Med Gud eg trygg og glad kan gå

Med Gud eg trygg og glad kan gå.

Salmen er skrevet av Bernt Støylen og utgitt første gang i Salmar og Songar fra 1920. Salmen er også publisert i Nynorsk Salmebok fra 1925 og 1927. Med Gud eg trygg og glad kan gå finner vi ellers i Nynorsk Salmebok (NyS) fra 1972 som nummer 402 med 5 strofer. Den kan synges til melodi B av Johan Muren.

Vi siterer strofe en (NyS):

Med Gud eg trygg og glad kan gå
Kva veg og leid eg fara må
I myrker eller klåra.
I vind og vêr, på sjø og land,
Eg legg mi sak i Herrens hand,
Han stiller storm og båra.

Det er flere salmer med lignende tekst. Vi kan feks. nevne to oversatte tekster av C. O. Rosenius: «Med Gud og hans vennskap» og «Men Gud ved vår sida». Men enda klarere er kanskje den oversatte Brorsonsalmen «Hvor Gud meg fører, går jeg glad.» Denne salmen ble publisert av den tyske presten Lampertus Gedicke så tidlig som i 1711 og altså senere oversatt fra dansk til norsk av Landstad. Det er en fortrøstningsfull salme som forteller oss at vi i troen kan være trygge og glade for Guds vilje er det beste for våre liv. Teksten bygger på Salme 31 i Bibelen. I Norsk Salmebok fra 1985 lyder første del av strofe en slik: «Hvor Gud meg fører, går jeg glad/han, ikke jeg skal råde/jeg alle tider kaller hva/min Gud meg sender, nåde.»

Vi siterer strofe to (NyS):

I stilla høyrer eg hans røyst,
I stormen giv han hjarta trøyst,
Han styrker von og lengsel.
Om natt og dag han er meg nær,
Vert vegen myrk, han ljoset er,
Han lettar all mi trengsel.

Det er en salme bygget på et kjent motiv i salmehistorien, nemlig vandrermotivet. Snart er salmisten på sjøen og snart vandrer han på jorden. Men Gud er med ham i stormen og er lyset om natten. Og det overføres til troens liv: Gud hjelper ham i trengslen.

Vi siterer strofe tre (NyS):

Vert vegen trong og byrda tung,
Min Gud, å gjer meg atter ung
Og ber meg høgt på venger!
Som flyttfugl fer frå framand strand,
Eg lengter til det gode land,
Til Edens sæle enger.

Vandrermotivet bygges videre ut i strofe tre. Om vegen er tung å gå, så gjør Gud ham som en ung mann. Det er lettere å gå når Gud er med. Men her kommer det også inn noe nytt. Gud bærer ham høyt på vinger. Det er et bilde som vi finner flere steder. Gud bærer ham på vinger som ørnen. Og vi leser også i Bibelen om Guds beskyttende vinger. Men flyttfuglen tilfører salmen et evighetperspektiv. Flyyfuglen drar til fremmed strand, men den flytter også hjem igjen. Det fører tanken til at vi vander som fremmed her på jorden. Vi er på vandring til «Edens sæle enger». Bildet om Gudshagen er ellers et kjent motiv hos Elias Blix.

Vi siterer strofe fire (NyS):

Om vegen fell meg lang og leid,
Um titt han tek på ville heid,
Og klunger vil meg såra,
Om eg frå mine skiljast må,
Du Herre sjølv må med oss gå,
Og turka kvar ei tåra!

Første del av strofe fire tilfører ikke salmen noe nytt. Men i siste delen av strofen er salmisten inne på døden. Gud er også med oss i døden: «Om eg frå mine skiljast må/Du Herre sjølv må med oss gå/Og turka kvar ei tåra!» I dødsskyggens dal er det Bibelens ord som taler til oss. Det er hyrdesalmen fremfor noen, Salme 23, 4: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.»

Vi siterer strofe fem (NyS):

I daudens natt og skuggedal
Din hyrdingstav meg trøsta skal,
So inkje vondt meg skader.
«Ver ikke redd, eg med deg er!
Mi rettferds høgre hand deg ber,
Eg er din Gud og Fader.»