Jeg tror men ikke lenger

Jeg tror, men ikke lenger.

Salmen Eg trur, men ikke lenger er skrevet av Elias Blix i 1897 og publisert i blant annet Stille Stunder samme år og i Salmar og songar i 1900. Vi finner salmen i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 154 med syv strofer. Her er salmen plassert under ”3. søndag etter Kristi åpenbaring”. Salmen har opprinnelig ni strofer. Som overskrift på salmen satte Elias Blix Kvi eg trur. Strofe 1-2, 5-6 og 8-9 i originalen er oversatt til bokmål av Salmebloggeren (LeH) i 2012.

Vi siterer strofe en (LeH):

Jeg tror, men ikke lenger,
fordi det så er sagt.
Ei vitner mer jeg trenger,
om Jesu frelsermakt.

Salmen er en av de mest personlige salmene som Blix har skrevet. Trolig er dette en salme som også har betydd noe spesielt for ham. Det er ingen lettvint vei til tro. Salmen vitner om både tvil og kamp. Men det er en tro som bygger på egen erfaring: ”Eg trur, men ikkje lenger / Av di det so er sagt / Eg inkje vitne trenger / Um Jesu frelsarmagt.”

Vi siterer strofe to (LeH):

For nå med eget øre,
i Ordet fra hans munn.
Jeg kan min Frelser høre,
her har min tro sin grunn.

Utgangspunktet for salmeteksten er Joh 4, 42. Salmen bygger på beretningen om den samaritanske kvinnen som møtte Jesus og løp tilbake til byen og fortalte om ham: ”Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»” (Joh 4, 39-42).

Vi siterer strofe tre (LeH):

Jeg ser det, når han sender,
meg mildt et nådesmil.
Som Tomas så hans hender,
og trodde uten tvil.

Tomas var i tvil om Jesus var den han sa han var. Etter oppstandelsen møtte Jesus disiplene sine, men Thomas var ikke til stede. Han hadde vanskelig for å forstå at Jesus som var død, kunne være levende: ”Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren,» sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»” (Joh 20, 24-25). Men Jesus viste seg for disiplene en gang til og Tomas fikk et helt spesielt møte med Jesus: ”Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden din og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»” (Joh 20, 26-29).

Vi siterer strofe fire (LeH):

Og om et Ord han sier,
som tanken vrient fant.
Jeg bare tror og tier,
jeg vet at det er sant.

Også vi møter utfordringer i vår tro. Et gammelt og klokt råd er å la vanskelige ord i Bibelen bli tolket i lys av de som er mer lette å forstå. Ikke alt kan fattes av tanken. Men vi kan få hvile i troen selv om vi ikke skjønner alt. Det slo også professor Elias Blix seg til ro med: ”Og um eit ord han segjer / Som er mitt vit for vandt / Eg berre trur og tegjer / Eg veit han segjer sant.” En gang skal vi forstå alt fullt ut. Her skjønner vi stykkevis og delt.

Vi siterer strofe fem (LeH):

Han bor i himmelsaler,
men elsker så de små.
I jorderikes daler,
at han de frelse må.

Elias Blix siterte salmen under en julegudstjeneste i 1898. Vi lar ham selv fortelle: ”No kann du vel ikkje lenger sjaa og finna honom likamleg her paa jordi; men du finn honom i hans ord, finn honom so livande som han gjekk og stod i ord og gjerning, som um han enno kom ljoslivande til deg og helsad deg. Gakk daa til honom der, tala med honom og sjaa honom rett djupt inn i hans milde augo, ja heilt inn i hans frelsarhjarta, til du fær sjaa, kor det brenn av kjærleik til deg, stundar etter aa faa frelsa deg. Naar du soleids hev lært honom aa kjenna aasyn til aasyn, so vil du tru honom paa ordet, naar han segjer, han er din frelsar; for du kann lesa sanningi av det ordet i hans aasyn.”

Vi siterer strofe seks (LeH):

Han bor i himmelsaler,
jeg mellom graver bor.
Men da om ham jeg taler,
for jeg på ham her tror.