Å salige stund uten like

Å salige stund uten like.

Salmen Å salige stund uten like er en av våre mest kjære og kjente påskesalmer. Den er skrevet av journalisten og salmedikteren Johan Halmrast i 1890 og den er gjengitt i Norsk Salmebok som nummer 189 med tre strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Å salige stund uten like,
han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seieren rike,
min sjel hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven,
hvor bleknet i døden han lå;
/:jeg levende så ham i haven,
og aldri så skjønn jeg ham så.:/

Johan Halmrast var meget produktiv i sitt korte forfatterliv. På mange måter ble 1890-årene de beste årene hans. Han utga 30 romaner og skrev en rekke dikt, salmer og fortellinger. Og det var som ganske ung han skrev salmen Å salige stund uten like. Johan Halmrast ble født på Lillehammer i 1866, men han var svakhelset og fikk ikke noen annen utdannelse en folkeskolen. Som 12 åring kom han til Kristiania og fra nå av måtte han stort sett klare seg selv etter at faren gikk konkurs. Det var lite han kunne gjøre utenom skrivingen. Halmrast var blitt 24 år i 1890 da han skrev sitt mesterverk.

Vi siterer strofe to (NoS):

Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord –
tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
/:Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.:/

Salmen etter ham kommer til å leve lenge. Men selv var han nok ikke klar over at han hadde skrevet en perle i salmehistorien. Fortellingene hans ble lest med en viss interesse. Verre var det med salmene. Selv drømte han om å utgi ca 600 salmer. Halmrast hadde tatt høyde for å skrive salmer til bibeltekstene etter den tredje tekstrekken. Og han sendte inn 8 prøvesalmer. Verken «Luthersk Kirketidende», «Norsk Kirkeblad» eller «For Fattig og Rik» nevnte prosjektet med et eneste ord, skriver Stoveland. Det meste Halmrast skrev ble for øvrig utgitt på eget forlag. Han gikk som oftest i underskudd. Men to salmer lever videre for ettertiden. Det er påskesalmen «Å salige stund uten like» (NoS: 189) og allehelgenssalmen «Hen over jord et pilgrimstog» (NoS: 247).

«Å salige stund uten like» bygger på beretningen om Maria Magdalena i Bibelen. Johan Halmrast kalte opprinnelig salmen sin for «Maria Magdalenas Jubel». Maria var blitt helbredet for alvorlig sykdom. Legen og evangelisten Lukas forteller at hun hadde vært besatt av syv onde ånder. (Luk 8, 2). En gammel kirkehistorisk tradisjon forteller at hun er den samme kvinnen som salver Jesu føtter og tørker dem med sitt hår. Denne beretningen fra fariseeren Dairus hus møter vi allerede i Luk7, 37. Maria var ofte med i Jesu følge, men holdt behørig avstand som det sømmet seg en kvinne på denne tiden. Men i påskeevangeliene trer hun igjen frem fra Bibelens blader. Det sto tre kvinner og sørget ved Jesu kors. Alle bar de navnet Maria. Vi leser fra Joh 19, 25:

«Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena.»

Vi møter Maria Magdalena igjen påskedagsmorgen. Etter jødisk skikk ville Maria salve Jesu døde legeme da sabbaten var over. Johannes skriver at Maria var alene. Det er hun som kom i begivenhetenes sentrum i påskedramaet. Maria Magdalena var den første som fikk møte Jesus etter oppstandelsen. Men Lukas skriver også her at de var flere kvinner:

«Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, som sammen med de andre kvinnene fortalte dette til apostlene.»

Også Peter og Johannes hadde kommet til graven denne morgenen etter at kvinnene hadde fortalt at stenen var veltet bort fra graven. De fant en tom grav og var meget forvirret. Men de ruslet hjem igjen. Maria Magdalena derimot fikk en ny løpetur denne morgenen. Hun hadde vendt tilbake til graven og haven hvor den lå. Det var ikke så lett å bli ferdig med denne mannen. Hun hadde vært vitne til mange av Jesu undergjerninger. Og hun hadde opplevd å få alle sine synder tilgitt. Hva det var, vet vi ikke. Hun kalles bare «synderinnen». Men Jesus ser til hjertet. Vi siterer fra Luk 7, 47 – 48:

«Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.»»

Det er «salige stund uten like». Hun fikk et nytt møte med Jesus i haven utenfor graven, påskedags morgen. Maria møtte to engler inne i graven som spurte henne hvorfor hun gråt. Og i samme nu, da hun snur seg, møtte hun en mann som hun trodde var gartneren. Hun får det samme spørsmålet av ham: «Kvinne, hvorfor gråter du?» Og så plutselig blir alt snudd på hodet da hun gjenkjenner ham. Vi siterer fra Joh 20, 16:

««Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» ? det betyr mester.»

For en forvandling. Maria Magdalena har møtt den oppstandne Herren, Jesus Kristus.

Vi siterer strofe to på dansk:

Han lever, og jeg må nu bringe
hans venner det salige ord –
o, jeg, som er ringest blandt ringe,
den mindste han kender på jord.
Tænk, jeg skal hans hilsen frembære,
o, kunne jeg synge den ud!
Mer kunne ej engle begære
end gå med så saligt et bud!

Det ligger nok noe av Johan Halmrast egen livssjebne bak disse ordene. Han ble ikke regnet for å være noen stor forfatter. I litteraturhistorien er han glemt. Størsteparten av sitt liv var han vanfør. Han var så godt som uten venner, med unntak av noen fra Frelsesarmeen. Her hadde han møtt varme, hjerterom og forståelse. Og fra deres suppekjøkken ble han servert mat da sulten knuget.

Men salmen lever etter ham. Den kom med i den danske samlingen «Hjemlandstoner» i 1895 og senere i den svenske sangsamlingen «Från alla land» i 1897, skriver Enstad. Frelsesarmeen gjorde salmen kjent over hele Norden. Norske misjonærer bar salmen videre ut. Den ble oversatt til santali i 1930 og til gassisk i 1939. Salmen er også oversatt til kinesisk. Og Kristian Wendelborgs glade melodi har gjort salmen kjent over store deler av verden.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Å salige stund uten like,
han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike,
min sjel, hvorfor sørger da du?
Du søkte din trøst i den døde,
og dvelte ved gravnatten kun;
/:så fikk du den levende møte,
å salige, salige stund!:/

Selv døde Johan Halmrast i ensomhet. Høsten 1912 fikk han en lungebetennelse som raskt gjorde slutt på hans forholdsvis korte liv. Johan Halmrast døde 22. november 1912. Han ble 47 år gammel. Bare noen få fra familien og fire offiserer fra Frelsesarmeen fulgte ham til graven. Det ble funnet to fulle sekker med håndskrevene manuskripter blant Johan Halmrast etterlatte eiendeler. De ble brent ulest. Men salmen hans er udødelig. Den ble oversatt til nynorsk av Bernt Støylen i 1920 og vi finner den i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 683 med tre strofer.

Vi siterer strofe tre (NyS):

Å sælaste stund utan like,
Han liver, han liver enno!
Han sigrande stend i sitt rike!
Mitt hjarta, kvi syrgjer du so?
Ved gravi du trøyst vilde vinna
Og søkte den sorgfyllte grunn,
So fekk du den livande finna;
Å sælaste, sælaste stund!

Kilder:

Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok (1972)

Egil Elseth (1994), s. 94 – 97
P. E. Rynning (1967), s. 309 og s. 343
Tobias Salmelid (1997), s. 146 og s. 448
Bjarne Stoveland (2000), s. 66 – 74
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 827 – 828
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 88

Nils-Petter Enstad: … så fikk du den levende møte (1990)

Johan Halmrast på Wikipedia
Johan Halmrast på Store norske leksikon