Gud når du til regnskap kaller

Gud, når du til regnskap kaller.

Salmen er skrevet av Magnus Brostrup Landstad i 1861. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 634 og i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 628 med to strofer. Landstad har plassert salmen under ”22. søndag etter trefoldighet”, mens vi i Norsk Salmebok finner den under kapitteloverskriften ”Skriftemål”. Salmen ble videreført i Norsk Salmebok (2013) som nummer 596 med samme plassering og likt antall strofer. Teksten er uforandret. LK oppgir tonen «O du store seierherre», mens LR har ført opp «Overmåde fullt av nåde». I Norsk Salmebok står det at melodien til salmen er en norsk folketone fra Oppdal.

Vi siterer strofe en (NoS):

Gud, når du til regnskap kaller
meg for alt hva jeg har gjort,
finnes, akk, i hver en alder
livets tilsvar tungt og stort.
Skyld og gjeld og synd og brøde,
mange, mange tusen pund!
Herre, hvordan kan jeg møte
frem for deg i regnskapsstund?

Salmen finnes også i Landstads Kirkesalmebog (LK) som nummer 561 med to strofer. Teksten er så og si uforandret i LR og NoS og i LR har den også samme plasseringen i kirkeåret som i LK. Salmen bygger på evangelieteksten slik vi finner den i Matt 18,23-35: ”Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble én ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble harm og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.”

Vi siterer strofe to (NoS):

For din nådetrone faller
jeg med ydmyk anger ned,
ber og roper og påkaller:
Herre, ha tålmodighet!
Jesus, kom med dine summer,
og min gjeld for meg betal!
Frels min sjel fra evig kummer,
be meg inn i himlens sal!