Apostlene satt i Jerusalem

Apostlene satt i Jerusalem.

Dette er en kjent pinsesalme skrevet av NFS Grundtvig i 1843. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 221 med åtte strofer. Den danske teksten er Apostlene sad i Jerusalem og vi finner salmen i Dansk Salmebog som nummer 282 med åtte strofer. Også Landstads reviderte salmebok har salmen med åtte strofer. Her finner vi salmen som nummer 442 og den står plassert under “1. pinsedag”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Apostlene satt i Jerusalem
og ventet på Herrens time,
for øret da brått det ringte dem
som tusene klokker kime.

Salmen Apostlene satt i Jerusalem ble skrevet i 1843 og revidert i 1857. I Norge synges den til en melodi av L. M. Lindeman fra 1865. Teksten forekommer første gang i en håndskrevet salmesamling med tittelen Psalme-blade til Kirke-bod. Salmen er opprinnelig på 12 strofer, men både den norske og danske salmeboken har trykket den opp i forkortet form.

Vi siterer strofe to (NoS):

Det rørte dem alle så underlig,
det var ikke før opplevet;
der taltes om dem i himmerik,
der ble deres navn oppskrevet.

Grundtvigs originaltekst er skrevet som en samtale mellom Faderen og Sønnen. Dette aspektet finner vi ikke i dagens versjon og det er litt synd. På den måten mister vi noe av spennvidden i salmen. Den opprinnelig konteksten i salmen er fjernet. Vi forstår tidens krav om at salmene skal være korte og velformulerte. Men det spørs om vi ikke mister noe av salmens originale kraft på veien. Flere salmer hadde derfor trolig vunnet på å bli ført tilbake til sin opprinnelige form.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Der taltes om dem som livets ord
nu skulle med kraft forkynne,
om himmelgleden ved Herrens bord,
som skulle på jord begynne.

Det forhandles mellom Faderen og Sønnen i himmelen. Temaet er menighetens skjebne her i verden. Faderen mener at det får greie seg med en flokk engler til hjelp for menigheten: «Gud-Fader, Han sagde: er det ei Nok / Til Fred og Fryd der nede / Jeg sender din Kirke en Engleflok / At synge med Folk og bede». Vi finner selvfølgelig ingen bibelsk begrunnelse for dette. Men kanskje det likevel kan fortelle oss noe om Grundtvigs storhet som pinsens salmedikter fremfor noen.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Da hørtes på Sion der sus og brus,
Guds time, nu var den slagen!
Med kraft fra det høye det lave hus
ble oppfylt på pinsedagen.

Sønnen svarer Faderen slik: «Vor Frelser, Han svared: Du veed det bedst / Hvorfor jeg paa Korset døde / Det var for en glædelig Pindsefest / Saa Hjerter og Tunger gløde». Sønnens viktigste argument i forhandlingene med Faderen, er Åndens lys over Jesu død på korset. Her holder det ikke med en flokk engler. Menigheten trenger Åndens hjelp og veiledning til å fortstå Kristi forsoning.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Da viste seg tunger som ild og glød,
Guds Ånd la dem ord i munnen.
På folkenes tunger Guds ord gjenlød,
mangfoldig, men ens i grunnen.

Faderen gir Sønnen medhold. Skal hjertene bli satt i brann, og sjeler bli vunnet for himmelen, så trenger menigheten den Hellige Ånd: «Gud-Fader, Han sagde: velan, min Søn / Skal Hjertet for Himlen brænde / Livsaanden, som luer hos os iløn / Maa Ilden paa Jord optænde». Faderen går med på at den Ånd som utgår fra Faderen og Sønnen, også blir utgydt på jorden. Siste strofen som er strøket i den norske salmen, går slik i original: «Den Aand, som nu kun er min og din / Vi maae da med Smaafolk dele / Ug skiænke dem lidt at den søde Vin / Som fryder os i det Hele».

Vi siterer strofe seks (NoS):

Så tentes på jorden det lys fra Gud
som siden lik sol har strålet,
hvor levende røster Guds nådes bud
forkynte på modersmålet.

Den bibelske begrunnelsen for salmen finner vi blant annet i Ap 2,1-11: «Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne. I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere ? og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»» Det er altså noen mer enn vanlig tungetale vi er vitne til her. Hver enkelt som var til stede, hørte evangeliet forkynt på sitt eget språk.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Og har vi til nu med det store ord
som stammende småbarn strevet,
av himmelens ild som kom til jord,
vi har dog en gnist opplevet.

Salmen ble første gang publisert i Psalmer til Himmelfartsfesten og Pindsen etc fra 1846. Herfra vandret så salmen Apostlene satt i Jerusalem videre til våre norske salmebøker. Det gjelder både Wexels Salmebog, Landstads salmebøker og Nynorsk Salmebok. Salmen finnes ellers både i Norsk Salmebok (1985) og i Norsk Salmebok (2013) og har således hatt en godt over 150 års lang uavbrutt tradisjon i vårt land. Apostlene satt i Jerusalem er en av våre mest brukte pinsesalmer.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Den gnist den ulmer hos oss ennu,
oppblusser òg i Guds time;
så gladelig rinner det oss i hu
at himmeriks klokker kime.