O Gud, forstanden fatter ei

O Gud, forstanden fatter ei.

Salmen er skrevet av den tyske presten og salmedikteren Johann Hermann Schrader i 1731. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 305 med fem strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 256 med syv strofer. Salmen er oversatt til dansk av Hans Adolph Brorson i 1734.

Vi siterer strofe en (NoS):

O Gud, forstanden fatter ei
ditt forsyns skjulte nåde,
din ubegripelige vei
og underlige måte
å føre dine venner på,
dem alle dager lede,
gi dem glede
og trofast med dem gå,
når de er dypest nede.

Salmen er noe språklig modernisert i Norsk Salmebok i forhold til utgaven i Landstads reviderte salmebok. Eldre utgaver var stort sett fornorskninger av den danske salmen til Brorson. Jeg vet ikke om det er en fordel, men nyere versjoner er muligens lettere å forstå for dagens mennesker. I tillegg er salmen kraftig forkortet i forhold til den tyske originalen, og Brorsons oversettelse, på tjue strofer.

Vi siterer strofe to (NoS):

Når du oss vil opphøye, må
vi først til jorden bøyes.
Når vi skal nådens solskinn få,
med regn vi første må nøyes.
Du tar ifra oss det vi har,
når vi oss rik vil gjøre,
for å føre
vår sjel til deg, vår Far,
så Ordet vi kan høre.

På tysk heter salmen Wie unerforschlich sind o Gott! wie wundervoll die wege. Salmen er noe ujevn i sin oppbyggelse og har trolig tjent på å bli forkortet da originalen inneholder en del gjentagelser. Men den hører likevel med til de store salmer, skriver Arkiv for dansk litteratur. Salmens dype tanker og dens mektige alvor er også dens storhet, leser vi videre.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Når sjelen sitter kold og svak,
anfektet og i mørke,
da just på denne prøvens dag
du selv er all vår styrke.
Vi tenker ofte i vår ve
at du deg fra oss vender,
straff oss sender,
til sist vi dog skal se:
Ditt hjerte mot oss brenner.

Vi finner salmen i de aller fleste eldre danske og norske salmebøker. Den har stått både i Pontoppidans (1740), Guldbergs (1778), Lammers (1834), Wexels (1840), Johnsens (1846), Hauges (1852), Evangelisk-kristelig, tillegg (1853) og Landstads salmebøker (1861, 1870 og 1926). Regner vi også med Norsk Salmebok (1985), er det således en rundt 280 år gammel historisk rekke av utgivelser som blir brutt, siden første utgivelse i Nogle Psalmer om Troens Grund (1734), når salmen nå forsvinner fra de norske salmebøkene i 2013.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Det ville gå oss alt for galt
om selv vi skulle råde!
Så bruk din fader-rett i alt,
din vise tuktemåte!
Da lærer vi hvor lite vi
formår mot Satans pile.
Vi må ile
til deg som kraft kan gi,
og skjenke hvile.

Det er ikke lite av kristen erfaring og kunnskap om Guds nådige omsorg og forsyn som er nedfelt i denne salmen. Ikke minst strofe en understreker nettopp dette med salmens hovedtema om at Gud har omsorg for oss selv om vi til tider kan føle oss forlatt: ”O Gud, forstanden fatter ei / ditt forsyns skjulte nåde / din ubegripelige vei / og underlige måte / å føre dine venner på / dem alle dager lede / gi dem glede / og trofast med dem gå / når de er dypest nede.” Salmen munner i siste strofe ut i en bønn om den hellige Ånds hjelp og bistand i vandringen på jorden.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Ja, før oss ved din egen hånd
som du det best kan finne,
og la din gode Hellig Ånd
om det oss alltid minne:
at hvordan du oss føre vil,
du vil på beste måte
for oss råde.
Hvor hardt det enn går til,
er alt du sender, nåde.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Ivar Holsvik (1950), s. 47
P. E. Rynning (1967), s. 220
Tobias Salmelid (1997), s. 348
Lars Aanestad (1965), bd, 2, sp. 864-865
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 62

Johann Hermann Schrader på Wikipedia