Om noen meg nå spørre vil

Om noen meg nå spørre vil.

Dette er en gammel dansk hernhuttisk sang fra 1748 som ble mye sunget før i tiden. Vi finner den i Sangboken (SaB) fra 1962 som nummer 219 med tre strofer. Salmen er ellers også oversatt til nynorsk av Anders Hovden i 1927. I Sangboken fra 1983 står salmen oppført som nummer 280.

Vi siterer strofe en (SaB):

Om noen meg nå spørre vil
Om grunn til salighet,
Og om det hører mere til
Som man bør have med
Foruten Jesu sår og blod
Som han for verden flyte lot, –
Jeg svarer med et freidig mot:
Min grunn er Jesu blod!

Detter er en ”læresalme som gir et klassisk uttrykk for frelsens grunnlag”, skriver Harald Hauge på bloggen sin om salmefavoritter. Men det er likevel utført en del endringer i teksten i nyere utgaver av sangen. Det gamle bibelske uttrykket ”skue” er blitt byttet ut med det mer psykologiske ”hvile på”. Og ”omtalen av Jesu blod er fjernet” i den siste utgaven av sangen, skriver Guttorm Raen i en kommentar til salmen.

Vi siterer strofe to (SaB):

Det er den faste klippegrunn
Som jeg nå bygger på,
Ved den jeg skal til siste stund,
Ja evig vel bestå.
Og når jeg ut av veden går,
Da synger jeg om Jesu sår,
For Lammets blod er nøkkelen
Til selve himmelen.

Aanestad skriver at salmen lenge ble regnet for å være forfattet av Erik Pontoppidan, men i de norske sangbøkene som kom ut i 1870-årene står sangen uten oppgitt forfatternavn. Det var ellers den svenske hymnologen Oscar Lövgren som fant ut at salmen opprinnelig var publisert i den danske hernhuttiske sangsamlingen Guds Børns sande Bryllups-Glæde over Brudgommens Nærværelse som ble gitt ut i København i 1748. Her begynte sangen med verselinjen ”O! hwad jeg længes hiertelig.”

Vi siterer strofe tre (SaB):

Ha takk, min Frelser, for din ve
Og for de1n livsens flod
Som du for meg på korsets tre
Så kjærlig flyte lot!
Ifra din sides åpne sår
Ny salighet jeg daglig får,
Når mine øyne skue kan
Deg, blodig Frelsermann.