Det er så godt å vitja

Det er så godt å vitja.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1873. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 574 med fire strofer. Salmen står plassert under temaet ”Søndag og kirkegang”. Denne salmen står ellers i Landstads reviderte salmebok som nummer 40 under ”Alminnelige evangeliesalmer” og i Nynorsk Salmebok som nummer 29 under temaet ”I gudstenesta”. Melodien er ved Ludvig M. Lindeman fra 1863.

Vi siterer strofe en (NoS):

Det er så godt å vitja
Guds hus og heilagdom på jord,
det er så sælt å sitja
å lyda på Guds gode ord.
Der er det godt å tjelda
for trøytte ferdamann.
Der innved livsens kjelda
gror liv i aude land.
Og der den kjelda surlar,
der byggjer fuglar små,
den arme duva kurlar
og lengtar dit å nå.

Det er så godt å vitja inneholder mye sentral Blix-tematikk og kjente bibelske motiver. Kirken og Guds hus blir sammenlignet med tabernaklet i ørkenen. Da Israelsfolket var på vandring, hadde de med seg et flyttbart gudshus. Tabernaklet inneholdt paktens ark. Det var utformet som et telt og ble brukt under ørkenvandringene inntil tempelet i Jerusalem ble oppført. Etter innflyttingen i løftenes land, ble tabernaklet plassert i Gibeon.

Vi siterer strofe to (NoS):

Der inni heiliagdomen,
der fordom blømde Arons stav,
der spirer beste blomen,
der enno gror nytt liv av grav.
Der Anden atter føder
dei små med vatn og ord.
Der samlast med med brøder
som gjester ved Guds bord.
Der er det sæle stunder,
der livnar døde opp,
der lærer me det under
at turre tre skyt knopp.

Et annet motiv hos Elias Blix er livsens kjelda. Uttrykket gjenfinnes i mange av Blix-salmene. Mest vellykket er det kanskje i salmen Vår Herre er ein hyrding god. Her blir livsens kilde i 1. Mosebok knyttet sammen med vannkilden i Salme 23 og livets vann i Åp 22. Blix bruker motivet som et bilde på Jesus. Det er den samme kilden vi møter i salmen Det er så godt å vitja: ”Der er det godt å tjelda / for trøytte ferdamann / Der innved livsens kjelda / gror liv i aude land”. I strofe to knyttes dette også sammen med dåpen og nattverden: ”Der Anden atter føder / dei små med vatn og ord / Der samlast med med brøder / som gjester ved Guds bord”.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Gud, lat meg støtt få vera
ein dagleg gjest uti ditt tjeld!
Og lat meg med få bera
nytt liv av ordet heim om kveld!
Frå kyrkja inn i stova
lat ordet lysa ned!
Og lær oss deg å lova
i all vår gjerd og sed!
Gjer ordet til eit sæde
som brydder i kvart bu
i heilag song og kvede,
i liv som andar tru!

Anders Aschim kaller denne salmen for en av de flotteste kirkesalmene vi har i vår salmebok. Og det er kirken og vokstvilkårene for Guds Ord som står i fokus i salmen Det er så godt å vitja Guds hus og heilagdom på jord. Salmen passer også fint til prekenteksten for såmannsøndagen slik vi finner den i Luk 8, 4-15: «Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse: «En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!» Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke se og høre, men ikke forstå. Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot og tror bare en tid; når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men på veien gjennom livet kveles de av bekymringer og rikdom og nytelser og bærer ikke fullmoden frukt. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.»

Vi siterer strofe fire (NoS):

Vår Gud, som ordet sende
i forne tid til oss her nord,
gjer du vårt turre lende
rett grornæmt for ditt gode ord!
Det var for våre feder
eit livsens sædekorn;
Det lever, og det gleder
enn born og barneborn.
Gud, lat det støtt få standa
hjå oss i fager gror!
Kom, Herre, på oss anda!
Gjer levande ditt ord!