Så vide om land

Så vide om land som sol mon gå.

Salmen er skrevet av Wilhelm Andreas Wexels i 1845. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 332 med syv strofer. Salmen var også publisert i en rekke eldre sangbøker. I Dansk Salmebog står salmen som nummer 597 med syv strofer under temaet “Omvendelse”. Her er tittelen Så vide om land, som sol monne gå.

Vi siterer strofe en (NoS):

Så vide om land som sol mon gå,
ei menneskesjel er å finne,
som Herrens nåde ei vet å nå
nå hjertet ham gjerne vil vinne.

Wilhelm Andreas Wexels er kjent både som prest, salmebokutgiver, salmedikter, forfatter og som en dyktig forkynner. Han har skrevet flere store salmer som hører med blant de fineste juvelene som vår kirke eier. Mest kjent er han kanskje for salmene Å tenk når engang samles skal, Tenk når engang den tåke er forsvunnet og Herre vår Gud med det ømmeste hjerte.

Vi siterer strofe to (NoS):

Han ser hver en lengsel i sjelens grunn
som etter det evige higer,
han hører hvert sukk som i nattens stund
fra dypet til himmelen stiger.

Wexels var en bønnens mann. Det ser vi også i denne salmen. Selv om det kan være mørkt omkring oss, så vet Gud om hvor vi er. Og Gud hører vår bønn selv om den ikke alltid er så klart formulert. Han vet om og ser hver en lengsel og hvert et sukk som i nattens dype mørke stiger opp til hans evige lyse himmel og roper om hjelp. Gud kjenner oss bedre enn vi selv og vet hva som tjener oss best selv om det noen ganger kan drøye med svar.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Han tenner sitt lys på den villsomme vei,
hans stjerne for ånden opprinner,
den stråler og vinker og stanser ei
før hjertet sin Frelser finner.

Her kan vi se hvor eminent en sjelesørger Wilhelm Andreas Wexels egentlig er. Han kjenner til den troendes kamp, men han vet også hvor trøsten er å finne. Spesielt har trolig salmens siste strofe vært til hjelp og oppmuntring for mange: “Og finner du ham, da finner du alt / hva hjertet kan evig begjære / da reiser seg atter hvert håp som falt / og blekner så aldri mere.”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Og var du enn skjult i den mørkeste vrå,
og kjente du ingen på jorden,
og var du blant dem som i sorg måtte gå,
den aller elendigste vorden.

Vi finner også klare bibelske paralleller mellom Salme 72 i Bibelen og teksten i salmen Så vide om land som sol mon gå. Vi leser fra Salme 72, 5: ”La ham leve fra slekt til slekt, så lenge sol og måne er til!” Og slutten av salmen er slik: ”La navnet hans bestå til evig tid, skyte friske skudd så lenge solen er til! De skal velsigne seg ved ham, alle folk skal prise ham salig. Velsignet er Herren, Israels Gud, han som gjør under, bare han, og velsignet er hans herlige navn til evig tid! Hele jorden skal fylles med hans herlighet. Amen! Ja, amen! Bønnene av David, Isais sønn, er til ende.” (Salme 72, 17-20). Isac Watts kjente misjonssalme Jesus shall reign where’er the sun, som i Smemo sin oversettelse lyder Jesus skal rå så vidt som sol, er for øvrig skrevet direkte over Salme 72 i Bibelen.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Og tårnet seg synder som fjell i sky,
og sortnet enn alt for ditt øye,
og kjentes hvert minne så tungt som bly,
og så du kun lyn i det høye.

Også Salme 139, som vi siterer etter 1978 utgaven av Bibelen, forteller at Gud kjenner oss og vet om oss i alle situasjoner: ”Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Om jeg sitter eller står, så vet du det, langt borte fra merker du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Ja, før jeg har et ord på tungen, vet du det, Herre, fullt og helt. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er for underfullt til å skjønne, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det. Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd, hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, er du der, rer jeg leie i dødsriket, er du der. Tar jeg morgenrødens vinger på og slår meg ned der havet ender, så fører du meg også der, din høyre hånd, den holder meg fast. Og sier jeg: «La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt», så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset. For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.” (Salme 139, 1-14).

Vi siterer strofe seks (NoS):

Å, higer din sjel mot sannhets Gud,
og kaller på ham du der inne,
så vet han vei for sitt nådebud,
din Frelser du visst skal finne.

Wilhelm Andreas Wexels var en stor forkynner og salmedikter. I omfang har han ikke skrevet så mye, men mange av salmene hans er kjennetegnet ved dyp åndelig fromhet, varm nestekjærlighet og ekte kristen himmellengsel. Det har vært hevdet at vår store nasjonale salmedikter og kirkeminister i Sverderup-regjeringen, Elias Blix, ofte gikk og hørte Wilhelm Andreas Wexels preke i Vor Frelsers kirke i Kristiania. Det er nok ikke helt riktig. Men han uttaler seg svært positivt om ham. ”Jeg har hørt de fleste prester her i Kristiania og etter min mening er stiftsprost P. A. Jensen den mest veltalende, men W. A. Wexels både den lærdeste og hjerteligste”, skriver Anders Aschim. Det var nok heller glissent i kirkebenken i Wexels første år som prest. Men da de store vekkelsene i midten av 1800-tallet også nådde hovedstaden, talte Wexels nesten for fullsatt kirke hver eneste søndag. Og selv om Wexels verken ble prost eller biskop var han lenge den dominerende kraften i hovedstadens kirkeliv. Wexels var en av de første som diktet en norsk misjonssalme og han var for øvrig også den første som gav ut et teologisk tidsskrift i Norge.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Og finner du ham, da finner du alt
hva hjertet kan evig begjære,
da reiser seg atter hvert håp som falt,
og blekner så aldri mere.