Verdens ørken mørk og tåket

Verdens ørken, mørk og tåket.

Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter og ble publisert i Sang- og Taare-Offer i 1699. Vi finner salmen i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 215 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Verdens ørken, mørk og tåket,
Er så full av pinlig tvang
At en kristen under åket
Nær fortvilet mangen gang;
Korset trykker tungt på bryst,
Hjertet fatter ei Guds trøst,
I sin angst det titt vil briste,
Det fikk selv Guds helgner friste.

Salmen er opprinnelig på seksten strofer. Salmens undertittel, Jammerdalens Tragtamenter,viser til den troendes vandring i verden under kors og trengsel. Vel er vandringen tung og vanskelig: ”Trang er veien, porten snever / Megen trengsel faller der”.

Vi siterer strofe to (LR):

Ingen blant den syndig skare
Kan på roser nå dit frem
Hvor der ikke mer er fare,
Men hvor freden har sitt hjem.
Opp til strid med Åndens sverd.
Paradiset er det verd!
Her må hver på tro og love
Alt for seiersprisen vove.

Men det finnes også håp i salmen: ”Alt mitt håp til deg jeg fester / Jesus, Jesus, kjære mester!” Som den beste av Dorothe Engelbretsdatter sine salmer regnes ellers Dagen viker og går bort, men Norsk Salmebok har også tatt med salmen Når verden med sin glede sviker av Dorothe Engelbretsdatter. Salmen er svakt normalisert.

Vi siterer strofe tre (LR):

Nød bør lære folk å bede
Og å løfte troens skjold,
Men i korsets ild her nede
Åndens iver titt blir kold,
Bønnen lunken, håpet svakt,
Rett som Gud oss foruretter
Nå han hjelpen litt utsetter.

Dorothe Engelbretsdatter var et bønnemenneske. Den var et sentralt element i hennes liv. Både morgenen og kvelden innledes med salmer og bønn. Og det er tårer, ofte mye tårer. Det er ikke uten grunn at Dorothe Engelbretsdatter kalte sitt andre store verk for nettopp «Taare-Offer».

Vi siterer strofe fire (LR):

Alltid vil man vel i glede
med ham opp på Tabor gå,
Akk men nødig vil man trede
ned i haven hvor han lå
Full av vånde, trett og mod,
Bad og klaget, svedet blod
For å frelse meg og andre
Den vei vil man nødig vandre.

Både Petter Dass, Ludvig Holberg og Thomas Kingo var meget begeistret for Dorothe Engelbretsdatters diktning. Ludvig Holberg kalte henne «den største Poetinde, som de Nordiske Riger have haft». Ikke alle har i ettertid vært like milde i sin bedømmelse av henne. De synes kanskje det var vel sentimentalt og for personlig skrevet. Men at mye av det Dorothe Engelbrettsdatter har skevet, er selvopplevd og ble mottatt som nært og fortrøstningsfullt hos den jevne mann og kvinne, det kan ingen ta ifra henne.

Vi siterer strofe fem (LR):

Trang er veien, porten snever,
Megen trengsel faller der,
Synderhjertet det utkrever,
Skal det komme himlen nær.
Tungt og tornet, striden het
Lindres ved tålmodighet;
Men den urt og himmelgave
Vokser ei i hvermanns have.

Så er det tålmodigheten da. Den er kanskje en av de største kristne dyder. Dorothe Engelbretsdatter var kjent med den smale vei og den trange port. Hun visste også at det er lett å tro på Herren i medgang: «Alltid vil man vel i glede / med ham opp på Tabor gå / Akk men nødig vil man trede / ned i haven hvor han lå.» Det ser ut til at Dorothe Engelbretsdatter lærte seg den leksen. Hun døde i 1716 og ble begravet i koret i Domkirken i Bergen.

Vi siterer strofe seks (LR):

Gud tilgive meg min dvelen!
Jeg vil med min Frelser gå!
O miskunn deg over sjelen!
Det står saligheten på.
Tidens pinsel endes dog
Under kistens tunge lokk,
Alt mitt håp til deg jeg fester,
Jesus, Jesus, kjære mester!