Jeg synger julekvad

Jeg synger julekvad.

Dette er en latinsk salme fra 1300-tallet som ble oversatt til norsk av Magnus Brostrup Landstad i 1856. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 31 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 117 med fire strofer. I begge salmebøkene står salmen plassert under julen.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jeg synger julekvad,
jeg er så glad, så glad!
Min hjertens Jesus hviler
i stall og krybbe trang,
som solen klare smiler
han på sin moders fang.
Han er Frelser min!
Han er Frelser min!

Teksten, slik vi har i dag, bygger på Martin Luthers tyske gjendiktning av salmen fra 1533. Denne formen ble også benyttet av Hans Thomissøn i 1569, men her var de tyske verselinjene byttet ut med dansk. Også flere av de latinske linjene var oversatt, men han beholdt originaltittelen, In dulci jubilo, samt den latinske slutten på strofen. I Landstads oversettelse var hele salmen på norsk. Hans opprinnelige tittel på salmen var Jeg synger Frydekvad. Det var Bernt Støylen som oversatte salmen til nynorsk i 1905. Vi finner salmen i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 104 med tittelen Eg synger jolekvad.

Vi siterer strofe en på nynorsk (NyS):

Eg synger jolekvad,
Eg er so glad, so glad!
Eg ser min Jesus kvila
Som barn i ringe kår,
På moderfanget smila
Som soli varm og klår,
Han er Frelsar min!
Han er Frelsar min!

Første strofen er skrevet av den tyske mystikeren og dominikanermunken Heinrich Seuse (Henrik Suso) som levde fra 1295-1366. Seuse kom frem til at et menneske ikke kunne bli fullkomment gjennom askese eller teologisk tenkning. I en levnetsbeskrivelse fra middelalderen blir det fortalt at Gud sendte ham en engel som lignet en himmelsk spillemann. Sammen med denne viste det seg også andre himmelske ungdommer for ham. Engelen sa at de var kommet for å trøste ham i hans lidelser (Aanestad). I følge legenden skulle han danse av glede sammen med dem. Og mens en av dem sang den vakre sangen om det lille barn Jesus (In dulci jubilo), ble han meget glad. ”Da Seuse hørte Jesu-navnet klinge så vakkert, ble hans hjerte og sinn så vel til mote at alle lidelser forsvant”, skriver Aanestad videre. Seuse ble kanonisert som helgen i 1881. De tre siste strofene i salmen er trolig skrevet senere.

Vi siterer strofe to (NoS):

Å Jesus, du barnlill,
deg lenges jeg så til!
Kom, trøst meg allesinne,
tred inn om her er smått,
la meg deg se og finne,
å, da har jeg det godt!
Drag meg etter deg!
Drag meg etter deg!

Den gamle salmen etter Seuse var egentlig ikke noen julesalme. Opprinnelig var den en hyllest til jomfru Maria. Det var Luther som skrev salmen om og tok den inn i Babst-salmeboken i 1545. Slik vi har salmen i dag er den en julesalme om barnet i krybben. Det er gleden over at Jesus er født som står i fokus. ”Vi har vel knapt noen julesalme hvor juleglede og himmellengsel får så fulltonende uttrykk i så enkle ord som i denne”, skriver Aanestad om salmen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hvor er Gud Fader mild:
Sin sønn han sende vil.
Vi alle var fordervet
i vår ulydighet,
men han har oss ervervet
all himlens fryd og fred.
Eia, var vi der!
Eia, var vi der!

Seuse skal ha hørt strofen første gang på mikkelsmesse. Salmen ble opprinnelig tatt i bruk som en kjededans og fremført til ære for Maria. Det ble bare sunget en strofe som ble gjentatt flere ganger. Senere ble salmen også benyttet i kirkelige julespill. Den vakre melodien er nedtegnet i et håndskrift fra slutten av det 14. århundret. Det er den som i grove trekk fremdeles benyttes i dag. Salmen hører til en av våre mest benyttede julesalmer.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Hvor er vel glede slik
som høyt i himmerik
hvor alle engler kveder
en ny og liflig sang
og frem for tronen treder
til Guds basuners klang!
Eia, var vi der!
Eia, var vi der!