Vær glad o sjel og frykt dog ei

Vær glad, o sjel, og frykt dog ei.

Salmen er skrevet av den danske presten og salmedikteren Jakob Johan Lund i 1775. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog (LK) som nummer 529 med åtte strofer. Her står salmen plassert under ”10. søndag etter trefoldighets fest”. Den er sitert i en noe modernisert og fornorsket form av Salmebloggeren.

Vi siterer strofe en (LK):

Vær glad, o sjel, og frykt dog ei
for du skal vandre ad den vei
der hvor alt kjød forsmekter
omfavn din brudgom, Jesus Krist
hans kjærlighet deg trøster visst
han ei sin troskap nekter
selv når du intet makter.

Jakob Johan Lund ble født i Søndre Jærnløse ved Holbæk i Danmark 2. mars 1725 hvor hans far var prest. Han ble student i Roskilde i 1745 og reiste til København for å studere teologi. Men både før og etter sin eksamen oppholdt han seg hjemme hos sin syke far for hjelpe ham i sitt embete, skriver Aanestad.

Vi siterer strofe to (LK):

Når jeg på sykeseng lagt ned
enn skjelver i den kolde sved
og ei et ord kan tale
skal Jesus med sin hyrdestav
ledsage meg forbi min grav
hans livsens ord husvale
i dødens mørke dale.

Senere bodde Lund fem år i København hvor han blant annet virket som huslærer. Han studerte også videre og utfoldet en betydelige litterær virksomhet her, berettter Aanestad videre. Men i 1758 ble Lund ordinert til feltprest og fikk sitt arbeid blant de danske tropper i Holsten. I 1763 ble han så utnevnt til sogneprest i Stubbekjøbing og fra 1775 i Stege. Hans karriere ble avsluttet som prost på Møen hvor Lund døde 12. juli i 1798 etter langvarig sykdom og mange harde prøvelser.

Vi siterer strofe tre (LK):

Han til sin Faders velbehag
har utført all min svære sag
han har forsoning funnet
og den for meg, for meg innbrakt
i himmelen hvor han har makt
på ham min tro er grunnet
til jeg har seier vunnet.

Fra sin tidlige ungdom hadde Lund ”syslet med de skjønne vitenskaper og hvor mangelfull hans poesi enn kunne være både med hensyn til innhold og form, vant den dog samtidens bifall ved dens inderlighet og varme”, skriver dansk biografisk leksikon.

Vi siterer strofe fire (LK):

Alt hva jeg her forlise kan
i ufullkommenhetens land
vil jeg for intet skatte
utdrives jeg av venners favn
det er mitt beste, deres savn
et forsyn vil erstatte
Gud samler de forlatte.

Lund dyrket særlig den religiøse diktning. Han oversatte verker av Gelert i 1755 i konkurranse med A. B. Poulsen som utga sine oversettelser samme år. Etter Racine skrev han også Lærediktet i fri bearbeidelse. Dette ble trykt opp av Selskabet til de skjønne Videnskabers Forfremmelse i 1771. Her finner vi også andre stykker av ham.

Vi siterer strofe fem (LK):

Her er dog all min kunnskap mørk
her gikk jeg i en visdom ørk
min andakt i en hytte
av synd og sorg forstyrres her
der skal jeg se Gud som han er
vel meg at jeg må flytte
fra en brøstfeldig hytte.

I tillegg har Lund skrevet atskillige salmer som ble publisert i 1775 med tittelen Forsøg i den Hellige Poesie. Av disse ble ni av salmene tatt inn i den Guldbergske Salmebog og av disse er atter tre havnet i Roskilde Konvents Salmebog. Lund var medlem av Det Danske Litteraturselskab de få år som selskapet bestod.

Vi siterer strofe seks (LK):

Den smerte er en overgang
og bliver stien enn så trang
den dog til livet fører
ved nåden vil jeg stride frem
til Herren og til himlen hjem
hvor ingen pine rører
hvor gleden ei opphører.

Lund ”skrev latinske avhandlinger om bibelske emner, oversatte kristelige læredikt fra tysk og fransk, og hans ekteskap med en datterdatter av Hans Egede førte til at han skrev dennes biografi med stoff fra familietradisjonen.” (Aanestad).

Vi siterer strofe syv (LK):

Hva skal jeg da forstå og da
når støvet som jeg iler fra
ei hindrer i å tenke
innviet i din dype fred
til evig, evig salighet
skal jeg i Gud meg senke
den kjærlighet kun tenke.

Jakob Johan Lund er representert med tre salmer i Landstads Kirkesalmebog og med en salme i Landstads reviderte salmebok. Lars Aanestad beskriver ham som ”en edel og varmhjertet forkynner av kristendom og moral”. Ikke minst salmene til Lund ble godt likt i samtiden, forteller Aanestad videre.

Vi siterer strofe åtte (LK):

O trøst som er meg alltid sød
og når jeg kjemper med min død
skal jeg dens kraft fornemme
og overgive da min ånd
i min trofaste Faders hånd
og Jesus aldri glemme
det håp kan ei beskjemme.