I all sin glans nu stråler solen

I all sin glans nu stråler solen.

Dette er en pinsesalme skrevet av den danske presten og salmedikteren Nikolaj Frederik Grundtvig i 1843. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 222 med seks strofer, men ikke i Landstads reviderte salmebok og heller ikke i Landstads Kirkesalmebog. Derimot er den med i Norsk Salmebok (2013) i en ny oversettelse fra 1979. Vi finner salmen som nummer 232 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

I all sin glans nu stråler solen,
livslyst over nådestolen,
nu er det pinseliljetid,
nu har vi sommer lys og blid,
nu spår oss mer enn englerøst
i Jesu navn en gyllen høst!

Det ble Grundtvig som igjen skulle fornye og understreke pinsens betydning for den kristne menighet her hos oss. Han er mer enn noen pinsens salmedikter. I vår nyeste salmebok finner vi under pinsen ikke mindre enn seks salmer etter Grundtvig og det er flere enn noen annen.

Vi siterer strofe to (NoS):

Den korte natt som jorden svaler,
er fylt med sang av nattergaler,
og alt hva Herren kaller sitt,
kan slumre søtt og våkne blidt,
kan drømme skjønt om paradis
og våkne til vår Herres pris.

Salmen er full av natursymboler. Isolert sett handler de tre første strofene av salmen om det som skjer i naturen om våren. Strofene kan tolkes som en skildring av den danske våren. Bjørnson oppfattet salmen slik. For ham var sangen en yndig naturskildring. Han kalte den for ”det skjønneste danske dikt”, skriver Elseth. Det er vel kanskje noe av bakgrunnen for at Landstad ikke tok salmen med i sin salmebok. Men i dag ser vi at natursymbolene i denne salmen peker utover seg selv. De er billedlige uttrykk for Åndens gjerning.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Det ånder himmelsk over støvet,
det vifter hjemlig gjennom løvet,
det lufter liflig under sky.
Nu åpnes paradis på ny,
og yndig risler ved vår fot
en bekk av livets klare flod.

På samme måte som Gud fornyer naturen om våren, gir han også liv til den kristne menighet ved den Hellige Ånd. Skildringen av en vårbekk med rislende vann blir for Grundtvig et bilde på selve livet. Det minner om livets vann i Johannes åpenbaring: ”Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene. Det skal ikke lenger finnes noen forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham. De skal se hans ansikt og de skal ha hans navn på sin panne. Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.”. (Åp 22, 1-5). Åndens komme åpnet paradis på ny.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Alt skapes av den Ånd som daler,
alt virkes av den Ånd som taler,
den Ånd som skjenker lys og trøst
av kjærlighet med sannhets røst
i Ordets navn som kom til jord
og seierrik til himlen fór.

”Ingen Grundtvig-salme er mer fylt av pinsejubel enn I all sin glans nu stråler solen”, skriver Elseth. Vi legger til at mens de tre første strofene tar utgangspunkt i naturen, skildrer strofe fire Åndens gjerning for oss. Den knytter også de tre første strofene i salmen til pinseunderet i den kristne kirke: ”Alt skapes av den Ånd som daler / alt virkes av den Ånd som taler». Men Grundtvig går videre enn det. Det er den samme ”ånd som skjenker lys og trøst / av kjærlighet med sannhets røst”. Da kan vi få slippe lovsangen løs.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Våkn opp, all jordens dype toner,
til pris for menneskets forsoner!
Kom sammen, alle tungemål,
i takkesangens offerskål!
Og juble her ved Herrens bord
nu, menighetens glade kor!

”Verken i livet eller i diktningen har naturen noen egenverdi for Grundtvig. Den er en ramme og avspeiler en åndelig verden. Grundtvig låner bilder fra naturen for å lovprise Gud for hans store gjerninger. Slik ble han den som mer enn noen annen i den dansk-norske salmetradisjon løfter oss inn i den hymniske bevegelse og levendegjør selve pinseunderet”, skriver biskop Finn Waagle i en pinsepreken.

Vi siterer strofe seks (NoS):

I Jesu navn da tungen gløder
hos hedninger så vel som jøder;
i Jesu-navnets offerskål
forenes alle tungemål.
I Jesu navn skal tone da
det evige Halleluja!

Den danske salmeboken har enda en strofe. Det er synd vi ikke har den med i vår norske salmebok. Her knytter Grundtvig pinsen sammen igjen med enda et natursymbol. Det er litt overraskende for her benytter han rosen. I strofe en finner vi pinseliljen som er et vanlig tegn på den årstiden vi er inne i ved pinsetider. I siste strofen bruker Grundtvig rosen som et symbol på det fullkomne i Guds evige rike.

Vi siterer strofe syv (DaS):

Vor Gud og Fader uden lige!
Da blomstrer rosen i dit rige,
som sole vi går op og ned
i din Enbårnes herlighed;
thi du for hjertet, vi gav dig,
gav os med ham dit Himmerig.