Skjønneste hvilens dal

Skjønneste hvilens dal.

Dette er en kjent sang skrevet av den blinde forfatteren Fanny Crosby i 1868. På engelsk heter salmen Beautiful Vale of Rest. Vi vet ikke med sikkerhet hvor hun har hentet uttrykket «vale of rest» fra. Men «vale» er en poetisk form av ordet «valley» og tittelen på den norske oversettelsen er derfor blitt Skjønneste hvilens dal. Salmen ble oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2007. Jeg siterer min egen oversettelse med fire strofer.

Vi siterer strofe en (LeH):

Min sjel i glede lengter dit,
skjønneste hvilens dal.
Mitt hjem der over havets brus,
skjønneste hvilens dal.
Med lengt din pris få synge der,
i jubel ved din stille bredd.
Hvor sorg og pine er ei mer,
lykkelig hvilens dal.

Uttrykket «Vale of Rest» står ikke i noen vanlig ordbok, men det finnes likevel holdepunker som drar i en bestemt retning. Sir John Everett Millias malte i 1858 et berømt bilde som han kalte for «The Vale of Rest.» Maleriet viser to nonner på en gravlund. Den ene nonnen sitter på en sarkofag med ansiktet vendt ut av selve bildet. I fanget har hun et kors og en rosenkrans. Men selv om hendene er foldet, ser det likevel ikke ut til at hun ber. Den andre nonnen står oppreist og har en spade i hånden. Hun graver en grav. Vi ser gravstøtter i umiddelbar nærhet, men mange er skjeve og gamle. Det virker ikke som gravlunden er vedlikeholdt. Det merkelige er faktisk at kirkegården ikke minner om noen katolsk gravlund i det hele tatt. Mange har opp gjennom årene skildret bildet og tolket det. Og maleriet er ganske spesielt. Det finnes trær i bakgrunnen av bildet, men de viser bare silhuetter. Vi ser ikke detaljene. De er mørke og det virker som maleren ikke har fokus på trærne. Utenfor selve gravlunden ser vi en kirkeklokke i et tårn som trolig står på et kapell. Heller ikke denne bygningen er det fokusert på. Men klokken er fremtredende i bildet for himmelen bak er i varme farger. Vi ser gult, rødt, oransje og litt brunlig farge. Den brunlige fargen minner om en kiste i formen. Men det er lys rundt den.

Vi tar med refrenget til sangen (LeH):

Skjønneste hvilens dal,
skjønneste hvilens dal.
Min sjel med glede lengter dit,
å deilige hvilens dal.

Hva er så dette? For meg ble bildet et møte med oppstandelsen. De to nonnene skal forberede den dødes siste reise. Vedkommende blir stedt til hvile her. Men mens den ene nonnen er jordvendt, er den andre opptatt av noe annet enn det vi ser på bildet. Bakgrunnen er enda lys. Solen er i ferd med å gå ned. Men den minner oss om oppstandelsens morgen. Det er håp og lys på den andre siden av graven. Vi vet med sikkerhet at Fanny Crosby ikke har sett bildet, men hennes bestemor kan ha visst om dette maleriet eller ha kjent til den symbolske betydningen av uttrykket «vale of rest». Hun kan kanskje også ha kjent til et gravkapell med navnet «The Vale of Rest.» Uansett hva som ligger bak, så passer maleriet og gravlunden sammen som hånd i hanske. Vårt jordiske liv tar slutt ved graven, men på den andre siden, er det livets morgen. Det er et håp forbi graven. Jesus Kristus har overvunnet synden og døden. Han sonet vår synd og seiret over døden. Brodden fra denne vår siste fiende er tatt bort. Da ser vi kanskje også klarere hva Fanny Crosby synger om i sangen.

Vi siterer strofe to (LeH):

Der over sky ditt gylne land,
skjønneste hvilens dal.
For ren og lys for jordisk syn,
skjønneste hvilens dal.
Ved livsens elv som renner her,
mitt hjerte trett der hvile får.
Ei lukkes der din perleport,
lykkelig hvilens dal.

Sangeren har gjort det geniale å putte på «beautiful» foran uttrykket «vale of rest.» Hvilen blir dermed noe som varer utover døden. Ikke det at vår død blir skjønn, men troen ser forbi død og grav. Det minner oss om oppstandelsens morgen. Derfor uttrykker «beautiful vale of rest» noe positivt og fremtidsrettet.

Vi siterer strofe tre (LeH):

All jordisk glans her falmer snart,
skjønneste hvilens dal.
Som morgen dugg og aften glød,
skjønneste hvilens dal.
Da, når vi ser den gylne strand,
vår Frelser kjær i løftets land.
Vi synger der i englers kor,
lykkelig hvilens dal.

«Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og det som gir synden kraft, er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære brødre, stå fast og urokkelig, og gjør stadig fremgang i Herrens gjerning. Dere vet jo at deres arbeid i Herren ikke er forgjeves.» (1 Kor 15, 55-58). Bibelen taler klart om livet etter døden og de dødes oppstandelse. Når Herren kommer tilbake til vår jord, skal de døde stå opp igjen fra gravene. Og så skal vi alle bli forvandlet og ikledd uforgjengelighet. Vi leser om det i 1 Kor 15, 51-54: «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles, i ett nu, på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og dette dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når det skjer, og dette forgjengelige og dødelige er blitt kledd i uforgjengelighet og udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er opp slukt, seieren vunnet.«

Vi siterer strofe fire (LeH):

Å hvem vil bo for alltid her,
skjønneste hvilens dal.
Med fryd og ekte glede så nær,
skjønneste hvilens dal.
Og må mitt liv få bære frukt,
en krone klar få ha på der.
Og ånde frisk og lindrende luft,
lykkelig hvilens dal.

Bibelens siste bok vitner om det samme. Herren kommer tilbake. Da skal de troende få være med Herren i all evighet. Salige er de som har tvettet sine klær og gjort dem rene. De skal få gå inn gjennom himmelens port. Vi leser om det i Åp 22, 12 – 14:

«Se, jeg kommer snart og har min lønn med meg, for å gjengjelde enhver etter hans gjerning. Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. Salige er de som vasker sine klær, så de får rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen.«

Vi siterer strofe fire på engelsk:

O! who would dwell forever here,
Beautiful vale of rest;
With joy, unfading joy so near,
Beautiful vale of rest;
O! may I live that I may wear
A starry crown forever there,
And breathe thy sweet and balmy air,
Happy vale of rest.