Jesus din søte forening

Jesus, din søte forening å smake.

Salmen er skrevet av den tyske presten og salmedikteren Johann Ludwig Konrad Allendorf i 1712. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok som nummer 296 med syv strofer og i Norsk Salmebok som nummer 641 med fem strofer. Melodien som er oppgitt i Norsk Salmebok er en folketone fra Gudbrandsdalen, men en folketone fra Ryfylke er også mye brukt.

Vi siterer strofe en (LR):

Jesus, din søte forening å smake
Lenges og trenges mitt hjerte og sinn;
Riv meg fra alt det meg holder tilbake,
Drag meg i deg, min begynnelse, inn!
Vis meg rett klarlig min jammer og møye,
Vis meg fordervelsens avgrunn i meg,
At seg naturen til døden kan bøye,
Ånden alene må leve for deg!

Johann Ludwig Konrad Allendorf ble født i Josbach, nær Marburg i Hesse, 9. februar 1693. Han var sønn av en luthersk prest og studerte i Gießen fra 1711 og i Halle under den kjente pietisten August Hermann Francke fra 1713. I 1717 fikk Allendorf en stilling som huslærer hos grev Henkel i Odersberg og fra 1723 var han lærer hos riksgreve Erdmann II von Promnitz i Sorau. I 1750 dro han som prest til Wernigerode og derfra i 1755 til nabobyen Nöschenrode. Og fra slutten av 1759 arbeidet Allendorf som prest i St. Ulrich i Halle hvor han også underviste ved et luthersk gymnas. Allendorf diktet til sammen 132 salmer. Mange av de pietistiske salmedikterne ble ikke gamle. Men Allendorf derimot levde til han ble 80 år. Johann Ludwig Konrad Allendorf døde stille og fredfullt, skriver Aanestad om ham.

Vi siterer strofe to (LR):

Styrk meg rett kraftig i sjelen her inne,
At jeg kan kjenne hva Ånden formår,
Ta deg til fange min tale og sinne,
Led meg og lokk meg så svak som jeg går!
Meg og hva mitt er, jeg gjerne vil miste
Når du alene i sjelen må bo,
Og seg omsider på døren må liste
Hva som forstyrrer i hjertet min ro.

Salmen ble første gang publisert på tysk med tittelen Jesus-Sophia, ich such’ und verlange. Den ble senere oversatt til dansk og vi finner den i modernisert form i Dansk Salmebog som nummer 460 med syv strofer.

Vi siterer strofe tre (LR):

Å, den som kunne det ene kun lære,
Seg å oppofre med hjerte og hu!
Å, måtte Jesus mitt allting kun være,
Jeg er dessverre langt borte ennu!
Jesus, som gav meg et hørende øre,
Rekk meg til like din kraftige hånd,
At jeg herefter min vandring må føre
Rett som en kristen i hellighets ånd!

Salmen ble oversatt til dansk av Peder J. Hygom og trykket i Pontoppidans salmebok i 1740. Den kom også med i Guldbergs salmebok, i Christiania-tillegget og i Landstads Kirkesalmebog.

Vi siterer strofe fire (LR):

Hør dog, o Jesus, din kurrende due,
Hyrde, oppsøk ditt villfarende lam!
Vær meg blant myrra en leskende drue,
Rens du mitt hjerte fra synd og fra skam!
La meg i bokstavens vesen ei blive,
Som kun gjør utvortes ærbar og fin,
Ånden la loven i hjertet innskrive,
Så jeg i sannhet må kalle meg din!

Salmen har betydd mye for mange opp gjennom tidene. Det var denne salmen Hans Nielsen Hauge sang på da han en vårdag i 1796 gikk ute på jordene bak plogen og fikk sitt store åndelige gjennombrudd. H. Blom Svendsen forteller også at salmen ble mye sunget under vekkelsen i Vrådal i 1860-årene.

Vi siterer strofe fem (LR):

Jesus, når vil du dog skaffe meg hvile?
Byrden den trykker, o ta meg den av!
Når skal jeg se deg rett vennlig å smile?
Reis deg å true det brusende hav!
Kjærligste Jesus, du må deg forbarme,
Skjul dog ditt åsyn ei evig for meg,
Edleste rikdom for åndelig arme,
Fyll mitt det uttømte hjerte med deg!

I 1869 ble salmen tatt med i første utgave av Elias Blix’ Nokre Salmar under tittelen Jesu! din samfund i Anden at smaka. Og i 1891 ble den trykket i fjerde utgave av Nokre Salmar i ny oversettelse. Blix sin oversettelse bygger på den danske teksten til Hygom. Salmen var ellers svært sentral innenfor den pietistiske vekkelsen.

Vi siterer strofe seks (LR):

La meg, o Jesus, forgjeves ei bede,
Se dog hvor sjelen er hungrig og trett!
Vær dog, Immanuel, hos meg til stede,
Har jeg deg ene, så bliver jeg mett!
Fordum du sagde: De måtte forsmekte
Dersom jeg lader dem hungrige gå;
Evige kjærlighet, kan du da nekte
Sjeler som hungrer, en smule å få?

I siste strofen ser vi at kvinnen fra Kanaan trekkes frem som et forbilde. Hun ropte på Jesus og kunne ikke holde opp med å be til ham: ”Jeg vil med kvinnen fra Kanaans egne / Rope deg etter og bliver ei still / Før du på bønnen til slutning må tegne / Amen, ja amen, deg skje som du vil!” Versjonen som vi finner i Norsk Salmebok, er ellers en noe forkortet og omarbeidet utgave av salmen.

Vi siterer strofe syv (LR):

Nådigste Jesus, nu jeg vil meg binde,
Ved dine løfters den trofaste pakt:
Beder og leter, så skal I og finne!
Så har de sanndrue leber jo sagt.
Jeg vil med kvinnen fra Kanaans egne
Rope deg etter og bliver ei still
Før du på bønnen til slutning må tegne:
Amen, ja amen, deg skje som du vil!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1970)

B. Blom Svendsen (1959), s. 149
Tobias Salmelid (1997), s. 14 og 206
Lars Aanestad (1962), bd 1. sp. 59 og 1089-1090

Johann Ludwig Konrad Allendorf på Wikipedia
Johann Ludwig Konrad Allendorf på Danske Salmebog Online