Nå rinner solen opp

Nå rinner solen opp av østerlide.

Dette er en kjent salme skrevet av Thomos Kingo i 1674. Salmen er fra første del av hans Aandelig Sjungekor. Det er en morgensalme til bruk om fredagen. Melodien er komponert av H. O. C. Zinck i 1801. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 773 med seks strofer og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 810 med syv strofer. Originaltittelen er Nu rinder solen op af østerlide. Salmen er opprinnelig på seksten strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Nå rinner solen opp
av østerlide,
forgyller fjellets topp
og bergets side.
Vær glad, min sjel, og la din stemme klinge,
stig opp fra jordens bo
og deg med takk og tro
til himlen svinge!

Salmen Nå rinner solen opp av østerlide beskriver nåden som en gave. Mennesket mottar den ikke på grunn av egne anstrengelser. Nåden er ufortjent. Og salmen forteller oss det aller vesentligste i den kristne troen. Gaven blir gitt oss ovenfra. Kristendommen er ikke en lovisk religion. Frelsen er ikke avhenging av våre gjerninger. Den blir skjenket oss fra Gud: ”Stig opp fra jordens bo / du deg med takk og tro / til himlen svinge.”

Vi siterer strofe to (NoS):

Utallig liksom sand
og uten måte
som havets dype vann
er Herrens nåde,
som han mitt hode daglig overgyder;
hver morgen i min skål
en nåde uten mål
ned til meg flyter.

Strofe to har et eiendommelig bilde med en skål full av nåde: ”hver morgen i min skål / en nåde uten mål / ned til meg flyter.” Det viser oss hvor uendelig Guds nåde er: ”Utallig liksom sand / og uten måte / som havets dype vann / er Herrens nåde.” Vi finner også igjen et lignende bilde i Salme 23, 5 i Bibelen: ”Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.” Og i Salme 65, 10 finner vi dette: ”Du har gjestet jorden og gitt den regn, du har gjort den overdådig rik. Guds bekk er full av vann; du sørger for at kornet vokser. Slik legger du alt til rette.” Gud gir oss virkelig et liv i overflod.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Han har i denne natt
sin engleskare
omkring min bolig satt,
så ingen fare
fikk over meg og mine kjære råde,
men vi er frelst og fri
fra dødens mørke sti
og sjelevåde.

Salmen ble ofte før i tiden benyttet som morgensang i danske skoler. Vi finner da også igjen noe av barnebønnen i strofe tre: ”Han har i denne natt / sin engleskare / omkring min bolig satt / så ingen fare / fikk over meg og mine kjære råde”. Ellers så er det vel kanskje først og fremst strofe en som er lettest å forstå for barn. Strofen er full av glede og lovsang. Salmen brukes for øvrig også til bryllup i Danmark.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Min sjel, vær frisk og glad,
la sorgen fare!
Ditt legems blomsterblad
skal Gud bevare,
han lover meg i dag sin kraft og styrke,
så i mitt kall og stand
jeg Gud, min Fader, kan
i sannhet dyrke.

“Det første Kingo skrev, var morgen- og aftensalmer, og her merker vi straks noe av det som er eiendommelig for ham. Han har slik en lys og freidig tone. Det han ser for seg, er naturens herlighet. Det skildrer han så å si i hver eneste sang. Men så ser han også alle de gode krefter inni menneskene som driver oppad. Dette møter lysstrålene, eller la oss si nådestrålene fra Gud.

Vi siterer strofe fem (LR):

Gud legge hånd i hånd
Med meg å give
Sin gode Hellig Ånd
Mitt kall å drive!
Velsigne meg, o Herre, fra det høye,
At jeg hver dag og tid
I Gud min flid
Meg lader nøye!

Vi kan glede oss i Gud og være fornøyd med det vi har i ham. Salmen Nå rinner solen opp av østerlide er da også en salme full av glede og optimisme. «Det er ikke meget sukk og sorg hos Kingo”, skriver H. Blom Svendsen i en kommentar til Kingos morgen- og aftensalmer. Solen og soloppgangen går stadig igjen i hans morgensalmer. Med utgangspunkt i dette, viser salmen Nu rinner solen opp av østerlide at Gud har omsorg for oss i alle ting.

Vi siterer strofe seks (NoS str 5):

La ingen synd i dag
meg slik forblinde
at Herrens velbehag
meg går av minne!
Men om min fot på villsom vei seg skader,
da vend, o Gud, meg om,
gå ikke straks til dom,
tilgi meg, Fader!

Det er noe fortrøstningsfullt over Kingos morgensalmer. Han blir liksom aldri ferdig med å undre seg over solen og dens virkninger. Gang på gang vender han tilbake til det samme solmotivet i sine salmer. Og han er så visst ikke noe hengehode. Morgenen fyller ham med glede og forventning. Gud som sender dagen med nytt lys hver morgen, har også omsorg for sine gjennom dagen. Han vet best hva som tjener mitt gavn.

Vi siterer strofe syv (NoS str 6):

Du best min tarv og trang,
o Herre, kjenner,
og du har lykkens gang
i dine hender,
og hva meg tjener best i vel og våde
på forhånd klart ser.
Min sjel, hva vil du mer?
La Gud kun råde!