Syrgjande men alltid sæle

Syrgjande, men alltid sæle.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891. Vi finner den i Nokre Salmar, 4. Utgave, fra 1891 som nummer 75 med fire strofer. Her står salmen plassert under “1. søndag etter påske”. Salmen er ellers nummer 469 i Norsk Salmebok (NoS). Vi finner den under temaet “Trengsel og trøst” og den står sitert med tre strofer. Landstads reviderte salmebok (LR) har salmen som nummer 367. Her finner vi den under “1. søndag etter påske” med fire strofer. Original melodi til salmen er Kjærlighet er lystes kilde.

Vi siterer strofe en (NoS):

Syrgjande, men alltid sæle
er me i vår kristne tru.
Når me høyrer Jesu mæle,
stilnar sut og gråt og gru.
Når vårt hjarta kan seg lauga
ljuvt i ljoset frå hans auga,
klårnar alt som før var myrkt,
sorgtung hug vert still og styrkt.

Orignalen har en litt annen ordlyd enn i Norsk Salmebok. Første delen av strofe en går da slik: “Syrgjande, men alltid sæle / Er me, som paa Jesus tru / Høyra me hans milde Mæle / Stillnar Sut og Graat og Gru“. Den opprinnelige teksten har noen flotte bokstavrim som dessverre er gått tapt i fornorskningen. Ellers finner vi liten forandring i teksten. Men Norsk Salmebok har en strofe mindre. Det er strofe tre som er utelatt her.

Vi siterer strofe to (NoS):

Jesus, når eg kan meg kvila
trygt i trui på ditt ord,
ser eg alle himlar smila
gjennom all den gråt på jord.
Endå gjennom daudens skuggar
ser eg syn, som hjarta huggar,
ser eg deg, vår sæle sol,
stråla over nådens stol.

Salmen er ikke så tett knyttet til kirkeårets tekster som mange andre av Elias Blix sine salmer. Flere vil derfor heller plassere salmen under ”2. søndag i faste”. En av tekstene finner vi i Matt 15,21-28 om den kanaaneiske kvinnen: ”Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre,» sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.” Jesus roser kvinnen for hennes store tro. I siste delen av strofe tre finner vi igjen et kjent motiv hos Blix: ”Ser eg deg, vår sæle sol / Stråla yver nådens stol“. Det er Kristus som er nådens sol.

Vi siterer strofe tre (LR):

Jesus, når eg kan få kalla
Deg i sanning Jesus min,
Når eg deg i fang kan falla,
Kjenna all den kjærleik din;
Når eg kan den sæla smaka,
Skal meg ikkje lenger saka
All den hugverk, all den harm
Som kan brenna her ein barm.

”Visst finst det perler i den store 1891-produksjonen. Syrgjande, men alltid sæle ligg ikkje så tett på evangelieteksten som mange av dei andre nyskrivne salmane i denne utgåva, den er mindre kyrkjeårsbunden. Salmen kan gå rett inn på bedehuset. Den formidlar tankegods som er heilt sentralt i luthersk lekmannstradisjon. Og den fortener ei framtid i kyrkjerommet også”, skriver Anders Aschim. Og det er nok en helt korrekt observasjon. Vi finner salmen i Sangboken (1968) som nummer 310 med fire strofer. Salmen står plassert under ”Tro og tillit” og her står første del av strofe en i sin opprinnelige form: ”Syrgjande, men alltid sæle / Er me som på Jesus tru / Høyra me hans milde mæle / Stilnar sut og gråt og gru“. Tittelen bygger på deler av Jesu bergpreken: “Salige er de som sørger, for de skal trøstes.” (Matt 5, 4).

Vi siterer strofe fire (NoS):

Jesus, grunn til all mi gleda!
Når mi synd meg valdar sorg,
om ditt storverk vil eg kveda:
For mi synd du gjekk i borg.
Syrgjande for synder mine,
syngjande om dygder dine,
gråtande, men alltid glad
fer eg til din fagnads stad.