Dagen viker og går bort

Dagen viker og går bort.

Dette er en kjent kveldssalme skrevet av Dorothe Engelbretsdatter. Den ble publisert første gang i «Siælens Sang-Offer» i 1678 under tittelen «Afften Psalme». Opprinnelig var salmen på 20 strofer. I Norsk Salmebok er salmen gjengitt med 11 strofer og vi finner den som nummer 805.

Vi siterer strofe en (NoS):

Dagen viker og går bort.
Himmelen blir tung og sort.
Solen har oss alt forlatt.
Nær oss er den mørke natt.

Tittelen sier oss noe mer enn at bare dagen er på hell. Når det heter at «dagen viker og går bort», forteller det oss også noe om at livet er forgjengelig. Likesom solnedgangen varsler oss om at dagen er slutt, foregriper den også at livets sol en dag går ned. På samme måten som lyset må vike for mørkeret, må også livet en dag gi tapt for døden. Slik sett blir også salmen noe dyster, men bare tilsynelatende. Det finnes lysstreif.

Vi siterer strofe to (NoS):

Våre dager ser sin slutt,
Timeglasset renner ut.
Døden oss i hælen går.
Evigheten forestår.

Tanken på at livet en dag tar slutt, blir forsterket i denne strofen: «Våre dager ser sin slutt / Timeglasset renner ut». Vi kan tydelig lese salmen på bakgrunn av Dorothe Engelbretsdatters noe tunge livskjebne her i livet. Hun ble tidlig gift som 18-åring. Samlivet ga henne ni barn. Men av disse døde syv som ganske unge. Bare to av barna var i live da salmen ble skrevet. Døden hadde vært en hyppig gjest hos Dorothe Engelbretsdatter. Hun nevner det selv i forordet til boken sin: » Ny sorg forårsaket nye sanger.» Men selv i sorgen og savnet ser hun et lite lysglimt. Selv om jordelivet har en ende, munner strofen ut i en positiv dimensjon for troens menneske. Døden følger oss gjennom hele livet, men det er likevel en evighet i vente: «Døden oss i hælen går / Evigheten forestår.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

At en dag jeg eldre blev,
er for meg et minnebrev:
Jeg har med min vandringsstav
kommer nærmere min grav.

Temaet bygges videre ut. I foregående strofe skriver hun at «timeglasset renner ut» og at «døden oss i hælen går». Begge verselinjene forteller oss at livet en dag tar slutt. Her i strofe tre nevnes graven for første gang nakent og brutalt. Det er en ubrytelig lov at jeg for hver eneste dag som går, «kommer nærmere min grav.» Døden er ellers et meget sentralt motiv i barokken.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Kjære sjel, kom det i hu
og bekjenn i dette nu
at du som et Adams barn
henger fast i Satans garn.

Det som kanskje slår en først er at språket virker enkelt, forståelig og moderne. Selv på bakgrunn av originalen, må vi ha lov til å hevde at dette er overraskende. Salmen er skrevet på siste halvdelen av 1600-tallet og tilhører således barokken. Denne perioden er kjent for et meget billedrikt og utbrodert språk. Stilen er også kjennetegnet ved at en elsket å sette opp motsetninger. Og mange av ordene kunne bli lange og tunge. Vi skal se litt mer på selve salmen.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Derfor også denne dag
ble det fall og nederlag.
Reis deg, gå med bønnen hen
til din Gud i himmelen.

Dette måtte være vakre toner for samtidens mennesker. En skulle få gå til Gud med sine fall og nederlag. I barokkes kristendom var angeren og syndsbekjennelsen sentrale elementer. Det var nok ikke alltid så lett å få tak i syndstilgivelsen. På denne bakgrunnen måtte Dorothe Engelbretsdatters ord virke frigjørende: «Reis deg, gå med bønnen hen / til din Gud i himmelen».

Vi siterer strofe seks (NoS):

Søk med anger nådens sti,
vend deg om og rop og si:
Gud, jeg slipper ikke deg
før du har velsignet meg.

Strofen er et godt eksempel på et annet kjennetegn for barokken. Det er botskristendommen. Og kanskje har nettopp dagens mennesker mistet noe av dette perspektivet i sine liv i dag. Det kommer enda klarere frem i originalteksten.

Vi siterer strofe seks i original:

Beed om Naade, og gjør Bood,
Aabne dine Øynens Flood,
Slip ham icke med dit skrig
Før hand faar Velsignet dig.

De gamle troende tok ikke lett på sin kristendom. En måtte forberede seg på troens vei gjennom anger og bot. Men pendelen har svinget opp gjennom kristenhetens historie. Noen perioder la mer vekt på de «loviske» elementene, mens andre vektla de rent «evangeliske». Et annet trekk ved Dorothe Engelbretsdatters diktning kommer lite frem i vår norske salmebok. Det er norskheten som hun tilførte det dansk/norske skriftspråket. Ikke alt falt nok i like god jord i Danmark. Vi tar med et eksempel fra originalteksten:

Nu min JEsu, Siælis Skat,
Tag her Lossament i Nat,
See jeg har it Hvile-sted
J mit Hierte til dig red.

Her skinner Bergensdialekten gjennom. Både «Lossament» (losji, husrom) og «it» (et) er kjente uttrykk i Bergen. Det gjorde at folk opplevde en nærhet til tekstene hennes. Boken «Siælens Sang-Offer» var faktisk så populær at den kom i hele 24 opplag frem til 1868. To av utgavene var ulovlige piratutgivelser.

Vi siterer strofe syv (NoS):

La din sterke englevakt
på mitt leie, Gud, gi akt!
Mine venner og min slekt,
ta dem i din varetekt.

Men også menigheten, ordets tjenere, hyrdene, kongen og hans råd, de bedrøvede og enkene er omfattet av Dorothe Engelbretsdatters bønn i salmen «Dagen viker og går bort».

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Still de sykes hjerteve!
Til hver motløs må du se!
Vær de faderløses trøst!
Hør de sorgbetyngtes røst!

Vi kan vel nærmest slå fast at Dorothe Engelbretsdatter er sorgens dikter fremfor noen i den norske kirken. Egentlig ble hun lenge ikke holdt for å være verdig nok til å stå i noen norsk salmebok. Det var først med Landstads Kirkesalmebog at hun ble tatt inn blant de salmene som menigheten skulle synge. Mange mente før den tid at hun hørte hjemme i det personlige andaktslivet og ikke i kirken.

Vi siterer strofe ni (NoS):

Trett er kropp og sjel og sinn,
men før jeg får slumre inn,
vil jeg i mitt hvilerom
ennu tenke meg litt om:

Men Dorothe Engelbretsdatter er også dødens dikter. Døden var hyppig gjest i hennes hus. Dorothe Engelbretsdatter fikk mange barn og de fleste av disse døde i forholdsvis ung alder. Hun var vel kjent med døden og sorgen og en kan vel med en viss rett si at dette også dannet utgangspunktet og inspirasjonen til å skrive salmer.

Vi siterer strofe ti (NoS):

Slik er jordelivet fatt.
Alt går mot den lange natt.
Jeg skal blant de dødes tall
sove i den mørke dal.

Men Dorothe Engelbretsdatter er også livets dikter. Det er det mest overraskende funn vi finner når vi studerer hennes diktning. Livet er forgjengelig. Både mannen og barna dør i tur fra henne. Dorothe Engelbretsdatter skulle snart få oppleve å sitte igjen som en ensom og barnløs enke. Men det er fremdeles håp: “Verden og dens ting forgår / Jeg til herlighet oppstår!”. Det er det kristne håp. Etter døden kommer også oppstandelsen.

Vi siterer strofe elleve (NoS):

Verden og dens ting forgår.
Jeg til herlighet oppstår!
Gud skal ved basunens lyd
kalle meg til evig fryd!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Elisabeth Aasen: Bergenske kvinner fra Sankta Sunniva til Karine Korgekone (2006)

Tobias Salmelid (red): Lundes sang- og salmeleksikon (1997)
Egil Pettersen og Elisabeth Aasen: Dorothe Engelbretsdatter. Tekster i utvalg salmer, rimbrev og leilighetsdikt (1996)
Lars Aanestad m.fl. (red): Kristen sang og musikk (1962)
H. Blom Svendsen: Streiftog gjennom salmeboken og salmeopplevelser (1959)

Dorothe Engelbretsdatter på norske Wikipedia
Dorothe Engelbretsdatter på engelske Wikipedia