Gjør det lille du kan

Gjør det lille du kan.

Salmen er skrevet av Lina Sandell i 1885 og oversatt til norsk i 1904. Melodien er Alfred Russ fra 1923. Vi finner salmen i Landstads reviderte salmebok som nummer 639 med fire strofer og i Norsk Salmebok som nummer 748 med tre strofer. Den norske Sangboken har salmen som nummer 468. I Sverige ble salmen for øvrig publisert i sangbøkene Svensk söndagsskolsångbok fra 1908 og i Lilla Psalmisten fra 1909. Den ble også trykket opp i Hyrden i 1904. Originaltittelen er Gør det lilla du kan.

Vi siterer strofe en (NoS):

Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt,
stå ei ledig, mens dagene flyr!
Etter vår kommer høst, og på dag følger natt,
og kan hende ny morgen ei gryr.
Mens det ennå er tid, så Guds ord på ditt sted,
og din gjerning skal modnes i fred.

Norsk Salmebok har utelatt strofe tre og siterer strofe 1, 2 og 4 fra den originale salmen. Vi finner også litt avvik i teksten i forhold til den svenske salmen hvor strofe en går slik: ”Gör det lilla du kan gör det villigt och glatt / Snart de dyrbara tillfällen fly / Efter vår kommer höst, och på dag följer natt / Då kanhända ej morgon skall gry / O, var flitig att så, medan ännu är tid / Att din skörd måtte mogna i frid!”

Vi siterer strofe to (NoS):

Gjør det lille du kan, og tenk slett ikke på
at så ringe og lite det er!
Hvordan skulle du da med frimodighet gå
dit din mester vil sende deg her?
Er det arbeid du fikk, som en dråpe i hav,
vær tilfreds at til deg han det gav!

Salmen Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt er en tekst om å benytte de gylne anledninger mens det ennå er tid. Dagene flyr og det er ikke sikkert det er bedre å gjøre i morgen det vi kan gjøre i dag. Landstads reviderte salmebok har plassert salmen under ”23. søndag etter trefoldighet”, mens vi i Norsk Salmebok finner den under ”Hjem og arbeid”. Men dette er en salme som like godt kunne vært plassert under ”Vingårdssøndagen” eller ”Aposteldagen”. Den har klare paralleller til beretningen om Rut i Bibelen som går ut på åkeren og samler aks som er til overs etter skurfolkene: ”Det var en slektning av No’omis mann som hette Boas. Han var en velstående mann av Elimeleks ætt. En dag sa Rut, moabittkvinnen, til No’omi: «La meg få gå ut på åkeren og sanke aks hos en som gir meg lov til det.» Hun svarte: «Ja, gå du, min datter!» Så gikk Rut av sted og sanket aks etter skurdfolkene. Det traff seg slik at den åkeren hun sanket på, tilhørte Boas, som var av Elimelek-ætten. Da kom Boas fra Betlehem. Han sa til skurdfolkene: «Herren være med dere!» De svarte: «Herren velsigne deg!» Boas spurte oppsynsmannen over skurdfolkene: «Hvem tilhører denne piken?» Og oppsynsmannen over skurdfolkene svarte: «Det er den unge moabittkvinnen som fulgte med No’omi hit fra Moab. Hun bad: La meg få plukke og samle aks mellom kornbandene etter skurdfolkene! Hun kom i dag tidlig og har stått her helt til nå; bare en liten stund har hun vært inne og hvilt.»” (Rut 2, 1-7).

Vi siterer strofe tre (NoS):

Gjør det lille du kan, og glem aldri at Gud
bare troskap hos alle vil se!
Og vær glad du får gå med det ringeste bud,
for han selv vil bestandig gå med.
Hvilken fryd om en dag Herren sier til deg:
Hva du gjorde, du gjorde mot meg!