus er jo så kjærlig, Salmene så vakre, bibelhistorien så fengslende og budene så gode for moral og livsførsel. Alt er vakkert og alt er nyttig, – på avstand.
Søndagens tekst slipper en kraftig bombe inn i denne velmente sympatien. For her stilles kontrasten opp så skarpt for oss: Moses mot Kristus, Loven mot nåden. Her nytter det ikke med Ole Brums "Ja, takk, begge deler!", for velger vi den ene, så har vi dermed valgt den andre bort.
16 For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.
Kristi "fylde" peker på han som har mer enn han selv trenger, han som gir liv og overflod (Joh 10:10). Han er ikke bare rik, han er rik nok, ikke bare for egne behov, men "for alle som påkaller ham" (Rom 10:12).
Fra Kristus flommer det over av gode gaver. Disse defineres som "nåde" i overflod. 1 Pet 4:10 beskriver det som "Guds mangfoldige nåde" eller "Guds mange slags nåde".
Om synden er så høy at den blir et uoverstigelig fjell, så er Guds nåde enda høyere. Er synden så dyp at den når like til bunnen, så rekker nåden enda dypere. Er synden så omfattende at den stenger alle veier, så favner nåden enda videre. Gud har minst ett slags nåde for hver synd, han gir Jerusalem "dobbelt for alle hennes synder" (Jes 40:2).
Slik er nåden rikelig, enten vi tenker i kvantitet, art eller kvalitet.
17 For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus
Bibelen bruker mange uttrykk om kontrasten mellom Moses og Kristus, loven og nåden. "Den gamle pakt" ble avløst av "den nye pakt", slik Jer 31:31 lovte det, og slik Jesus sa det ved innstiftelsen av nattverden (Matt 26:28). Ordet "pakt" heter på latin testamentum.
Jesus brukte også bildet av ny vin og nye skinnsekker (Matt 9:17). Enda skarpere er tonen i Matt 11:17-19, der han sammenligner den gamle pakt frem til Døperen Johannes med en begravelse, mens han kom med bryllupsfesten.
I aposteltiden ble konflikten tilspisset på den måten at noen krevde at hedninger som ville vende om måtte omskjæres og leve etter Moseloven. Slik ble det et spørsmål om Kristi gjerning var nok i seg selv, eller måtte følges opp av et liv under loven for å være gyldig.
Derfor brukte apostlene de aller sterkeste ord om motsetningen mellom loven og nåden, Moses og Kristus. Gal 1:8-9 lyser rett ut forbannelse over dem som vil trekke loven inn i spørsmålet om vår frelse.
Jesus sa at Moses "anklager" oss (Joh 5:45). For jødene var dette et merkelig utsagn. Vi kan knapt ane hvor stolte jødene var over Moseloven. Det merkes på en rekke skrifter fra den gamle jødiske arven, for eksempel hos Filo fra Aleksandria, nettopp fra Jesu tid.
I diskusjon med lærde grekere ble det ofte debatt om hvem som først hadde satt frem den lysende filosofi som gradvis hadde tatt plassen til det gamle rå greske gudesystemet. Grekerne mente at deres Sokrates, Platon og Aristoteles var foregangsmennene.
Men jødene svarte at Moses nesten 1000 år tidligere hadde stått frem med det første bud og med en rekke andre humane og rettferdige lover. Slik krevde jødene så å si historisk copyright på disse ideene, med en viss rett.
I et slikt lys ble det ganske urimelig å si at summen av Moses og loven var en anklage. At Moses krevde noe av jødene var de nok enige i. Det motsatte av krav og bud ville være likegyldighet og moralsk slapphet.
Det var et gjengs uttrykk på Jesu tid "å ta opp lovens åk". Det betydde at en ville vie livet sitt til alvorlig etterlevelse av Guds ord. "Ta mitt åk på dere", sa Jesus, og sjokkerte ganske sikkert sine tilhørere (Matt 11:29). Skulle de bytte bort selveste Guds åk, gitt dem gjennom Moses, med åket som denne snekkersønnen fra Nasaret tilbød?
Men straks en bruker Moseloven til noe mer enn en ytre lov for samfunn og dydig livsførsel ser en at budene krever mer enn hva et menneske kan oppfylle. Skal hjertet være med, og tankene også, da blir det hele "Over Ævne", som Bjørnsom ganske riktig fant ut.
Det er her Kristus kommer inn, med "nåde og sannhet". Bare Jesus oppfylte Moseloven. Han er vår stedfortreder, også slik at han tok straffen for alle de andres lovbrudd.
18 Ingen har noensinne sett Gud.
Det er et poeng tvers gjennom Bibelen at ingen kan se Gud. Moses ba om å få se ham, men ble henvist til å se Gud "bakfra" (2 Mos 33:23). Mange av dem som i GT fikk se Guds engel trodde de måtte dø, for de visste at ingen som ser Gud kan leve (Dom 6:22; 13:22).
Det er dessuten ikke mulig å se Gud bokstavelig, slik en ser en gjenstand eller en person, for Gud er ånd (Joh 4:24). 1 Tim 6:16 sier om Gud "…han som alene har udødelighet, og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se."
Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklaret ham.
Siden Jesus er Gud, har menneskene likevel på en måte fått se Gud, fordi de så Jesus. Vår oversettelse sier at Jesus har "forklaret" Gud for oss.
Det er altså forskjell på de norske ordene "forklare" i betydningen "gi en forklaring", og å "forklare" i betydning å vise noen frem i et klart lys. Det er den siste meningen vi har her.
Grunntekstens ord er at Kristus har "eksegert" Gud for oss. "Eksegese" er et fremmedord for å tolke en tekst. Når vi nå forsøker å tolke søndagens tekst driver vi eksegese, vi skal føre tekstens ord frem i klart lys, gjøre den klar.
Slik har Jesus gjort Gud klarere og tydeligere for oss. Vi vet noe nytt om Gud, nå som Jesus har kommet. På høytidelig språk kan vi si at Gud har åpenbart seg for oss, Jesus har åpenbart oss hvordan Gud er.
