Vi skal, gjennom tre artikler, se nærmere på tre forbilder, tre store røtter, som forbinder Israels pinsefest med Guds gjerning i Jesus, og Åndens gjerning i lys av dette. De tre er:
- Pinse og førstegrøden
- Pinse og Sinai
- Pinse og Babel (denne artikkelen)
Pinse og Babel
Den kristne er «Kristi brev». Og dette fører oss over til den siste gammeltestamentlige parallellen jeg vil peke på.
I pinsedagsberetningen leser vi at Ånden får disiplene til å tale i andre tunger (Apg 2:4). Vi må ikke forveksle disse tungene med nådegaven «tungetale». Tungetalen beskrevet i 1 Korinterbrev 14 må nemlig tolkes. Underet på pinsedag var at disiplenes tale ble forstått, tilreisende fra forskjellige land hørte plutselig ulærde galileiske menn tale en rekke forskjellige språk (Apg 2:7-8).
På grunn av dette vil jeg mene at vi må søke et annet sted enn tekstene om tungetale for å finne parallellen til det som skjer med apostlene på pinsedag. Vi må i stedet gå til 1 Mos 11 og byggingen av tårnet i Babel.
Mennene i Babel hadde ett felles språk og det satte dem i stand til å gjøre store og raske teknologiske framskritt. Det første de gjør når de utvikler byggeteknikken sin, er å lage et høyt tårn. Antakeligvis dreier det seg om en ziggurat, et pyramideformet tempel. På toppen av slike ziggurater pleide det å stå en liten tempelbygning, gjerne blåmalt.
Målet med tårnet er å nå opp til himmelen. Derfor er det jo bitende ironisk at Herren i vers 5 må stige ned for i det hele tatt å kunne se byen og tårnet de bygde. Vi forstår hvor hjelpeløst forsøket er.
I det hele viser denne fortellingen så tydelig hva synd består i. Det er ikke det at mennene i Babel er så fryktelig dårlige mennesker. De er jo religiøse. De ønsker å nå opp til himmelen, komme i kontakt med Gud. Problemet er bare at de søker Gud på helt feil måte.
I syndens verden er det slik at vi har vendt oss bort fra Gud, slik at vi ikke lenger tilber Skaperen, men skapningen. Derfor er det også at mennene i Babel sier «La oss gjøre oss et navn». Når vi ikke tilber Skaperen, gjør vi oss selv til Gud. Det er vårt navn som blir viktig, i stedet for Herrens navn.
Og dette er ikke akkurat noe ukjent problem for disiplene heller. Flere steder forteller evangeliene at det oppstod strid mellom disiplene om hvem som var den største. Det handlet om å få seg et navn og en posisjon.
Derfor er det interessant å lese videre i Apg 2. Fra vers 14 begynner Peter med å gi en forklaring på dette som folkemengden forundret er vitne til. Han sier at «dette er det som er sagt ved profeten Joel» og så siterer han profeten. Poenget hans er at det er nå det skjer.
Sitatet fra Joel slutter i vers 21 med ordene: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» Disse ordene tilskynder tydeligvis Peter til haste videre i sin tale. Det er ikke så viktig for ham å utbrodere så mye mer om Den hellige ånd og hva det vil si at han nå har kommet. Peter har noe viktigere på hjertet:
Israelittiske menn, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, som dere selv vet. Apg 2:22
Jesus fra Nasaret! Dette er hva Peter har på hjertet. Den hellige ånd har gjort ham til et Kristi brev. Babel er satt i revers. I stedet for språkforvirring har vi forståelse. I stedet for å skaffe seg selv et navn og en opphøyd posisjon, er Peter nå opptatt av å forkynne Kristi navn.
Den hellige ånd er ikke så opptatt av å få applaus. Den hellige ånd er opptatt av at Kristus skal bli forkynt. Derfor er Åndens virkning i Peter (og oss) at vi blir opptatt av Kristi navn og opptatt av å vitne om dette navnet.
Sannheter om Ånden
Så skal vi merke oss disse tre parallellene, som alle underviser oss om Åndens verk i oss.
Pinse og førstegrødenlærer oss at Ånden i våre hjerter gir oss en forsmak på den verden vi har i vente. Som kristne har vi fått en lengsel i vårt hjerte, en lengsel etter å bryte opp og være med Kristus.
Pinse og Sinai lærer oss at Ånden i våre hjerter er den nye pakt. Guds vilje for oss er ikke lenger ord skrevet på steintavler, men det er noe som er lagt ned i våre hjerter. Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Ånden. Åndens verk i oss er en ny vilje, en vilje etter å vandre på Guds veier.
Pinse og Babel lærer oss at Ånden i våre hjerter forener oss i stedet for å splitte. Og Ånden skaper en opptatthet av Jesus. Det er hans navn vi ønsker å løfte fram, ikke vårt eget. Slik blir vi også til et Kristi brev, sendt til verden.
