Akkurat som enkelte av de andre tekstene i nyttårshelgen, er denne nyttårsaften-teksten svært kort. Den består av bare ett eneste vers, sitat:
27 Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke hjertene deres forferdes, frykt ikke!
Det 14. kapittelet i Johannesevangeliet er et trøstekapittel. Hele avsnittet fra kap 13 til kap 17 handler om Jesu siste kveld sammen med disiplene før korsfestelsen på Langfredag. Trøsteordene i kap 14 er en følge av at Jesus skal skilles fra dem. Tanken på denne adskillelsen er det som skaper kapittelets bakgrunnstone av dyp uro.
Mot denne uroen fremholder Jesus i løpet av kap 14 en hel gruppe argumenter som har det til felles at de når et høydepunkt i det ene verset som altså er nyttårskveldens prekentekst. Der lover Jesus de urolige vennene sine fred. Hele kapittelsammenhengen forut for vårt vers bidrar til å konkretisere fredsbegrepets innhold.
Allerede i vers 1 taler Jesus trøsterike ord til de urolige: «La ikke hjertene deres forderdes. Tro på Gud, og tro på meg!». I kapittelets første avsnitt (v 1-6) forankres trøsten i vissheten om at Jesu fravær fra disiplene er midlertidig og at han drar i forveien for å forberede et sted for samværet mellom seg selv og disiplene – i Faderens hus med de mange rommene.
I kapittelets neste avsnitt (v 7-15) er det den dype vesensenheten mellom Faderen og Sønnen som gir ankerfestet for Jesu trøst. Disiplene skal la all uro fare i vissheten om at Sønnen og Faderen er ett. Av dette følger det blant annet at de skal kunne ha en særlig tillit til bønner de ber i Jesu navn. For de når garantert helt frem til Faderen – på grunn av treenighetsforholdet mellom Faderen og Sønnen.
Deretter følger løftet om Talsmannen (v 16-31), som er den tredje personen i treenigheten. I vår kapittelsammenheng er det tale om kapittelets tredje trøstegrunn: «Faderen skal gi dere en annen Talsmann» (v 16).
Talsmannens komme er trøsterikt nytt for de urolige disiplene blant annet av følgende grunner: fordi han er sannhetens ånd (v 17a), fordi han vil være ukjent for verden (= den gudfiendtlige verden, der Satan og mørket rår), men bosatt i disiplenes indre (v 17b), fordi han skal overbevise disiplene om treenighetsbudskapet (v 20), fordi disiplene med hans hjelp skal holde Kristi bud og ord, som samtidig er Faderens ord og bud (v 24), og fordi Talsmannen selv skal minne disiplene om alt det Jesus har sagt til dem (v 26). Det siste betyr åpenbart at Talsmannen gjennom inspirasjonen skal sørge for at de bibelske skriftene til sammen sikrer Jesu disipler i de følgende disippelgenerasjonene tilgang til hele Guds råd.
Hele denne fylden av trøstegrunner fra kapittel 14 er det Jesus oppsummerer idet vi kommer til vår tekst:
v 27a+b 27 Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. …
Fredsbegrepet i den greske grunnteksten i vers 27a+b er «eireénee», og den latinske vulgata-oversettelsen bruker ordet «pax». Men det er ved å oversette teksten tilbake til hebraisk man best fornemmer dybdene i Jesu fredsbegrepet. For der er det ordet «sjalåm» vi møter. (I en moderne hebraisk retur-oversettelse lyder vår tekst slik: «sjalåm ani masj’ir lacæm, æt sjalåmi ani noten lacæm …»).
Bibelens begrep «sjalåm» samler i seg all den tryggheten, trøsten, freden, velsignelsen og – alle de andre Messias-godene – som GT inneholder så mange løfter om, og så mange lengsler etter. Og som NT så sterkt proklamerer oppfyllelsestiden for. Det bor også en helhetstanke i begrepsbruken. Som om flasken eller beholderen er fylt helt full av bare guddommelig fred og trøst og trygghet og velsignelse.
I vår tekst er det i grunnen bare én avgrensning som det er viktig å registrere. Jesus sier uttrykkelig at hans «sjalåm» ikke er av samme slaget som verdens sjalåm, sitat:
v 27c+d Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke hjertene deres forferdes, frykt ikke!
Forskjellen på Kristi fred og verdens fred kan illustreres ved å sammenligne Åpb 6:12-17 med Åpb 7:1-17. De to avsnittene skildrer åpenbart samme periode i endetiden. Men ute i verden drønner ufred og katastrofe om hverandre, mens det er bildet av bare fred og trygghet vi møter hos dem som bærer Kristi segl på pannen.
Dermed skulle rammen for forkynnelsen på de siste timene i det gamle året være gitt. Etter nok et år med larm og støy fra mye dramatikk og mang en katastrofe rundt i menneskenes verden, er tiden inne til å gå skrittet over i et nytt år — et år som er helt ukjent for oss alle.
Grunnstemningen av uro er det derfor ingen grunn til å tvile på at de fleste av oss vil ta med oss inn i Guds hus på nyttårskvelden. Verden står i virkeligheten i brann rundt oss. Jesu ord i teksten byr i denne situasjonen på trøst til alle som i sannhet er Jesu disipler.
Derfor må kallet til disippelskap lyde på en kveld som denne.
Men deretter kan forkynnelsen av Jesu fredsløfte hente fylde og innhold fra hele summen av trosskatter i GT og NT, slik helhetsbildet av kap 14 gir oss eksempel på.
