Så elska Gud oss at han gav

Så elska Gud oss at han gav.

Salmen er skrevet av Elias Blix. Vi finner den i Nokre Salmar, 4. utgave, fra 1891 med elleve strofer. Her står salmen som nummer 64 og den er plassert under “Langfredag”. I Norsk Salmebok (NoS) er salmen Så elska Gud oss at han gav nummer 163 og her er salmen sitert med syv strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Så elska Gud oss, at han gav
sin kjære Son til kross og grav,
at ikkje me skal dauden sjå,
men evig liv ved honom få.

Dette er en klassisk påskesalme som blant annet tar utgangspunkt i bibelordet i Joh 3, 16: «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Men det er Golgata-underet som står i fokus i resten av salmen. Det er her vi får se hvilken betydning forsoningen har. Det er «der Jesus til si pine skrid / og sårt for våre synder lid».

Vi siterer strofe to (NoS):

Når du Guds kjærleik grant vil sjå,
til Golgata du ganga må,
der Jesus til si pine skrid
og sårt for våre synder lid.

Kanskje sporer vi også et par vers fra profeten Jesaja i strofe tre av salmen: «Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53, 4-5). Det er ikke uvanlig at Elias Blix kombinerer og bygger inn flere tekstavsnitt fra Bibelen i sine salmer.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Han gjeng til spott og slag og sår,
til dauden dømd for misgjerd vår.
Han gjeng så bøygd og ber sin kross
til liv og lækjedom for oss.

Så finner vi to strofer som skiller seg ut ved sitt vakre lyriske språk. Elias Blix går ut i naturen for å se om det er noe der som kan forklare forsoningens mysterium. Han vender tilbake til et yndet motiv. Det er solmotivet: «Du Sol, som renn med gyllen Glans / Er Skuggen lik mot Ljoset hans / Og endaa Myrkret honom batt / Ei liti Stund i Helheims Natt». Solen er bare som en skygge å regne sammenlignet med han som er verdens lys, Kristus selv. Selv ikke dødsriket kunne holde på ham. Jesus sprengte alle grenser.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Du sol som renn med gyllen glans,
er skuggen lik mot ljoset hans.
Og endå mørkret honom batt
ei liti stund i helheims natt.

Her har Elias Blix maktet å tilføre salmen nye og friske bilder og sammenligninger. Guds kjærlighet i Kristus er ”glimande som gull” og lyser oss gjennom døden. Den er som ”glimestein med loge raud”. Strofen kan betraktes som en naturlig overgang til det mer personlige preget resten av salmen har.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Å kjærleik, glimande som gull,
å nådens løyndom underfull!
Du lyser gjennom daudens naud
som glimestein med loge raud.

Mens de fem første strofene av salmen skildrer Jesu fornedrelse og lidelse, vender Elias Blix seg i resten av salmen til den enkelte og skriver de to siste strofene i jeg-form: ”So stend eg still ved Krossens Tre / Og fell med Hjartans Graat paa Kne”.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Så stend eg still ved krossens tre
og fell med hjartans gråt på kne,
eg ser mi synd så stor og fæl,
men kjærleik din så søt og sæl.

Her går det også frem av de siste verselinjene at Elias Blix er en salmedikter som bruker lyriske virkemidler for å fremheve budskapet i salmen sin: “Eg ser mi Synd so stor og fæl / Men Kjærleik din so søt og sæl“. Som så mange ganger før avslutter Blix salmen sin med siste stund og sælan blund. Han bærer alltid det himmelske perspektivet over livet sitt med seg.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Å kjærleik, kjærleik, lat meg då
ditt ljos i livsens mørker sjå,
og når så kjem mi siste stund,
så lys meg inn i sælan blund!