Vi vandrar mot morgonlandet

Vi vandrar mot morgonlandet.

Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1981. Vi finner den i samlingen Våren og vona med seks strofer. Det er noe lyst og optimistisk ved Trygve Bjerkrheim. Og noe av det som kjennemerker ham er troen på det evige liv. Trygve Bjerkrheim ser forbi død og grav og inn i Guds fullendte rike: «Så går me mot morgonlandet / der dagen ei går på hell / der evig me skal få ausa / med gleda av levande vell».

Vi siterer strofe en:

Vi vandrar mot morgonlandet,
der livet og lyset rår
Der er ikke vinter-kulde,
men vonfull og evig vår.
Og vegen til dette landet
er Frelsaren, Jesus Krist.
Vi vandrar i tru på honom,
Guds paradis når til sist.

Trygve Bjerkrheim er trolig alene om i kristen sammenheng å bruke morgenlandet som et bilde på himmelen. Derimot benytter flere andre metaforen både om naturen og om kjærligheten. Olav Aukrust skriver om “imot vårt lysande morgonland” og “mot morgonland so fagre skaut seg båten”. En annen betydning finner vi hos Jakob Sande: “Eit fuglepar samfløygt sprengjer solgylt mot himmelrand: Det er oss to på spilande vengjer heim til kjærleikens morgonland!” Her benyttes uttrykket om kjærligheten.

Vi siterer strofe to:

Vi vandrar mot morgonlandet,
med von i vår livsens dag.
Vi skal ikkje døy, men leva,
med Herren, vår Gud, i lag.
Og jubel vårt hjarta fyller
når vi får vår rikdom sjå.
Når soli omsider glader,
det herlige land skal vi nå.

Morgenlandet er et poetisk uttrykk for Orienten eller Østen. Metaforen benyttes både om «Det nære østen» og om «Det fjerne østen». Opprinnelsen til uttrykket er at solen går opp i den retningen som Østen ligger i. Uttrykket har sin motsetning i Aftenlandet. Morgonlandet er også navnet på en liten øy i Finskebukta. Øya tilhører Finland. Hos Trygve Bjerkrheim møter vi metaforen morgonlandet flere steder. Han skriver at «livet sitt morgonland ligg i det løynde» og at «vi vandrar mot morgonlandet, til endelaus fred og fryd». Det er pilgrimsmotivet vi møter igjen.

Vi siterer strofe tre:

Vi vandrar mot morgonlandet,
til endelaus fred og fryd.
Me lovar vår Gud og Frelsar
som himmelens arv oss byd.
Alt no er vi sett i himlen.
Kor stort vera born av Gud,
for evig hans sæla smaka,
i solreint og snøkvitt skrud!

Kilder:

Våren og vona (2002), bd. V , s. 167

Sitert med tillatelse fra Lunde Forlag