Di rettferd er min bunad

Di rettferd er min bunad.

Salmen er skrevet av Ander Hovden i 1902. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 176 og i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 343 med fire strofer. Salmen er plassert under temaet “Kristus vår Frelser”

Vi siterer strofe en (NoS):

Di rettferd er min bunad,
mitt ljose sjelelin,
min hovudkrans, mi kruna,
min skatt, mitt perleskrin.
Du gav meg alt av nåde
til vern mot domens våde,
du dyre Frelsar min.

Jesus ble gjort til synd for oss. Det er rettferdiggjørelsen. Jeg som er en synder, blir ved troen tilregnet Jesu rettferdighet: “Di rettferd er min bunad / mitt ljose sjelelin / min hovudkrans, mi kruna / min skatt, mitt perleskrin“.

Vi siterer strofe to (NoS):

Eg går i arbeidsklede
eg høyrer til dei små,
men tenkjer tidt med glede:
Det vert ombytte på;
når snart mi livssol glader,
eg for min Gud og Fader,
skal som ein engel stå.

Salmene til Hovden er en del av den fornyelse av salmediktingen i Norge som hadde begynt med Blix-salmene. De nasjonale strømningene hos Blix, blir ført videre i Hovden sine salmer. Men samtidig er det den folkelige og livsnære kristendommmen vi møter i salmene hans. Det enkle og hverdagslige ser vi også i strofe to: ”Eg går i arbeidsklede / eg høyrer til dei små.“ Samtidig står også døden og det hinsidige sentralt hos Hovden: “men tenkjer tidt med glede / Det vert ombytte på / når snart mi livsol glader / eg for min Gud og Fader / skal som ein engel stå.” Hovden tegner et bide av en kjærlig og nådig Gud for oss som møter mennesket med en åpen farsfavn.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Å, du som hardt deg mødde
i våre tronge kår
og stridde, leid og blødde
og sona syndi vår,
du til Guds barn meg kalla,
hjelp at eg ei må falla,
ifrå mitt barnekår!

Et annet særtrekk hos Anders Hovden er slitet for det daglig brød. Han glemte aldri at han kom fra trange kår med hardt arbeid for å overleve i hverdagen. Bilder fra arbeidslivet på sjøen og på jorda ble ofte benytett i diktningen. Det finner vi også igjen i strofe tre: ”Å, du som hardt deg mødde / i våre tronge kår”. Samtidig går Hovden videre og benytter bildet på Jesus. Han tok vår synder på seg og gikk således inn i våre kår og led og blødde for vår skyld. Det er forsoningen. Derfor vokter også Jesus oss som sin egen øyenstein. Det er noe enfoldig og tilforlatelig over diktningen til Hovden, men samtidig møter vi det trygge og fredfulle som ellers minner litt om Elias Blix. Solmotivet står sentralt og salmene ender ofte i himmelen.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Din augnestein eg vere,
til eg er slokna sæl!
Din ljose engel bere
til paradis mi sjel!
Då kverv dei siste skuggar,
du inn til ro meg ruggar,
ja, då er allting vel.