Min hyrde det er Herren god

Min hyrde, det er Herren god.

Salmen er skrevet av Anders Christensen Arrebo i 1627. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog som nummer 374. Her står salmen plassert under 2. søndag etter påske og den er sitert med seks strofer. Tittelen på salmen er ”Herren han er min hyrde god”. I Landstads reviderte salmebok (LR) finner vi salmen som nummer 518 plassert under ”7. søndag efter trefoldighet”. Salmen har opprinnelig seks strofer som hos Landstad.

Vi siterer strofe en (LR):

Min hyrde, det er Herren god,
Min vekter og min nærer;
Ti har jeg alltid trøstig mod
Han meg alt godt beskjærer.
Jeg skal ei fattes livets brød
Med hjelp og glede i all nød –
Vel meg for sådan Herre!

Salmen er skrevet med bakgrunn i Salme 23 i Bibelen: ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.” (Salme 23, 1-3). Det virker kanskje litt merkelig for moderne mennesker å skrive en salme med utgangspunkt i en salme fra Bibelen. Men på Arrebos tid var dette nytt. Hans salmesamling over kong Davids salmer kom til å bli epokegjørende. Ikke bare innholdsmessig, men også i form kom hans arbeid til å få stor betydning. Arrebo regnes som den danske kunstdiktningens far. Diktningen ble videreført av Kingo i Danmark. Og Arrebos arbeid med salmene fikk stor betydning for den norske salmediktningen. Dikteren Petter Dass satte Arrebo meget høyt.

Vi siterer strofe to (LR):

Som hyrden driver sine får
På deilig gressgang grønne
Og med dem hen til bekken går
Og til de vanne skjønne,
Så gjør min hyrde, Jesus Krist;
Han føder sjel og legem visst,
Hver får sin mat og drikke.

Arrebo satte seg som mål å innføre salmesangen blant fiskerne i Nord-Norge. Han skriver at nordmennene er glade i sang og musikk og han håpte på at han skulle få dem til å bruke sine instrumenter til salmesang. Flere av Arrebro’s bearbeidelser av David’s salmer gikk inn i det syttende hundreårs salmebøker. Tre av dem havnet til slutt i Kingo’s salmebok. I Landstads reviderte salmebok finner vi to, LR 356: Om salighet og glede (Salme 118) og LR 518: Min hyrde, det er Herren god (Salme 23).

Vi siterer strofe tre (LR):

Om lyst til syndig ting jeg får,
Min sjel skal han omvende
Og lege hvert mitt hjertesår,
Selv tage meg ved hende
Og lede meg så trygg og fri
Ved ordet på rettvishets sti
For sitt navns skyld og ære.

Arrebo ble avsatt fra sitt bispeembete etter en rettssak. Mange mener at han ble uskyldig fradømt kappe og krage. Arrebo flyttet til Malmø hvor han bodde fra 1623-1626. Her kom han til å arbeide mye med diktning. Rynning navngir 32 salmer etter Anders Arrebo. Han er kanskje mest kjent for sin gjendikting av Davids salmer. Men Arrebo fikk en viss oppreisning da han ble prest i Vordingborg fra 1626-1637. Her døde han også 12. mars 1637, 50 år gammel.

Vi siterer strofe fire (LR):

Hvi skulle jeg da frykte mer
Når du går meg til hånde
Og rette vei meg nådig ter
Alt med ditt ord og ånde?
Tross motgang og all verdens nød,
Tross helved og den bitre død
Din kjepp og stav meg trøster.

For mange av dagens mennesker er det trolig salmebok og Bibel som er den viktigste kilden til kunnskap om hyrde og hjord. Det står som et bilde på forholdet mellom Herren og hans menighet her på denne jorden: ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.” Hyrden passer på at sauene får mat, drikke og hvile. Og han beskytter dem mot farer: ”Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.” (Salme 23, 4-6).

Vi siterer strofe fem (LR):

Du er min vert, jeg er din gjest,
Din duk du for meg breder,
Og metter meg med føde best
Og intet ondt tilsteder;
Din salve er meg sjelebot,
Fra hovded flyter den til fot,
Mitt beger og går over.

En av bibeltekstene for andre søndag etter påske er hentet fra Joh 10, 11-16. Jesus omtaler seg selv som den gode hyrde. I den nyeste Bibelen er dette oversatt med den gode gjeteren. Om nødvendig gir han sitt eget liv for sauene sine: ”Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.”

Vi siterer strofe seks (LR):

Så skal jeg nyte mangelund
Din godhet her i live,
Din store nåde og miskunn
Hos meg skal stetse blive,
Og siden skal til evig tid
Jeg se i lys ditt ansikt blid –
Ei ende får de dager.