Kom la oss kjærlig vandre

Kom la oss kjærlig vandre

Dette er en meget godt kjent salme skrevet av den tyske salmedikteren og lekpredikanten Gerhard Tersteegen i 1738. I Norsk Salmebok (1985) finner vi den som nummer 603 og der er den sitert med tre strofer. Hos Landstad hadde den imidlertid mange flere strofer. I Landstads Kirkesalmebog var salmen nummer 252. Salmen er nummer 759 i Nynorsk Salmebok og nummer 228 i Landstads reviderte salmebok. I Sangboken (1962) er den nummer 491 med tittelen Kom, brødre, la oss haste, mens den i Sangboken (1983) er nummer 565 med tittelen Kom, søsken la oss haste. Salmen benyttes ofte under vielser og det er nettopp kjærligheten som understrekes her.

Vi siterer strofe en (NoS):

Kom la oss kjærlig vandre
og legge hånd i hånd
og holde av hverandre
i dette trengsels land!
Som barn vi være må,
på veien ikke stride,
Guds engler ved vår side
som søsken med vil gå.

Dette er trolig salmens mest kjente strofe. Den brukes som avslutningsvers på utallige kristne møter og stevner. Og det er en strofe som taler sterkt om det kristne fellesskapet og båndene som binder de troende sammen. Vi er en stor søskenflokk på vei mot det himmelske hjem. Og fordi vi trenger hverandre, er det viktig å holde sammen. Og det er kjente bibelske sannheter som understrekes i salmen. De som er sterke i troen, tar seg av de som bir liggende etter. Her settes selvet til sides: «Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp.» (Rom 15, 1-2). Vi blir oppfordet til å bli sterke i troen, men kjærlighet står over alt: «Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke! La alt dere gjør, skje i kjærlighet«, skriver Paulus i 1 Kor 16, 13-14.

Vi siterer strofe to (NoS):

De sterkere de svake
skal hjelpe trofast frem,
så ingen går tilbake,
men sammen alle hjem.
Så fremad, la enhver
seg selv for intet akte,
og kun derefter trakte
at Gud ham allting er!

Også Tersteegen ga avkall på sitt eget for å tjene sine medmennekser. Allerede mens han gikk i handelslære, kom han i berøring med de pietistiske vekkelsene rundt Wilhelm Hoffman. Gerhard Tersteegen gjennomgikk en hard strid for å finne indre klarhet og fred. En dag var han på vei til en by i nærheten. Han fikk plutselig så store mavesmerter at han trodde han kom til å dø. Tersteegen falt på kne ved siden av veien og ba Gud om å spare livet hans slik at han fikk tid til å forberede seg for evigheten. Mens han ba, forsvant plagene og Tersteegen kunne fortsette. Han så på hendelsen som et Guds under og fra den dag overga Tersteegen seg til Gud uten forbehold, forteller Holsvik.

Vi siterer strofe tre (NoS):

O venn, o du utkårne,
vårt hjertes himmerik,
du evige enbårne,
som kom og ble oss lik,
du all vår salighet,
vår ros, vår sol, vår ære,
vi ønsker kun å være
hos deg i evighet.

Terstegeen hadde en svak helse. Han lå ofte syk og var overlatt til seg selv. Om dagen holdt han seg inne, men når han hadde krefter til det, oppsøkte han de fattige om kvelden etter at det var blitt mørkt. Og slik gikk det noen år før han kom inn i en ny åndelig krise. Han kjempet med tvil og anfektelse. Men også denne gangen ble han hjulpet: «Jeg lærte meg å tro på en Gud, som på de mest underbare måter trer meg nær i Jesus Kristus, og er min venn av bare barmhjertighet, tross min uverdighet», skriver han. Skjærtorsdag kveld i 1724 skrev han i sitt eget blod en pakt der han overga alt sitt eget til Gud. Det han opplevde, kalte han sin «andre omvendelse». Resten av sitt liv brukte han nå til sjelsorg og til forkynnelse av Guds Ord.

Vi siterer en strofe på dansk:

Det skal ej længe vare,
hold kun et lidet ud,
så skal vi hjemad fare
til Himlen, til vor Gud!
O, hvilken salighed,
når vi med alle fromme
hjem til vor Fader komme
og få en evig fred!