Å min sjel du går og vanker

Å, min sjel, du går og vanker.

Dette er en salme skrevet av Ambrosius Stub. Vi finner den som nummer 851 i Norsk Salmebok (NoS) plassert under “Det kristne håp”. I Landstads reviderte salmebok stod salmen som nummer 217 med syv strofer. Tittelen er O min sjel, du går og vanker. Salmen er plassert på “6. søndag efter Kristi åpenbarings dag”. Det betyr at den ville ha stått under “Kristi forklarelsesdag” etter den nyere ordningen i Norsk Salmebok. Det er to salmer av Ambrosius Stub i Norsk Salmebok. Denne salmen finner vi med seks strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Å, min sjel, du går og vanker
blant de mange verdens ting,
samle dine spredte tanker,
se deg oventil omkring!
Å, hva nytter
jordens hytter?
Pilgrim, si hvor er ditt hjem?
La ditt øye
akte nøye
på det ny Jerusalem!

Det var M. B. Landstad som åpnet kirkedøren for Stubs diktning, skriver Aanestad. Ved å hente fire vers ut av et dikt skrevet over Åp. 21 laget han salmen O min sjel du går og vanker blandt de lumpne Verdens Ting, forteller han videre. Og det kan godt være at dette er riktig.

Vi siterer strofe to (NoS):

Vend i lengsel troens øye
opp imot den fagre stad!
Se, den stråler i det høye
kranset av en stjernerad.
Den er funnet
fast og grunnet,
se den grunnvoll staden har!
Reist av rene
edelstene
er den skinnende og klar.

Salmelid skriver imidlertid i sitt verk om salmene at det var H. A. Brorson som laget denne salmen ved å hente fire vers fra et dikt forfatteren hadde skrevet over Åp 21. Salmelid påpeker også det nære slektskap mellom dem og hevder at de kjente hverandre fra Ribe. Brorson var biskop i Ribe fra 1741 så det er mulig. Likevel lyder opplysningene hos Aanestad mer troverdige. Danske kilder nevner ikke denne salmen når de skriver om Brorson og heller ikke Salmelid så det er trolig en trykkfeil hos ham. Vi står derfor fast ved at det er Stub som er forfatteren av salmen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Se, hvor jaspismurer tindrer!
Se de perleporters glans!
Her er engler som ei hindrer
noen fra sin seierskrans,
satt i stedet
for den vrede
englevakt ved livets tre,
og de frydes
når vi bydes
inn til evig ly og le.

Apostelen Johannes skildrer i sitt syn en ny himmel og en ny jord. Han ser det nye Jerusalem, Guds hellige stad stige ned fra himmelen: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»» Åp. 21, 1 – 4. Det er et stekt syn som skildrer det som var, men ikke er mer. For mennesket er det vanskelig å forstå. Vi skjønner det best ved det som ikke er: Ikke tårer, ikke død, ikke sorg, ikke skrik og ikke smerte. Det er kanskje det som er verst: De vi er mest glad i, dør fra oss. I denne verden er det sykdom og atskillelse. Hos Gud er det ikke mer sorg, men bare evig glede.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Stadens gater og dens dører
er av perler og av gull.
Frydesangen der du hører,
tonen er av sødme full.
Hør dem kvede
i den glede
som er fri fra nag og nød,
fri for plage,
sukk og klage,
fri for gråt og fri for død!

Johannes beskriver videre byen i detaljer. Vi leser både hvor stor den er og av hva den er laget av. Det er grunn til å tro at mye er skildret ved hjelp av bilder. Derfor brukes det også gull og edle metaller i beskrivelsen. Men er ting er sikkert. Det blir ikke noe dårligere sted å bo enn her vi holder til nå. Slik står det i Åp 21, 18 – 27: «Muren var bygd av jaspis, og byen selv var av rent gull, lik det klareste glass. Grunnsteinene i bymuren var prydet med edelstener av alle slag. Den første grunnsteinen var av jaspis, den andre var av safir, den tredje av kalsedon, den fjerde av smaragd, den femte av sardonyks, den sjette av karneol, den sjuende av krysolitt, den åttende av beryll, den niende av topas, den tiende av krysopras, den ellevte av hyasint, den tolvte av ametyst. De tolv portene var tolv perler, hver port laget av en eneste perle. Gaten gjennom byen var av rent gull, gjennomsiktig som glass. Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys. Folkene skal vandre i lyset fra byen, og jordens konger skal føre sine rikdommer dit. Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der. Alt det dyrebare og verdifulle folkene eier, skal de føre inn i den. Men noe urent skal aldri komme inn i byen, ingen som gjør motbydelige ting eller farer med løgn, bare de som er skrevet inn i livets bok hos Lammet.»

Vi siterer strofe fem (NoS):

Der er ingen sol og måne
på den høye himmel satt,
der er ingen sky og blåne,
ingen aften, ingen natt.
Der skal være
glans og ære,
se, Gud Herren selv er sol!
Se, i alle
hjerter falle
lys på lys fra Lammets stol!

Selv om Ambrosius Stub som 30-åring giftet seg med en prestedatter, hadde han levd store deler av sitt liv borte fra Gud. Aanestad har sikkert rett når han skriver at det først var i Stubs senere år at han skrev åndelige arier. Da Stub kom til Ribe, var han legemlig nedbrutt av gikt. Men kanskje var det her salmen ble til? En tredjedel av hans religiøse dikt stammer fra denne perioden og Stub har skrevet de fem salmene vi finner i den danske salmeboken nettopp her i Ribe. Men livet hadde ikke alltid fart så fint med ham. Det kan vi også lese ut av den siste strofen i salmen. Verden og dens vesen er tomhet. Det er ikke noe her som kan fylle vårt innerste behov. Bare Gud kan gi sjelen fred.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Å, min sjel, du går og vanker
blant de tomme verdens ting,
samle dine spredte tanker,
se deg oventil omkring!
Herre, led meg
og bered meg
til din himmel, til mitt hjem!
Gjør meg verdig,
gjør meg ferdig
til det ny Jerusalem!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 377 og 447
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 989-990

Ambrosius Stub på Wikipedia