Ingen er så trygg i fare

Ingen er så trygg i fare.

Sangen handler om Guds barns trygghet og er av de tidligste og mest kjente sangene til Lina Sandell. I følge Anne Marie Riiber er den ofte blitt kalt for Sveriges åndelige nasjonalsang. Originaltittelen er Tryggare kan ingen vara, men Lina Sandell har hele sitt liv kalt den for Guds barns trygghet. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 487 med fem strofer. På nynorsk står den som nummer 488 med tittelen Ingen er så trygg på ferda. Den er oversatt til nynorsk av Nils Lavik i 1927.

Vi siterer strofe en (NoS):

Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet,
stjernen ei høyt over støvet.

«Tryggare kan ingen vara er den eldste av alle Lina Sandell-salmene som er bevart og fortsatt synges i dag», skriver Per Harling i sin bok. Trolig ble den skrevet omkring 1850, da Lina Sandell var i slutten av tenårene. Det foreligger to tidlige manuskripter til sangen oppbevart på Lund universitetsbibliotek med en litt annen svensk tekst enn den vi har i dag, men den første offisielle publiseringen av sangen er fra Andeliga Daggdroppar. Sangen ble publisert anonymt. Denne diktsamlingen ble gitt ut i 1855, men Lina Sandell hadde debutert som dikter allerede i 1853 med Vårblommor. Hun var da 21 år gammel.

Vi siterer strofe to (NoS):

Herren selv vil sine berge.
Han er deres skjold og verge.
Over dem han seg forbarmer,
bærer dem på faderarmer.

Noen har hevdet at Tryggare kan ingen vara ble skrevet etter at faren til Lina Sandell druknet. Denne teorien støttes av bl. a. av Cyberhymnal. Denne hendelsen gikk sterkt inn på henne, men vi har ikke noe belegg for å si at den virket noe inn på sangen. Faren døde i 1858 og sangen hadde stort sett funnet sin endelige form allerede i 1855. Riktignok ble den redigert en gang senere, men det var så sent som i 1873.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Ingen nød og ingen lykke
skal av Herrens hånd dem rykke.
Han, den beste venn blandt venner,
sine barns bekymring kjenner.

«Det var Fredrik Engelke som sørget for den endelige versjonen (av) Guds lilla barnaskara da sangen ble trykt i Lofsånger och andeliga wisor i 1873» (Per Harling). I boken sin skriver han også at Engelke endret Linas linjer i det tredje verset. Der originalen hadde: Ty han älskar sina vänner, och de sinas nöd han känner, skrev Fredrik Engelke i stedet: Han vår vän för andra vänner, sina barns bekymmer känner.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Gled deg da, du lille skare!
Jakobs Gud skal deg bevare.
For hans allmakts ord må alle
fiender til jorden falle.

Lina Sandell gikk merkelig nok med på disse forandringene. Det er også Engelke som satte et så tydelig fokus på barna i denne salmen. Trolig var ikke Tryggare kan ingen vara myntet spesielt på barna. Lina Sandell tenkte nok snarere på barnekåret i Gud, skriver Per Harling. På norsk heter sangen Ingen er så trygg i fare. I versjonen med seks vers, så er vers fire skrevet av Engelke:

Våre hodehår han teller,
hver en tåre som vi feller.
Han oss føder og oss kleder,
midt i sorgen han oss gleder.

På svensk ser verset slik ut:

Se Han räknar håren alla,
Som från deras huvud falla,
Han oss föder och oss kläder,
Under sorgen Han oss gläder.

Det var også Fredrik Engelke som foreslo å bytte ut de krisnas lilla skara med Guds lilla barnaskara i det første verset av sangen. Endringen ble godkjent av Lina Sandell. Den fikk da den versjonen som vi kjenner i dag:

Tryggare kan ingen vara,
Än Guds lilla barnaskara,
Stjärnan ej på himlafästet,
Fågeln ej i kända nästet.

I norsk i oversettelse fra 1873 ble oversettelsen slik, korrigert ut fra gjeldende rettskrivning: «Ingen er så trygg i fare / som Guds lille barneskare / fuglen ei i skjul bak løvet / stjernen ei høyt over støvet.» På denne måten får sangen mer et preg av at den også passer for barn. Selv er jeg veldig glad i dette verset og jeg synger det hver kveld sammen med min sønn når vi skal gå til ro. Ingen er så trygg i fare er også en våre vanligste dåpssalmer i kirken.

Hva har så denne salmen å si oss i dag? For det første så tror jeg at salmen mer appellerer til barn i den norske oversettelsen enn i den svenske originalen. Teksten er noe lettere på norsk. Og trolig er feil betoning på de fire første stavelsene i originalen, årsak til at salmen på folkemunne i Sverige fikk navnet trygga räkan med bakgrunn i teksten trygga-ra-kan. På norsk er også «Herren sina trogna vårdar / Uti Sions helga gårder» byttet ut med «Herren selv vil sine berge / Han er deres skjold og verge» som er lettere å forstå for barn.

Men ellers er det jo naturmotivet sammen med Guds barns trygghet slik som det mange steder er skildret i Bibelen, ikke minst i Salme 23, som er det sentrale i Tryggare kan ingen vara. Det er trolig herfra også at linjene För Hans vilja måste alla/Fiender till jorden falla er hentet fra.

Men tradisjonen vil ha det til at Lina satt oppe i et asketre på prestegården i Fröderyd da hun skrev denne sangen. Faren kalte det for Yggrasil etter verdenstreet i norrøn mytologi. Men Lina søkte ofte tilflukt hit og det er tydelig at Ingen er så trygg i fare er skrevet ut fra en sterk naturopplevelse. Hun har også skrevet et langt dikt på rundt 20 vers om dette treet. Tittelen er Den gamla asken og Oscar Lövgren mener det er en sammenheng mellom dette diktet som er skrevet i 1846 og sangen Tryggare kan ingen vara. Lina Sandell skriver om fuglen i redet og om stjernene på himmelhvelvingen.

Naturen var et gjennomgående og sentralt motiv i Lina Sandells tidlige diktning. Hun lot seg inspirere av skaperverket og hun så Guds finger og hans allmakt i naturen. Det er trygt og godt å få høre Herren til. Gud er god: «Hva han tar og hva han giver, samme Fader han forbliver.»

Men Lina Sandell er også et barn av sin tid. Da ulykken rammet henne i farens tragiske død i 1858, så hun på det som en Guds gjerning. Lina var med faren på båtreisen over Vätteren og var selv øyenvitne til hendelsen. «Jesus har tatt fra meg det kjæreste jeg hadde her på jorden», skriver hun. Det er altså slik at hun snarere tolket tragedien ut fra sangen, enn at tragedien var opphav til sangen.

Og så er bønnen alltid sentral hos Lina Sandell. Det hadde hun lært hjemme. Både morgen og kveld ble innledet med bønn og bibellesing i prestegården. Kvelden før ulykken hadde Lina og faren lest fra Salme 77, 20: «Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.» Lina undret seg over at de fikk et slikt ord om storm og bølger da dagen hadde vært så deilig og fredfull. Faren svarte: «Det kan være annerledes om morgenen enn det synes om kvelden.» Og slik gikk det. Neste morgen ble faren slukt av Vätternes bølger.

Astri Valen-Sendstad har tatt med i boken sin noen ord som Lina Sandell senere skrev i et brev til en venn. Vi siterer:

«Han var lykkelig, men jeg… Først kunne jeg ikke fatte hva som som hadde skjedd da jeg så far falle overbord. Men da dette ble klart for meg, ble jeg grepet av en usigelig smerte og angst. Jeg kunne ikke si ett ord, ikke felle en tåre; jeg var som følelsesløs og lammet. Men da sa en deltagende kristen: Det er Herren! Det er Jesus som har gjort dette! Og ved det dyre Jesus-navnet kom følelser og liv tilbake. Jeg kunne gå ned i kahytten og gråte og be; ja, til slutt kunne jeg til og med takke for dette. Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!»

Vi har nok noe å lære her. Vel trodde de før mer på skjebnen enn vi gjør i dag: «Det som skjer, det skjer. Jeg kan ikke si det mer.» Men de hvilte i dette også: «Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet.» Derfor kunne Lina Sandell midt i ulykken takke og be. Hennes far hadde nådd frem til målet. Faren ble funnet av noen fiskere noen dager senere. Han ble ført til Fröderyd og begravet der. Men det var bare legemet. Han var flyttet hjem, hjem til Herren. Vi kan ane litt av himmelmotivet hos Lina Sandell i siste strofen.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Hva han tar, og hva han giver,
samme Fader han forbliver,
og hans mål er dette ene:
Barnets sanne vel alene.

Lina Sandell døde i 1903, 71 år gammel. Hennes siste ord var: «Nu all sorg jag kastar, som min själ belastar – Jesus uppå dig!» På hennes gravstein på Solna kirkegård i Stockholm står hennes egne ord:

Tryggare kan ingen vara
än Guds lilla barnaskara.

Vi siterer innledningen til siste kapittel i Oscar Lövgren sin bok: «Det var alltid en levende sannhet for Lina Sandell, det hun har sunget i en av sine mest kjente sanger: Jag är en gjäst och främling. Og alltid var hun beredt til å bryte opp fra jordens liv. Mange ganger og på mange vis gav hun uttrykk for sin lengsel etter å flytte hjem. Hjemmet i himmelen var for henne en like stor realitet som hjemmet her på jorden.» Et bedre skussmål enn dette, kan ikke noe menneske her på denne jorden få.

Vi siterer strofe fem på svensk:

Vad han tar och vad han giver,
samme Fader han dock bliver,
och hans mål är blott det ena:
barnets sanna väl allena.