Da jeg var 19 år flyttet jeg til Oslo for å studere. Jeg hadde fått jobb som husfar på Hjemmet for døve. Der bodde mange døve som hadde tilleggshandikap. En av oppgavene mine var å lese søndagsteksten for en gammel døv og blind mann.
Han het Oluf Bertheussen og satt i sengen sin. Han var fra Honningsvåg, og hadde nok hatt hørsel som barn, for han kunne snakke ganske tydelig, selv om han ikke hørte sin egen stemme. Av en eller annen grunn skarret han. Han var opplært til at når noen holdt han på halsen, sa han navnet sitt sent og tydelig: «Oluf Bertheussen». Han hadde store hender som skulle vært grove og trevlete av hardt arbeid på fiskekaia, men nå lå de på teppet som melkehvite tavler. Jeg skrev evangeliet i disse hendene, ord for ord, med store bokstaver, og han satt som en taus Buddha. Jeg ante ikke om han fulgte med. Men det gjorde han.
Jeg husker en gang jeg satt hos ham. Som de fleste ferske prestestudenter strevde jeg en del med min egen tro, og så spurte jeg ham: «Har du aldri vært bitter fordi du er døv og blind?» Jeg hører enda svaret hans i øregangene mine: «Det er ikke sikkert at jeg ville vært et bedre menneske om jeg kunne høre og se!»
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det 7. kapittel, fra vers 31:
Jesus drog igjen bort fra landet omkring Tyrus, og tok veien gjennom Sidon og Dekapolis-landet og kom til Galilea-sjøen. Her førte de til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de bad ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og rørte ved tungen hans, løftet blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: “Effata!” – det betyr: “Lukk deg opp!” Da ble ørene hans åpnet, og tungen ble løst, så han talte rent. Jesus påla dem at de ikke skulle fortelle det til noen; men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: “Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.” Mark 7:31-37
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Det er sus over denne teksten! Det går et vindpust fra skapelsesberetningen:
Gud så på alt det han hadde gjort,og se, det var overmåte godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag. 1 Mos 1:31
"Alt han har gjort er godt!" sa folket, overveldet og forundret. «Han har gjort alle ting vel!» (1930-oversettelsen)
Jesus går over grenser
Markus gir seg god tid til å forklare hvor i verden dagens under skjedde. Jesus gikk over grenser. Han gikk gjennom hedningenes områder, fra Tyr og Saida i Sør-Libanon, og inn i blandingsområdet i Galilea. En jøde måtte ikke berøre en hedning. Men Jesus rørte ved den døves ører og tunge.
Kanskje kjenner du at det er så mange ting som taler for at det ikke kan være deg Jesus spør etter akkurat i dag. Jesus gikk over grenser hele tiden. For ham var alle mennesker like mye verdt, og han hadde spesielt øye for dem som var utstøtt eller som trakk seg bort i skam. (Mark 5:25-34)
Jesu under og våre skavanker
I møte med denne teksten om den døve som hadde tungt for å tale, er det naturlig at vi tenker på våre egne skavanker. Alle har en eller annen skavank, i historien sin eller på kroppen sin. Hos noen er skavankene synlige, hos andre er de usynlige.
Hvorfor skjer det så sjelden slike under hos oss? Hvorfor kunne ikke jeg si «Effata!» til Oluf Bertheussen, og åpne hans øyne og ører? Jesus gjør undere også i vår tid. Men det kan synes som han arbeider på forskjellig måte i ulike kulturer. I noen land vekker han mennesker til tro med mirakler (Thailand), i noen land er det helbredelser (Nepal), og i andre land er det åndeutdrivelser (Etiopia og Madagaskar). I vårt land er det flest som kommer til tro gjennom familien og oppdragelsen og den personlige overbevisning. Det er mange som ber om under og helbredelser i vårt land også, så det kan ikke være uvilje som stenger.
Menigheten skal være et helbredende fellesskap, hvor vi sammen ber for dem som lider, at Gud må lette trykket. Samtidig må vi ikke glemme at forgjengeligheten hører med i den verden vi lever i, at alle har sine ting å bære som tegn på at denne verden ikke er himmelriket. Jeg kan leve med mine skavanker i Guds hender, og vite at Gud holder om dem også.
Det er en grunnleggende forskjell på skavanker og besettelse. De som åpner seg for Satans gjerninger og Satans vesen kan bli besatt. Derfor setter vi en overskrift over oppdragelsen av barna våre når vi bærer dem til dåp: «Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen.»
I Bibelen finner vi et tydelig skille mellom sykdom og besettelse. Heldigvis har vi ikke så mye erfaring med besettelse i vår kultur. Vi må bare ikke prøve å bortforklare det vi ikke har greie på.
Tro ikke du kan fortelle Gud noe han ikke vet
Sykdommer og skavanker kan være selvforskyldt, men vi blir ikke helt kvitt sykdom og skavanker så lenge vi lever i denne verden, for Gud har lagt verden under forgjengelighet. Moses prøvde en gang å forklare Gud hvor dårlig han passet til Guds kall. Moses hadde tungt for å tale, akkurat som den døve i dagens evangelium.
Men Moses sa til Herren: “Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener; jeg har vanskelig for å tale og uttrykke meg.” Da sa Herren: “Hvem er det som har gitt mennesket munn? Hvem er det som gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? Gå nå, så skal jeg være med deg når du taler, og lære deg hva du skal si!” 2 Mos 4:10-12
Det er god grunn til å grunne på dette bibelavsnittet. Vi er vant til å si at Gud har gitt mennesket munn og ører, men her lærer vi at han også gjør stum og døv og blind. Derfor kan vi med ekstra grunn gå til Gud selv og be om lettelser.
Og når jeg i striden trettes, segner under byrden ned,
la den da så meget lettes som det tjener til min fred!
(Norsk Salmebok 383, vers 1)
Reklameunder eller barmhjertighetsunder
Folk kom med den døve som hadde vondt for å tale. Folkemengden ønsket nok å se et under og få noe å fortelle. Men Jesus tok den døve bort fra mengden. Jesu under er ikke reklame for folkemassene. Jesu under er først og fremst en håndsrekning til ett enkelt menneske. Han bruker ikke enkeltmennesker som hjelpemidler til å imponere folkemassene. Derfor prøvde han stadig å dempe ryktet om underne.
Jesus påla dem at de ikke skulle fortelle det til noen; men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Mark 7:36
Jesus visste godt at folk kunne bli så sultne på undere at de ikke hørte evangeliet.
Jeg vil si noe om sukket
Det er underlig med Jesus i møte med mennesker. Han får øye på dem. Han knipser ikke bare med fingrene, og så er problemene borte. Han gir seg tid til å kjenne på smerten og byrden hos dem han møter.
Jesus løftet blikket mot himmelen og sukket. Mark 7:34
Ja, ordet som er brukt betyr et dypt stønn.
Dette sukket hører vi også gjennom naturen rundt oss. Den gang mennesket lukket sitt hjerte for sin Skaper, innførte Gud unntakstilstand i skaperverket. Et av tiltakene var å legge naturen under forgjengelighet. Og naturen sukker og lengter etter den dag da den skal bli frigjort fra forgjengeligheten:
Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag. Rom 8:22
Dette sukket deler troens mennesker med alle andre mennesker og med naturen rundt oss:
Også vi som har fått Ånden, den første frukt av den kommende høst, vi sukker med oss selv og lengter etter den dag da vårt legeme blir fridd ut, og vi blir Guds barn helt og fullt. Rom 8:23
Ja, når Ånden må hjelpe oss å be, så gjør han det med et sukk:
Ånden kommer oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Rom 8:26
Jesu sukk mot himmelen, ansikt til ansikt med den døve, er et gripende uttrykk for hans medlevelse med hvert menneske som bærer symptomer på at verden er løftet av hengslene.
Jesus sitter ved mitt leie, han har tid når andre går;
han sin fred meg gir i eie, han det tause sukk forstår.
(Norsk Salmebok 838, vers 4)
Han ser hver en lengsel i sjelens grunn som etter det evige higer,
han hører hvert sukk som i nattens stund fra dypet til himmelen stiger.
(Norsk Salmebok 332,2)
Mesteren er her og spør etter deg!
Vi har møtt tre mennesker i tekstene i dag. Gud ropte på en gutt som het Samuel. Han ble Guds første talerør til kongene i Israel. Gud ropte på Paulus, han som brukte all sin kløkt og visdom til å forfølge de kristne, – og etter sin omvendelse ble han tjener for den nye pakt. Jesus tok den døve til side og forandret livet hans, og han gikk rundt som et levende Guds under.
Jesus er en levende Gud. Han sitter nå ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd og leder evangeliet til nye mennesker og til nye folkeslag. Han er levende til stede når vi deler hans ord i Teie kirke i dag. Mesteren er her og spør etter deg! Jeg vil si så tydelig jeg kan: «Han vil deg vel!» Det er en grunnleggende misforståelse og et feilslått rykte at hans kall er et kall til motvillig offer og strev. Han kaller deg til et liv i takt med det han har skapt deg til, han vil slippe deg ut i ditt rette element. Strev kan det nok bli, men det er et strev med noe du kan!
Jeg sier dette for å bekrefte Guds kall til deg som har fått en tjeneste i menigheten!
Og jeg sier dette til deg som kjenner at det murrer, til deg som aner at Jesus vil gi deg en ny retning i livet. En tjeneste som har med evangeliet å gjøre.
Hva vil Jesus med deg?
I menighetsrådet har vi en samtale i gang hvor vi øver oss i lydhørhet for hva nå Jesus vil med menigheten på Teie. Riktignok har vi bruk for mange til å gjøre det vi synes må gjøres i Teie menighet. Kanskje synes du vi har mast og spurt for mye om ting du ikke har særlig lyst til. Men vi aner at dersom vi blir flinkere å spørre hva Gud har skapt deg til, og dersom vi sammen med deg kan lete etter de gaver han har sendt med deg inn i menigheten, – da kan du oppleve at du slippes ut i ditt rette element. Å være i sitt rette element er noe helt annet enn å trykkes inn i et mønster som gir deg gnagsår! Peter skrev slik til menighetene sine:
Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. 1 Pet 4:10
Vi vil så gjerne at du skal komme med den gaven han har sendt med deg til menigheten. Legg merke til at den kalles en nådegave, og alle har fått sin gave. Det er ikke en medalje, og ikke et smykke som viser hvor rik du er, men en gave av bare nåde. Og så står det at Guds nåde er mangfoldig. Gud deler ut sine gaver med stor fantasi, og ønsker å bygge en fantasirik menighet.
Velkommen til å snakke om dine gaver og hva slags tjeneste du kan bidra med, enten gavene dine dekker behov som menighetsrådet har sett, eller det er helt andre ting han har tenkt på og som du har lyst til å gjøre for å glede Gud og for å glede oss andre som hører ham til.
Fremtidens barn
Han som spør etter oss er han som en dag skal reise opp alle som hører ham til og gi oss nye ører og løse vår tunge. Om ikke før, så skal han en gang gjøre dette når han skaper alt på nytt. Vi er på hans lag. Vi har den gode fremtiden foran oss, og vi vil dele den med så mange som mulig!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Teksten er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
