Gud jeg tror og det bekjenner

Gud, jeg tror og det bekjenner.

Salmen er skrevet av Petter Dass rundt år 1700 og modernisert og forkortet av Lars Roar Langslet i 1992. Vi finner salmen i den katolske salmeboken Lov Herren som nummer 528 med fem strofer.

Vi siterer strofe en (CaS):

Gud, jeg tror og det bekjenner
At du fra all jordens ender
Deg en kirke samlet har
Som er hellig, ren og klar.

Vi finner hele salmen i original med 44 strofer som Den Niende Sang: ”En hellig almindelig Kirke, hellige Menniskers Samfund.” Salmen som opprinnelig har tittelen GUD, jeg troer og det bekiender, står i Petter Dass sine Catecismus Sange (CaS) fra 1715 som strofe 1, 40, 41, 42, 43 og 44. Det er stort sett de samme strofene som i Lars Roar Langslets bearbeidelse av salmen, men vi siterer her bare salmen med normalisert språk.

Vi siterer strofe to (CaS):

Gi din Sion fred og lykke!
Pryd du henne med ditt smykke,
Som en konges datter bør,
At hun hvis du byder gjør!

Sion er et bilde på menigheten eller kirken. Langslet har her ”Gud, gi Kirken fred og lykke”, men får problemer med hunnkjønnsformen av kirken. Vi har derfor beholdt originalen med ”Sion” og ”konges datter”. Vi har heller ikke skrevet om siste delen av strofe tre. Her har Langslet en avslutning med nattverden i stedet for bildet med hvert menighetslem som et ”får”.

Vi siterer strofe tre (CaS):

Du velsigne hennes prester!
Du velsigne hennes gjester!
Du velsigne hvert et får
Innen hennes vegger går!

Etter en bønnen for kirken (str. 2) og dens prester (str. 3), vender Petter Dass seg i slutten av salmen til den enkelte. Salmen skifter karakter fra en generell tone til en mer personlig form. Dette ser vi blant annet av jeg-formen som strofen har her. Den troende er ikke fullkommen. Han får likevel lov å komme frem til Jesus og ta imot ham som sin Frelser.

Vi siterer strofe fire (CaS):

Nu, min Jesus, jeg fremtrinner,
Om jeg ei som andre skinner
I fullkommen dyd og stand,
Er du dog min frelsermann.

Tanken på Jesus som vår broder finner vi flere steder i Skriften. Spesielt taler Rom 8, 14-17 om Guds barn: ”For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. I fikk jo ikke trældommens ånd, så I atter skulde frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader! Ånden selv vidner med vår ånd at vi er Guds barn; men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham.” Er vi Guds barn, så kan vi kalle Jesus for vår bror. Det er også tema i flere kristne sanger. Og det er dette Lina Sandell synger om i den kjente sangen: ”Er det sant at Jesus er min broder / og at himlens arv meg hører til / Å, så bort med alle tårefloder / bort med alt som enn meg engste vil”.

Vi siterer strofe fem (CaS):

Tenk at jeg òg er din broder,
Jeg har kirken til min moder,
Jeg din Fader har til Gud,
Ta min sjel nu til din brud!

Etter at Petter Dass har vært innom brudemotivet i strofe fem, synger han i den siste strofen om pilegrimsmotivet og «det nye Jerusalem». Det er menigheten som er bruden i den kristne tankegangen. Derfor kan dikteren også skrive: ”Jeg din Fader har til Gud / Ta min sjel nu til din brud!” Enden for vår vandring er himmelen. Den omtales også i Skriften ofte som Det nye Jerusalem.

Vi siterer strofe seks (CaS):

La meg i ditt huses bolig
Vandre for deg rett og trolig,
Inntil du meg fører hjem
Til det hin Jerusalem!